tirsdag 16. februar 2010

Nordmannsyndromet

Det er noe som definerer oss nordmenn som folkeslag, og jeg kaller det nordmannsyndromet. La meg komme med en liten historie: Jeg og en venninne var i butikken i går. Vi skulle kjøpe oss middag, og hadde plukket ut grønnsaker som skulle brukes i en salat, kjøttdeig, og vi var på vei til hyllen hvor Toro-lasagnen sto. En mann kom bort til oss og spurte, med tydelig aksent, hva vi skulle lage. Lasagne, sa vi. Toro-lasagne. Han ble helt forferdet. Han var nemlig fra Italia. Han sa at mat var livet. Ingenting var bedre enn å lage mat. Han var lykkeligst når han lagde mat. Vi burde laget vår egen lasagne, sa han. Det var ikke vanskelig, bare å lage en god tomatsaus. Vi sa oss enige, men fortalte han at vi var fattige studenter som verken hadde råd, tid eller lyst til å lage egen lasagne. Han lo. Vi lo. På veien ut av butikken så vi han også hilse på en dame med et lite barn. Han hadde et stort smil rundt munnen, og det var nesten som han danset bortover bakken. Han var lykkelig, det lyste av hele mannen.

Tenk så trist det må være for denne mannen å komme fra et land - Italia - der alle er like hyggelige og pratsomme som han, til Norge, der alle ser i bakken og helst ikke vil prate med noen. Det er dét jeg kaller normannsyndromet. Har du noen gang gått på bussen, og alle sitter ved vinduet, med veska ved siden av seg? Det er nesten så man bokstavelig talt må bruke tegnespråk for å vise at du har lyst å sitte på det setet der vesken ligger. Vi nordmenn er rett og slett folkesky, og det synes jeg er forferdelig trist.

Nå snakker jeg ikke bare om alle andre. Jeg er akkurat likedan selv. Når denne kjempekoselige, italienske mannen kom bort og begynte å prate med oss, merket jeg at alt jeg ville var å si hade. Komme meg vekk. Men når jeg tenker på det i ettertid, var dette en av de hyggeligste menneskene jeg har truffet på lenge. Og han kjente meg ikke en gang. Likevel var han så interessert, så hyggelig. Hvorfor ville jeg da at han skulle gå? Misforstå meg rett, jeg var hyggelig tilbake, og jeg pratet med han og viste ikke tegn til at jeg ville han skulle gå. Men jeg blir helt nervøs av å snakke med fremmede. Det er jo ikke det at det ikke er hyggelig. Det er bare ikke hva jeg er vant til. Nordmenn snakker ikke til hverandre. Få gjør det i hvert fall. Jeg har jo sett folk som har fått helt sjokk og bare gått videre når en hyggelig fremmed har kommet med en spøk eller liknende ved frysediskens.

Det er nesten så jeg blir skamfull. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var en av de som klarte å snakke med fremmede som om jeg hadde kjent dem i evigheter. Jeg skulle ønske jeg kunne tørre å starte en prat med noen jeg ikke kjente, bare for å prate.

Hvorfor skal det være så skummelt å snakke med fremmede? Hvorfor er akkurat nordmenn så kalde mot ukjente? Er du selv en slik "kald person" som meg? Eller snakker du med hvem som helst, hvor som helst?

Bildet er lånt herfra.

13 kommentarer:

  1. Likte dette innlegget! Har selv tenkt på det mange ganger, men er MINST like ille som folk flest. Hehe, jeg er akkurat som du beskriver nemlig, med veska ved siden av meg på bussen så jeg helst slipper å ha noen der.. ;) Tar den selvfølgelig vekk hvis bussen begynner å fylles opp, men vil helst sitte helt i fred for meg selv!

    Man merker godt hvor kalde vi nordmenn egentlig er når man er på tur i andre land..

    SvarSlett
  2. True story! Nordmenn er dritkjipe på sånne ting. Men jeg hater virkelig å snakke med randoms når jeg ikke skal noe annet enn å sette meg på trikken. Tvangssosialisering for å være hyggelig er ikke heelt min greie.

    Men by all means, noen ganger er det trivelig. Bare ikke _hele_ tiden.

    SvarSlett
  3. Jeg har tenkt det samme mange ganger, men jeg er dessverre akkurat like ille selv... Hater å bli snakket til av fremmede, og hater å sitte ved siden av ukjente mennesker på buss, tog, osv. Nordmannsyndrom indeed!

    SvarSlett
  4. Jeg synes det er vanskelig å snakke med de jeg ikke kjenner. Jeg synes det er vanskelig å snakke med de jeg kjenner også, men det å møte noen jeg ikke kjenner gjør meg usikker. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg føler alt blir bare dumt og har mest lyst til å synke ned i gjorda.

    Jeg prøver å svare når noen snakker til meg, men jeg blir så overasket at alt jeg klarer å få til er ett smil. Det hører såklart ikke de som snakker til meg, men.

    SvarSlett
  5. Ah, jeg snakker sjeldent med ukjente. Men, jeg har lagt merke til at jeg snakker oftere med ukjente folk som har tilsynelatende like interesser som meg. F.eks folk som går tur med hunden sin, da stopper jeg ofte opp å koser med hunden, spør hva den heter og sier den er fin. Det samme skjer hvis jeg går tur med en hund (relativt sjeldent siden jeg ikke har hund), men da snakker folk til deg helt "uten" grunn.

    Poenget er uansett at jeg snakker med ukjente som har tilsynelatende lik interesse, f.eks dyr. Og det er slik for mange mennesker.. Litt funky!

    SvarSlett
  6. jeg er nok en som snakker med alle. litt for mye. sånn at andre blir litt beskjemmet. :) men jeg synes ikke nordmenn er så ille egentlig, jeg bodde i brasil, og bor nå i frankrike, det er akkurat det samme her :)

    SvarSlett
  7. Jeg har sagt i mange år at alle Nordmenn burde ha blitt sendt på smilekurs! Vi snakker helst ikke med ukjente mennesker og er det noen som snakker til deg når du venter på bussen så tror vi at personen er gal! Jeg prøver å bli bedre på dette...

    SvarSlett
  8. Så sant! Trist at vi er slik i grunn...hva må til for at vi forandrer oss? Jeg snakker aldri først til noen som regel, men hvis noen snakker til meg så snakker jeg tilbake! Det er litt rart først men allikevel veldig morro! :)

    SvarSlett
  9. Sv: Takk for forslagene:) Fremtiden tror jeg ikke jeg skal skrive om, det blir et fryktelig deprimerende innlegg:p Men kanskje jeg skal skrive et klisse-innlegg? Hehe.. Får se i morgen. Takk for forslag uansett!

    SvarSlett
  10. Åå, så bra du skriver om dette. Jeg er kjemperedd for å snakke med fremmede, jeg er så sjenert og føler jeg ikke har noe å si..

    SvarSlett
  11. sv: Haha, nei si det :P Det er en leppepomade, spennende nok. Veldig trendy for tiden, ikke at det bryr meg - men de er veldig gode (og litt dyre)
    Thank you, thank you:)

    SvarSlett
  12. Jeg er så enig! Vi er rett og slett folkesky, med mindre vi har tre øl innebords først ;p Jeg prøver å skjerpe meg da :)

    Utrolig flott innlegg frøken!

    SvarSlett
  13. Sinnssykt bra innlegg, Carina! Kjenner meg igjen, er helt enig.. skjønner ikke hvorfor vi er sånn. Det ligger vel i genene.. at vi skal passe oss for fremmede. Vi skal holde oss for oss selv. Fryktelig kjedelig... :(

    SvarSlett