Bokanmeldelse #4: Barnepiken

Ikke en uke har gått siden forrige bokanmeldelse en gang, men det er ikke jeg som bestemmer timeplanen for de, dessverre. Men dere takler vel enda en på så kort tid? Det er fortsatt Bokbloggerturneen som står bak det her, og denne gangen var det den tykke, tykke boken "Barnepiken" som sto for tur. I morgen er det Ann Helen som skal dele sin mening om boka, så besøk gjerne henne også!

Fra bak boka: Barnepiken beskriver forholdet mellom svarte hushjelper og deres hvite fruer i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. Vi befinner oss i den lille byen Jackson i Mississippi, og møter tre svært forskjellige kvinner som finner hverandre i sin felles utfordring av grenser. Tjueto år gamle Skeeter er en ung, hvit kvinne som ifølge hennes mor har ett viktig oppdrag; å finne seg en mann og gifte seg. Selv har hun helt andre planer. Hun ser hvordan de svarte hushjelpene behandles av sine hvite oppdragsgivere, og bestemmer seg for å skrive ned historiene deres. Hennes to allierte er Aibileen, hushjelp og barnepike hos Skeeters venninne, og Aibileens venninne, Minny. Det er et risikofylt prosjekt for alle parter, fordi det utfordrer grensene som definerer tilværelsen deres.

Barnepiken er debutboka til Kathryn Stockett, og det er en god bok. Dessverre, det som sitter igjen mest er den forferdelig dårlige oversettelsen. Alt for mange ganger hang jeg meg opp i rare setninger hvor det er tydelig at oversetteren har plassert inn akkurat det som ordet betyr, men ikke har tenkt over om det blir riktig i norsk sammenheng. Det ødela egentlig ganske mye av opplevelsen for meg, for historien i seg selv er veldig bra, og jeg kan tenke meg at om jeg hadde lest den på engelsk ville den vært feilfri.

Skal jeg se bort fra oversettelsen er Barnepiken en bok med mye kjærlighet, hat, uvitenhet og naivitet. Det er en fantastisk historie fortalt fra tre ulike synspunkt: Skeeters, Aibileens og Minnys. Jeg likte boken godt, selv om det til tider var vanskelig å lese. Et gjengående tema i denne boka er for eksempel at flere mener de svarte hushjelpene burde ha egne toaletter, slik at de svartes sykdommer ikke skal spre seg. Det er utrolig vanskelig å lese slik, nettopp fordi det ikke er så alt for mange årene siden det faktisk det var slik. Likevel er det veldig interessant å lese om det. Stockett har vært flink til å beskrive en virkelighet som faktisk virker virkelig. Hun har gjort en flott jobb med beskrivelser, og man blir godt kjent med de tre kvinnene vi får høre tankene til, uten at det blir klisjéfylt og overdrevent.

Det tar litt lang tid før boken kommer til poenget, men jeg ser nå, i ettertid, at det var nødvendig for å virkelig bli kjent med karakterene det handler om. Jeg ble glad i personene det handlet om (noen av dem i hvert fall) og når jeg først kom i gang ble det vanskelig å legge den fra seg. Jeg tror mange kunne ha godt av å lese boka, for å få litt innsikt i hvordan det faktisk var på den tiden, for jeg tror mange, inkludert meg selv, aldri har tenkt over hvordan det egentlig var. Barnepiken er uten tvil en bok jeg anbefaler videre, og en bok jeg skal tvinge både mor, bestemor og bestevenninne til å lese!!

Bokanmeldelse #3: Don Fridtjof

Det er igjen på tide med en liten bokanmeldelse for Cappelen Damms bokbloggturné. Denne gangen var det heldigvis en ganske enkel bok å komme igjennom; barneboken Don Fridtjof, skrevet av Anna Bache-Wiig. Selv er jeg midt i eksamen, og har i tillegg pådratt meg en forferdelig sykdom, så en barnebok passet meg perfekt. Om du vil kan du også titte innom Marielle som skrev om boka i går, og Nora som skal skrive om den i morgen.

Fra bak boka:
Don Fridtjof var ingen pusekatt,
han lå ikke pent i et fang.
Et kattebeist var han, og når det ble natt,
ble kurven til matfar for trang.
Da lusket han rundt til det grydde av dag
og passet sitt store revir.
En fryktløs torpedo som kunne sitt fag,
som nådeløst truet med klør eller slag,
en konge med værhår-gevir!

Den stolte, grusomme katten Don Fridtjof har fått hele nabolaget til å gå på tær. Alle hunder, katter, mus, ja til og med matfar, er redde for han. Men en dag blir han lurt opp i et tre av en liten dansemus. Don Fridtjof kommer seg ikke ned, og i tre lange døgn sitter han på en kvist og ser ned på alle, som ingen vet at han sitter der.

Det jeg likte best med denne boka var de fantastiske illustrasjonene laget av Lisa Aisato. De er virkelig råbra. Jeg ble sittende i flere minutter på hver side og bare se på bildene. Jeg likte faktisk illustrasjonene bedre enn selve teksten. Da jeg leste, glemte jeg nesten at dette var en bok for barn mellom 5 og 8 år, for det var en utrolig sjarmerende historie om hvordan det kanskje en gang i blandt lønner seg å være litt ydmyk. En bok mange kan lære noe av, og absolutt en bok jeg vil anbefale videre!

Bokanmeldelse #2: Sex, død og ekteskap

Jeg er jo med i Cappelen Damms bokbloggturné, og det er igjen på tide å anmelde en bok. Egentlig skulle denne anmeldelsen komme i går, men siden jeg ikke følger med, kommer den i dag. Denne gangen er det Jon Øystein Flinks bok "Sex, død og ekteskap" som står på agendaen. Om du vil kan du også lese mandagens anmeldelse fra Ingalill, og den rettmessige dagens anmeldelse hos Lesekaninen.

Fra bak boka: I denne romanen gjør jeg-fortelleren sitt ytterste for å ta sitt eget liv. Hvorfor vil en norsk forfatter på 32 år ta livet sitt? Vi følger hovedpersonen fra selvmordsforsøket, gjennom anger, feighet, horeri, ekteskap, sodomi til den siste scenen der jeg-fortelleren sitter dødelig såret, på utestedet Valka i Oslo. Flink forteller rått, lattervekkende, melodramatisk, samtidig sårende, presist, nyanserikt og ekkelt.

__________________

Først skriver jeg brevet. Det må være første gang jeg forfatter en tekst etter nosklærermetoden, ved liksom først å sette opp en disposisjon, deretter kladde for hånd før jeg fører inn, altså taster det inn på macen min. Jeg må av en eller grunn innrømme at den er effektiv, den forpulte prosedyren. At jeg ikke har tenkt på den før!

Slik starter historien til jeg-personen. Denne boka er gjennomsyret av svart humor, og jeg likte den godt fra første side. Jon Øystein Flink setter spørsmål ved samfunnet, selv om de er godt gjemt, og han gjør det på en underholdene måte.

Boka har fått blandede kritikker fra kritikere og lesere, men den mottok Ungdommens Kritikerpris 2010, i regi av Foreningen Les, der 200 ungdommer stemte frem "Sex, død og ekteskap" som vinneren. I juryens begrunnelsen står det: "Forfatteren benytter ironi på en gjennomført måte. Tittelen kan tolkes som et harselas over norske lesere og dagens Se & Hør-samfunn. Videre i boken gjøres det narr av alle sosiale normer, systemer og nordmenn generelt. Lesere gjøres narr av gjennom protagonistens skråsikkerhet over hva lesere vil ha. Forfatteren trekker det beste ut av samfunnets verste og omvendt."

Boken er kort, enkel og lettlest, samtidig som den satte spor. Jeg kommer til å lese den igjen, for jeg sitter igjen med en følelse at det ligger mer bak historien enn det jeg først antok. Jeg likte denne boka – nei, jeg elsket den – og selv om jeg kanskje ikke ville anbefalt den til de lett sjokkerte, så er den absolutt verdt pengene. Det eneste problemet jeg har med denne boka er at den ikke er lengre!

Bokanmeldelse #1: Kjør!

Jeg har nylig blitt med i Cappelen Damms bokbloggturné, som i korte trekk betyr at jeg mottar bøker i posten fra Cappelen Damm og anmelder de her på bloggen. Hvor flott er ikke det? Jeg synes i hvert fall det er kjempemoro, og den første boken jeg får anmelde er ungdomsboka Kjør! skrevet av Helene Guåker. Denne boken er med i en bokserie Cappelen Damm satser på, som heter «20 under 30», forlagets satsing på ung, norsk litteratur. Derien vil bestå av 20 bøker skrevet av forfattere under 30 år og Kjør! er den tredje boken utkommet så langt.

Fra bak boka: Marianne er en bilgæren ungjente som ikke helt klarer å finne seg til rette i livet. Hun sliter med forholdet til kjæresten og føler seg misforstått av foreldrene. Hun har en ekstrem fascinasjon for bil og motor, særlig en Chevelle Big Block SS, og blir derfor en outsider i nesten alle sammenhenger. Hun krasjer med drømmebilen, og mister barnet hun bærer. Kampen for å restaurere bilen og finne tilbake til livet hun levde før, blir alt hun tenker på. Ikke minst må hun overvinne frykten for å sette seg bak rattet igjen.

Jeg synes historien om Marianne er bra, men jeg må si at teksten bak boka er misvisende. Den handler ikke om Mariannes kamp for å restaurere den ødelagte bilen, men kampen for å bli frisk, hennes kamp for å restaurere seg selv. Hun gjør ingenting med den bilen etter ulykken. Jeg trodde historien skulle være en annen enn den var. Men jeg ble positivt overrasket. Det var en fin historie om en guttejente som ikke helt finner sin plass, og jobber hardt for å finne den.

Førsteinntrykket jeg fikk av boken, var at den så ut som en bok for bilgærne tiåringer, men det er det ikke. Jeg vet ikke helt hva målgruppen er, men en ungdomsbok er det. Det jeg også la merke til da jeg startet å lese, var skrivemåten. Forfatteren har valgt å skrive på dialekt, det er få avsnitt og det kan være vanskelig å se hvem som sier hva, fordi forfatteren ikke bruker sitatstreker. Dette er forvirrende i begynnelsen, og litt slitsomt.

Jeg tror mange ungdommer kan kjenne seg igjen i Marianne, selv om de ikke nødvendigvis kan noe om bil. Selv kan jeg ingenting om bil, men jeg likte historien, og jeg likte hvordan den ble fortalt. Helene Guåker imponerer med sin første bok, selv om jeg er usikker på om den får sin fortjente oppmerksomhet hos målgruppen. Men alt i alt, tomlene opp for Kjør!

Om du vil kan du lese Kari Rasmussens anmeldelse av den samme boka på hennes blogg :)

Bildet er lånt fra Cappelen Damms hjemmesider.

Ordspill og utdatert filmanmeldelse

Inspirasjonen er ikke helt til stede om dagen. Det kan ha noe med at jeg ikke er helt frisk. Eller det kan være på grunn av at min avhengighet for Ordspill (online NORSK scrabble) har kommet tilbake for fullt. Kanskje. Men fortvil ikke, mine kjære trofaste følgere. Jeg har flere skriveregler på lur (for de er jo så koselige å kose seg med under disse regnfulle vårdagene), og jeg tenkte nå at jeg kunne poste en filmanmeldelse jeg skrev for en stund tilbake. Den er om filmen The Wolfman. Siden denne filmen snart kommer på DVD gjør det jo ingenting. Må jo advare dere stakkars små som ikke vet bedre. Tenkte jeg da. Hva tenker du?

Jeg dedikerer herved denne anmeldelsen til Ida, som var så søt og faktisk ba om en. Anmeldelse altså, ikke dedikasjon.

Master of the... klisjé
The Wolfman beviser at det trengs mer enn kjente skuespillere for å lage en vellykket horror-film. Filmen spiller på skvetteffekten, og fokuserer på å skremme. Sluttresultatet blir en film som er skuffende lite skummel, og er kun én stor klump med klisjé strødd med dårligpulver.

Lawrence Talbot (spilt av Benicio Del Toro) mister moren sin når han er veldig ung. Han bevitner det hele, og faren sender han til en anstalt som skal hjelpe han med å takle traumaet. Flere tiår senere har han fortsatt ikke dratt tilbake til hjembyen. Når broren hans forsvinner og blir funnet drept, lemlestet faktisk, kommer han tilbake til den lille landsbyen for å finne ut hva som egentlig skjedde med broren. Kanskje du allerede nå klarer å gjette hva som skjer?

Med navn som Benicio Del Toro, Anthony Hopkins og Emily Blunt tilsia alt at dette skulle bli en vakker, skummel, interessant og nyskapende film. Men nei. Dessverre er den ingen av delene. Alle klisjeer i boka er brukt, og det kan nesten virke som at noen av skuespillerne ikke har trua engang. Når Anthony Hopkins skuffer, da er det noe galt. Eller begynner han bare å bli gammel?

Uansett er dette ikke en film jeg ville brukt kroner på. Det er ikke noe veldig imponerende med verken lyd- eller spesialeffektene. Jeg skvatt et par ganger, men det var cheap shots - ikke fortjente skvett.

Filmen får 4 av 10 fra meg. Det er en helt grei film i sin sjanger (horror), men vent med å se den til den kommer ut på DVD og en venn av deg leier den, slik at du virkelig ikke behøver å bruke penger på den. Bruk heller penga på en bolle!

Film: Hell yes and hell no

Da var det igjen på tide med en Hell yes and hell no. Denne gangen har jeg tatt for meg to romantiske komedier; en jeg likte og en jeg virkelig mislikte. Den ene filmen fikk meg til å le, den andre fikk meg til å rive meg i håret - og ikke på den positive måten...

Did You Hear About the Morgans? versus Couples Retreat

Did You Hear About the Morgans?
Hugh Grant har de siste årene vokst til å bli en sur gammel gubbe privat, men på lerretet underholder han fortsatt. Sammen med Sarah Jessica Parker har han her laget en helt OK romantisk komedie, som kanskje ikke har den mest kreative og gjennomførte historien, men absolutt gir en god latter eller to. Meryl og Paul Morgan er begge veldig fremgangsrike, og bor på Manhattan. De er det perfekte paret, bortsett fra én ting - de skal skilles. Når de to bevitner et mord og blir gjenkjent av morderen må de entre FBI's beskyttelsesprogram - som innebærer bytting av navn og location. De må flytte til en bittelitten småby i Wyoming, og blir fratatt all mulighet for kommunikasjon med verdenen hjemme på Manhattan. Selvfølgelig byr dette på mange problemer. Og hvordan tror du filmen ender?? Dette er en helt grei komedie. Parkers hår er forferdelig i denne filmen, men Grants vittige kommentarer gjør Did You Hear About the Morgans? til denne ukas HELL YES.

Couples Retreat
Kan denne filmen være starten på slutten for Vince Vaughn? Alt var lagt opp for at dette skulle bli en god komedie: gode skuespillere, en god story og den rette tida på året for utgivelse (hvem vil vel ikke drømme seg vekk til blått hav og sandstrender på denne kalde årstiden?). Dessverre skuffer den mer enn taco uten kjøttdeig. Jeg er en tøff kritiker, men om en film er morsom ler jeg. Da jeg så denne filmen lo jeg ikke én gang. Det morsomste i denne filmen er den søte gutten som spiller sønnen til Vaughn. At denne gutten på seks år var filmens høydepunkt sier litt. Denne filmen handler om fire par som drar på et "terapautisk" feriested, i den tro at det skal bli som en ferie - og at den terapautiske delen er frivillig. Et av parene er der for å redde ekteskapet sitt, mens de tre andre er der kun for moroas skyld. Det viser seg at parterapien ikke er frivillig, og at alle de fire parene kanskje hadde flere problemer enn de visste om. Med stjerner som Jason Bateman, Jon Favreau, Malin Akerman, Kristin Davis, Kristen Bell og Faizon Love på laget, skulle dette vært en fantastisk morsom film. Jeg ville så gjerne at den skulle være morsom. Men det var den ikke. Derfor er Couples Retreat denne ukens HELL NO.

Har du sett noen av filmene?
Hva syntes du om anmeldelsen?

Anmeldelse: Shutter Island

Jeg har alltid vært litt skeptisk til Leonardo DiCaprio. Jeg elsket han i Titanic og The Basketball Diaries, men dette er begge filmer som kom ut for mange år siden. Siden har jeg ikke vært så stor fan - jeg tror fløtepus-stempelet fra Titanic fortsatt sitter igjen hos meg. For han er jo en fantastisk skuespiller. Han er også en av de få mannlige skuespillerne som har klart å holde seg unna romantiske komedier. Det i seg selv er et pluss. Selv om jeg har vært skeptisk, har jeg stor respekt for mannen. Så da Shutter Island kom hadde jeg store forventninger. Filmen så kjempespennende, interessant og nyskapende ut - for hva annet kan en forvente av Martin Scorsese?

Filmen handler om Teddy Daniels (spilt av Leonardo DiCaprio) og Chuck Aule (spilt av Mark Ruffalo) - to etterforskere som blir sendt til Shutter Island, en øy der et stort mentaltsykehus er plassert, med de aller farligste, kriminelle og mentalt syke pasientene. De skal finne ut hva som har skjedd med en pasient som er sporløst forsvunnet. Litt etter litt skjønner Teddy at det er noe muffens, og han blir dratt inn i noe han ikke har helt kontroll over.

Jeg forventet meg en spennende, skummel, psykotisk thriller da jeg satte meg i kinosetet i går. Jeg hadde høye forventninger - kanskje litt for høye. Den var ikke så skummel som jeg hadde trodd og håpet. Soundtracken var litt overdreven dramatisk og skummel i forhold til hvor lite som egentlig skjedde i løpet av de to timene vi satt der. En psykotisk thriller var det, og helhetsinntrykket endte opp bra. Jeg likte filmen. Skuespillerne var gode, den fantes ikke kjedelig, og det var noe jeg ikke hadde sett før. Men litt skuffet ble jeg. Forventningene mine var som sagt høye, og det er aldri en god ting. Selv om den var noe forutsigbar ble jeg overrasket over slutten. Likevel er jeg imponert.

Shutter Island får 7 av 10 poeng fra meg!
Dette er absolutt en film jeg kan se igjen.

Har du sett den? Hva syntes du?
Skal du se den? Har du store forventninger?
Hva syntes du om anmeldelsen? 

Film: HELL YES AND HELL NO

Jeg har en ny post jeg har valgt å kalle "HELL YES & HELL NO". Her vil jeg ta en film jeg virkelig liker, og en jeg virkelig misliker. Er du med? Altså en anbefaling og en slakting. Ingen fast dag eller dato, men jeg skal prøve å få det til minst en gang i uka. Så hva tror du? Bra eller dårlig idé? De to første filmene jeg har valgt, er en film som satte et skikkelig trøkk i meg, og en annen som gjorde at jeg skrudde av midt i elendigheten.

Precious versus Post Grad

Precious
Precious var en utrolig sterk film, veldig virkelighetsbasert. Da Precious blir kastet ut av skolen fordi hun er gravid for andre gang, sender rektoren henne til en alternativ skole. Et klasserom der seks jenter blir lært å lese og skrive, for å få studiekompetanse. Det er i dette klasserommet Precious finner venner for livet, både i læreren og klassevenninnene. Dette er en film som fortjener mye oppmerksomhet. Den kommer til å åpne øynene på mange, og få folk til å sette litt mer pris på hvor enkelt de har det. Gabourey Sidibe imponerer i rollen som Precious, og selv om få av oss har sett noe til hun før, tror jeg ikke dette er det siste vi ser av henne. Med "gjesteopptredener" fra Lenny Kravitz, Paula Patton, Mariah Carey og Mo'Nique – som alle gjør en fantastisk jobb – er dette en film du burde sette av to timer og hundre kroner for å se. Absolutt dagens HELL YES.

Post Grad
Post Grad handler om Ryden som har hele planen lagt frem, hun skal få gode karakterer på High School, komme inn på et bra college, være flink pike, og få en toppjobb på et bokforlag hvor hun skal finne den neste "great american novel". Men en annen hun gikk på skole med snapper opp jobben hun skulle ha, og hun blir nødt til å flytte hjem til sin litt smågale familie. Dette er en typisk helamerikansk film hvor lite blir opp til fantasien. Den har sine øyeblikk, men det er mest takket være noen av skuespillerne. Alexis Bledel imponerer dessverre ikke, noe som irriterer meg, fordi hun er en veldig søt skuespiller som kan så mye bedre. Jane Lynch (fra bl.a. Glee) er også litt kjedelig i denne filmen, noe som skuffet meg ekstremt. Denne filmen var rett og slett kjedelig og veldig forutsigbar, og jeg skrudde av etter en time. Eneste grunnen til at jeg ikke skrudde den av før var fordi jeg måtte være sikker på at den var så dårlig som jeg trodde den var. Det var den. Post Grad er dagens HELL NO.

New York, I love you

Jeg elsker New York. Absolutt elsker New York. Men skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg har aldri vært der. Enda så elsker jeg byen. The city that never sleeps. The big apple. The big melting pot. New York, New York.

Jeg så akkurat på filmen "New York, I love you", og jeg må innrømme at det er en av de søteste filmene jeg har sett på lenge! Den fikk meg til å ville dra til New York, og... bare være. Skjønner du hva jeg mener?

Denne filmen er lagt opp av flere kortfilmer, satt sammen i en mengde småhistorier om noen av de ulike menneskene og situasjonene du kan møte på i New York. Merkelig, romantisk, rar, eksentrisk, vakker og undrende på en gang. Og med en imponerende liste av skuespillere, mesteparten av de aldrende skuespillere som var stjerner på 90-tallet og yngre skuespillere som er gode, men kanskje ikke har gjort de mest imponerende valg av roller tidligere. Christina Ricci, Orlando Bloom, Natalie Portman, Hayden Christensen, Ethan Hawke, Blake Lively, Andy Garcia, Rachel Bilson og Shia LaBeouf er noen av de kjente fjesene. Og la meg si deg, de får det til å funke!

Jeg er en sucker for romantikk, og denne filmen var virkelig romantisk, på en original måte. Ikke nødvendigvis mann og dame-romantisk, men mer... sånn som du tenker på, når du tenker på Paris. Skjønner du hva jeg mener da? Akkurat som at romantikken henger i luften, selv om kanskje ikke kjærlighet gjør det. Utrolig vanskelig å forklare på en "rasjonell" måte. Men ok, kanskje jeg skal prøve å fortelle litt om handlingen nå da.

I en by som New York blandes alle hudfarger, alle religioner, alle troer, alle personligheter, alle livssyn og alle meninger i ett. I denne filmen, uansett hvor forskjellige de alle er, og historiene deres, har de noe til felles. De alle elsker New York. Et sitat fra filmen: "That's what I love about New York. Everyone is from somewhere else." Er ikke det bare helt fantastisk?

I denne filmen møter du en overkåt forfatter som har en følsom side, en mann som stoler på en dame han ikke en gang vet hvordan ser ut, en bitter kunstner som drikker litt for mye, en lommetyv som selv blir lurt, og mange fler. En god blanding av all verdens personligheter som gjør det hele så perfekt!

"New York, I love you" var virkelig filmen for meg! Jeg håper du tar deg en tur på kino og ser denne, for den er virkelig verdt det. Om du liker en film som er litt annerledes. Selv om den kun er full av korte historier om ulike mennesker, sitter jeg ikke igjen med noe slags følelse av at den er uferdig. Jeg fikk vite akkurat det jeg trengte å vite, for å føle at jeg ble kjent med de foskjellige personlighetene.

Jeg håper du fikk lyst til å se denne filmen etter å ha lest denne anmeldelsen (som kanskje 1 prosent av dere gadd å lese hele av). Legg gjerne igjen en kommentar på forbedringspotensiale av skribleriene mine!

Nå er det natta <3

Kleint komplisert, på en god måte

Det er ingen hemmelighet at jeg er fan av Meryl Streep. Når hun så er med i en komedie om et aldrende skilt par som finner tilbake til hverandre mens de begge er i forhold til andre, måtte jeg selvfølgelig ta turen til kinosalen for å ta en titt. Phew, lang setning . . .

"It's Complicated" handler om Jane (Meryl Streep) og Jake (Alec Baldwin) som har vært skilt i ti år, og egentlig ikke har et særlig godt forhold – som skilte flest. De har tre barn sammen, og etter sønnens "graduationparty", møtes de i samme hotellbar, alene, drikker en masse vin, og hopper i høyet. Igjen oppfører de seg som om de skulle vært kåte tenåringer, men det er ett problem. Jake er gift med en dame tyve år yngre enn han selv, og Jane er på dater'n med arkitekten sin. De må snike rundt, og mens Jake på ny faller for Jane, blir Jane forvirret av situasjonen, og usikker på hva hun vil.

Jeg slutter å beskrive her, i frykt for å avsløre for mye.

Jeg dro med meg bestevenninnen min for å se denne filmen, og jeg kan med 99 prosent sikkerhet påstå at vi var de yngste i salen. Det var mange middelaldrene par der, bestemødre, mødre og fedre. Og oss. Men vi lo minst like godt som resten av salen, om ikke mer (det skal nevnes at vi også lo av flauhet en del ganger – Meryl Street og Alec Baldwin på 50+ som snakker om hår på musa og verre? kleint).

Filmen var virkelig sjarmerende, og søt på sin egen måte, selv om den antakeligvis ikke er beregnet for den yngre målgruppen, such as myself. Alec Baldwin, som jeg har hatt et lite hatforhold til en lang stund, imponerte. Han fikk noen plusser i boka av meg. Meryl Streep ser like vakker ut som vanlig, og viser igjen at også hun kan være morsom.

Dette er nok ikke den beste prestasjonen til noen av dem, som begge har mange filmer på CV-en som imponerer stort, men det er en koselig film man kan le av, og se med enten venner eller kjæreste. Om jeg var deg, ville jeg unngått å se den med en foreldrer – kleinfaktor til tusen!

Alt i alt vil jeg anbefale alle å se denne filmen, om du liker slike sjarmerende filmer som er søte på sine egne måter. Det er ikke noe spesielt med den, sånn egentlig, men en god latter får du i hvert fall. Det gjorde jeg!

Hva synes du om denne anmeldelsen? You like?