Et godt minne

Mitt alle første minne er fra da jeg var fire år. Det var julaften og jeg hadde på meg min fineste kjole. Den var rosa, og skjørtet fløy langt ut da jeg spant rundt på gulvet, noe jeg gjorde ved hver ledige anledning. Jeg husker også at mamma hadde et kråkereir på hodet, kalt permanent.

Det var blitt kveld og vi satt og spiste middag. Jeg fikk ikke i meg mye. Sommerfuglene jeg hadde i magen minnet mer om kakerlakker som kravlet og bet for å komme seg ut; vi skulle snart åpne pakker.

Bestemor og bestefar var der, og nederst ved spisebordet satt også oldefaren min. Han var en gammel og skrukket mann jeg helst unngikk. Han hadde så utrolig mange poser i ansiktet.

Da de voksne endelig var ferdige med å spise sto jeg allerede i klar startposisjon for å løpe bort til juletreet og rive opp pakkene. Men jeg hadde tatt gledene på forhånd. Bestemor var trøtt, og var nødt til å ta seg en liten lur. Jeg fikk likevel lov til å åpne én pakke, men inne i meg forbannet jeg dette kvinnemennesket som nektet meg å pakke opp fler.

Ikke lenge etter at hun var forsvunnet banket det på døren. Jeg løp og åpnet, og det jeg så gjorde meg stum av forbauselse. Foran meg sto noe av det rødeste jeg noen gang hadde sett.

Julenissen bøyde seg ned, så på meg med mørkeblå øyne som minte om bestemor sine, og snakket til meg med en overraskende lys stemme. ’God jul,’ sa han, og leverte søplesekken han hadde gjemt bak ryggen, til mamma. Han bøyde seg ned igjen, blunket til meg, og dro.

Den kvelden var første og siste gang jeg møtte julenissen, men det gjorde ikke noe. Hver gang noen kom til meg gråtende og fortalte at julenissen ikke fantes, kunne jeg stolt betrygge dem om at det ikke stemte, for jeg hadde nemlig møtt han!

Ikke knappe fem minuttene etter at julenissen hadde dratt fra huset vårt den kvelden, kom bestemor tilbake. Julenissen hadde vært der, og hun hadde gått glipp av det hele . . .

Dette ble skrevet som oppgave det første semesteret jeg gikk på journalistikk, høsten 08. Sann historie!

Sene netter, pene damer og mye, mye alkohol.

De setter seg ovenfor meg på toget. Jeg tror de er et band. De har instrumentkofferter med seg, jeans på beina og langt hår. Bortsett fra han ene, som har kort. De må være et band. Ansiktene deres bærer preg av et godt levd liv med sene netter, pene damer og mye, mye alkohol.

"Kvinne, er det du som har skrudd på vifta?" spør han ene meg. Nei, sier jeg til han. Kan jeg skru den av, spør han. Ja, vær så god, sier jeg tilbake. Jeg tar på meg ørepluggene. Nå kan jeg ikke lenger høre hva de snakker om.

Jeg innbiller meg hva for et spennende liv de må ha bak seg. Et liv med reiser, sene netter, pene damer og mye, mye alkohol. Jeg lurer på om de har familier. Jeg lurer på om de har elskere. Jeg lurer på om de har barn. Jeg lurer på hvor de har vært og hvor de skal. Jeg lurer på om de er snille, jeg lurer på om de er flinke. Spiller de kanskje i et band jeg har hørt om?

De kjøper seg kaffe, leser i blader, og ler. Selv om jeg har i ørepluggene kan jeg høre de le. Han ene, som ligner litt på en eldre versjon av Kurt Cobain, han har på seg svart neglelakk. Jeg skulle ønske han ikke hadde det. Han som sitter ved siden av meg har på seg cowboystøvler, laget av slangeskinn. Men det er jo ikke sikkert de er ekte. Støvlene er veldig spisse på tuppen, så jeg liker de ikke. Når jeg tenker meg om ser han litt ut som en slange i ansiktet. En slange med langt, brunt hår. Jeg kan ikke tenke meg at verken utseendet eller støvlene med de spisse tuppene har stått i veien for hans liv med sene netter, pene damer og mye, mye alkohol.

Skrevet på toget mellom Oslo og Rena, fredag 16. april.

Vil du ikke danse i regnet med meg?

Jeg leser så mange klager om været om dagen. Folk, bloggere, som ikke liker regnet. Men dere, vet dere ikke at regn betyr mildere tider? Regn betyr at snøen forsvinner. Regn betyr at det snart er vår. Dere må ikke være så negative!

Selv elsker jeg regn. Det har jeg alltid gjort. Jeg romantiserer det nok en del, da. Jeg ser alltid for meg at mens regnet slår mot ruta, sitter jeg i en godstol ved vinduet med et pledd rundt meg, teen i ene hånda og en god bok i den andre. Dette skjer aldri. For det første har jeg ingen godstol ved noe vindu, og for det andre leser jeg sjeldnere enn jeg liker å innrømme. Sånn kan det gå. Men jeg liker fortsatt regnet - så lenge jeg er tørr.

Jeg leste en gang et sted at det ikke finnes noen som elsker regnet; bare de som elsker ideen av å elske regnet. Kanskje hadde de et poeng, de som sa det. Hva vet vel jeg. Alt jeg vet er at jeg elsker regnet!

Tastaturet sier ja. Hodet sier nei.

Noen ganger er følelsen av å ikke være flink nok, nok til å få meg til å ikke engang prøve. Dette gjelder spesielt når det kommer til skrivingen min. Jeg leser så mye bra at jeg ikke klarer å tro at jeg noen gang kan skrive noe som er en brøkdel like bra.

Jeg har for første gang på mange år skrevet ferdig et helt første kapittel. Fire fullskrevne A4-sider på dataen. Til å være meg er det ganske stort. Jeg fullfører aldri noen av skriveriene mine. Nå skal det jo sies at jeg er langt fra ferdig, men jeg ble ferdig med første kapittel i hvert fall. Men etter at jeg tastet inn det siste punktumet og lukket dokumentet, har jeg ikke turt å åpne det igjen. Jeg har til og med klart å komme på en ny idé. Det er dette som skremmer meg. Jeg klarer aldri å fullføre skriveriene mine, fordi jeg alltid kommer opp med nye ideer jeg tror er bedre. Jeg starter heller på de nye ideene, enn å fortsette med de historiene jeg allerede har startet på.

Jeg er redd jeg aldri kommer til å klare å fullføre. En av mine store drømmer å skrive en roman – og få den utgitt. Dette kommer aldri til å skje om jeg ikke klarer å holde meg til én idé. Alt jeg skriver blir forkastet, før jeg har fått en sjanse til å like det.

Problemet er meg. Men problemet med meg er alle andre.

Jeg klarer ikke å komme over den kneiken der jeg vet at jeg er kapabel til å skrive noe som er verdt å lese. Samtidig har jeg denne bloggen. Der jeg skriver. Og mange liker det jeg skriver på bloggen. Og måten jeg skriver på. Noe av det beste jeg vet er å få anerkjennelse for ting jeg gjør. Det er en av mine største skavanker faktisk; jeg bryr meg for mye om hva andre synes. Derfor er det vanskelig for meg å skrive en historie jeg selv liker – jeg tror aldri at noen andre vil like det. Dermed gir jeg opp. Noe som er jævlig kjipt, for alt jeg vil gjøre er å skrive noe bra. Og inners inne tror jeg virkelig at jeg har det som skal til. Men hva om ikke andre synes det? Det er som en stemme i hodet mitt forteller meg at jeg ikke skriver bra nok. Jeg sammenlikner meg med alle andre, og ødelegger for meg selv på den måten. Jeg vet at det som må til er at jeg får trua på meg selv, skaper min egen stil og driter i hva andre synes. Antakeligvis kommer det uansett til å være én eller annen der ute i den store, vide verden som vil like det jeg skriver. Uansett. Får vi håpe!

Livet er overvurdert

Selv om jeg sjelden skriver på bloggen om dagen, ville jeg bare forsikre dere om at jeg fortsatt ikke har noe liv, akkurat slik dere kjenner meg. Og siden jeg ikke har så mye å skrive om, tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om akkurat det. Det å ikke ha et liv.

For å kunne si at du ikke har et liv er det visse regler som må holdes:
⚉ Du må sjekke Facebooken din minst 25 ganger om dagen.
⚉ Du må oppdatere statusen din like mange ganger.
⚉ For ikke å snakke om bloggen. Minst 30 ganger daglig.
⚉ Du må sitte i ro til rumpa har sovnet, slik at du faller når du reiser deg, fordi beina har glemt hvordan det er å stå oppreist.
⚉ Du må spille Ordspill (eller andre online-spill) så mange ganger at du er på fornavn med alle de andre spillerne.
⚉ Du må vente med å tisse til det gjør vondt i blæra. Rett og slett fordi du ikke gidder reise deg opp.
⚉ Sitte og se på at noen andre spiller diverse spill. X-box for eksempel.
⚉ Du må blogge om det å ikke ha noe liv...

Nå skal det sies at jeg ikke har vært i form siden jeg kom hjem fra Berlin, men likevel. Jeg er ikke så veldig mye bedre når jeg er i form heller. Jeg kunne lett tilbragt en helg sammen med Fru Ordspill og Herr Pepsi Max, ingen problem. Er det noe jeg liker er det å kunne sove lenge om morgenen, sløve, og legge meg i samme pysj som jeg våknet i. Og god mat da. Jeg er glad i god mat også. Og ironi. Jeg liker ironi også!

Filosofisk

Noen ganger lurer jeg på hvorfor vi mennesker spiser så mye usunn og ekkel mat. Så tar jeg meg en Big Mac, og da husker jeg det.

"Dance With My Father Again"

I kveld var jeg på besøk hos faren min. Jeg har ikke sett han siden før jul, og det var selvfølgelig jeg som ringte først, fordi sånn er det bare. Vil jeg ha kontakt med faren min, må jeg være den som holder den kontakten. Jeg har lenge vært usikker på om jeg har villet holde kontakten. Nå har jeg bestemt meg for at det vil jeg. Selv om han aldri ringer, vet jeg at han er glad i meg. Jeg har til og med vært usikker på om jeg ville ha han i bryllupet mitt, når enn den dagen kommer. Om den dagen kommer. Men det vil jeg. Nå vet jeg at det vil jeg. Jeg vil ha han der når jeg gifter meg. Jeg vil ha han der når jeg får barn. Jeg vil ha han der ved alle store øyeblikk i livet mitt. Uansett om jeg må være den som ringer. Litt urettferdig synes jeg det er, men jeg tror det er verdt det. For min egen skyld. Jeg tror jeg trenger å ha faren min i livet mitt, uansett hvor dårlig han kan oppføre seg til tider.

Faren min er ikke en mann som snakker om følelser og slikt. Han snakker egentlig ikke om så mye i det hele tatt. Han er en stille fyr som innimellom drikker litt for mye. Dette nye håpet om at forholdet vårt kan bli bedre, dukket opp i dag. Et lys i enden av tunnellen. Jeg var på besøk for å spise middag og bytte julegaver (siden jeg ikke har sett eller snakket med han eller samboeren siden før jul). Mens vi satt der og så på TV og snakket om alt og ingenting, tok han plutselig hånda mi og sa: "Det er så godt å se deg igjen jenta mi." Så slapp han, og begynte å snakke om hyenene vi så på TV. Det var det. Det var dét som skulle til. Den lille fillegreia var det som skulle til for at jeg bestemte meg for hva jeg ville gjøre; å holde kontakten med faren min!!

Meget bekymringsverdig, indeed

Veldig mange bloggere bruker bilder fra ulike nettsteder type Google, WeHeartIt, Flickr, Photobucket og så videre. Det er jo selvfølgelig kjempemange fine bilder å finne ute på nettet, men den største feilen som blir gjort, er å ikke gi rett person - eller nettside - kreditten for bildet. Dette er et utrolig viktig punkt innen regelverket av publisering på nett - du skal IKKE stjele noen andres materiale på nett.

På veldig mange blogger ser jeg folk som skriver for eksempel: bildet er fra google, bildet er hentet fra weheartit, bilder fra photobucket. Dette er jo bare helt, helt feil. Det bekymrer meg at ikke flere mennesker er klar over at dette faktisk er ulovlig. Den rette eieren av bildet skal alltid ha kreditten. Google eier ingen av bildene du finner der. Trykker du deg inn på bildet kommer du jo inn på en helt annen hjemmeside. Det er i så fall denne siden du må linke til. Det samme med WeHeartIt. Trykker du noen ganger ekstra på bildet, kommer du inn til den originale nettsiden bildet er funnet på. Det er alltid disse originale sidene du skal linke til. Da har du i hvert fall gjort din del av "avtalen".

Er du på google og finner et fint bilde, kopier url-en til siden der bildet originalt ligger. Så er du safe. Om de fra den nettsiden har stjålet bildet igjen, er ikke det ditt problem. Da har du i hvert fall prøvd!

Haha, jeg håper ingen tror jeg er sinna. Jeg blir bare frustrert, og litt bekymret. Håper noen har lært noe ut i fra dette da!

Trykk på bildet for å komme til originalkilden:

Nordmannsyndromet

Det er noe som definerer oss nordmenn som folkeslag, og jeg kaller det nordmannsyndromet. La meg komme med en liten historie: Jeg og en venninne var i butikken i går. Vi skulle kjøpe oss middag, og hadde plukket ut grønnsaker som skulle brukes i en salat, kjøttdeig, og vi var på vei til hyllen hvor Toro-lasagnen sto. En mann kom bort til oss og spurte, med tydelig aksent, hva vi skulle lage. Lasagne, sa vi. Toro-lasagne. Han ble helt forferdet. Han var nemlig fra Italia. Han sa at mat var livet. Ingenting var bedre enn å lage mat. Han var lykkeligst når han lagde mat. Vi burde laget vår egen lasagne, sa han. Det var ikke vanskelig, bare å lage en god tomatsaus. Vi sa oss enige, men fortalte han at vi var fattige studenter som verken hadde råd, tid eller lyst til å lage egen lasagne. Han lo. Vi lo. På veien ut av butikken så vi han også hilse på en dame med et lite barn. Han hadde et stort smil rundt munnen, og det var nesten som han danset bortover bakken. Han var lykkelig, det lyste av hele mannen.

Tenk så trist det må være for denne mannen å komme fra et land - Italia - der alle er like hyggelige og pratsomme som han, til Norge, der alle ser i bakken og helst ikke vil prate med noen. Det er dét jeg kaller normannsyndromet. Har du noen gang gått på bussen, og alle sitter ved vinduet, med veska ved siden av seg? Det er nesten så man bokstavelig talt må bruke tegnespråk for å vise at du har lyst å sitte på det setet der vesken ligger. Vi nordmenn er rett og slett folkesky, og det synes jeg er forferdelig trist.

Nå snakker jeg ikke bare om alle andre. Jeg er akkurat likedan selv. Når denne kjempekoselige, italienske mannen kom bort og begynte å prate med oss, merket jeg at alt jeg ville var å si hade. Komme meg vekk. Men når jeg tenker på det i ettertid, var dette en av de hyggeligste menneskene jeg har truffet på lenge. Og han kjente meg ikke en gang. Likevel var han så interessert, så hyggelig. Hvorfor ville jeg da at han skulle gå? Misforstå meg rett, jeg var hyggelig tilbake, og jeg pratet med han og viste ikke tegn til at jeg ville han skulle gå. Men jeg blir helt nervøs av å snakke med fremmede. Det er jo ikke det at det ikke er hyggelig. Det er bare ikke hva jeg er vant til. Nordmenn snakker ikke til hverandre. Få gjør det i hvert fall. Jeg har jo sett folk som har fått helt sjokk og bare gått videre når en hyggelig fremmed har kommet med en spøk eller liknende ved frysediskens.

Det er nesten så jeg blir skamfull. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var en av de som klarte å snakke med fremmede som om jeg hadde kjent dem i evigheter. Jeg skulle ønske jeg kunne tørre å starte en prat med noen jeg ikke kjente, bare for å prate.

Hvorfor skal det være så skummelt å snakke med fremmede? Hvorfor er akkurat nordmenn så kalde mot ukjente? Er du selv en slik "kald person" som meg? Eller snakker du med hvem som helst, hvor som helst?

Bildet er lånt herfra.

Ja, du ja.

Jeg tror at alle mennesker er nysgjerrige på sin egen fis. Men ingen tør å innrømme det. Jeg mener, når noen fiser, er det akkurat som at tiden står stille en liten stund, før de enten kan puste lettet ut, eller bli flaue. For enten lukter det, eller så lukter det ikke. Either way, jeg tror alle mennesker er litt nysgerrige på sin egen fis. Hvorfor ellers stopper tiden frem til de vet hvordan den lukter? Jeg snakker ikke om de lydløse, de du kun vet om selv. Da er det selvfølgelig nødvendig å vite om fisen lukter eller ikke. Men når en fis lager lyd, så alle vet at du feis uansett, da spiller det vel igjen rolle om den lukter eller ikke? Da er jo bare lukten en bonus... eller? Lukter du på din egen fis?

Selv fiser jeg ikke foran andre, bortsett fra ved uhell......

-----------

PS: Takk for kommentarene deres på mitt forrige innlegg. Det er et viktig tema som blir snakket alt for lite om her i Norge. På søndag skal jeg gå grundig igjennom de, og kommentere tilbake. Det var noen av kommentarene som virkelig traff.

-----------

PSS: Ikke glem spørsmålsrunden min her. Det er bare åtte stykker som har stilt meg spørsmål så langt. Kjedelig. Det er jo også en konkurranse, men du trenger jo ikke bli med på den. Spørsmål hadde uansett vært koselig :) Så ja, gå inn her! HER!

Pedofili: Sykdom eller legning?

I går, før jeg la meg, svitsjet jeg litt rundt omkring på TV-en, noe jeg veldig sjeldent gjør. Jeg endte opp på NRK2, der de viste en dokumentar om et mentalsykehus som huser mennesker som er såkalte "sexually violent predators" - for det meste pedofile menn.

Disse mennene bor inne på denne anstalten 24 timer i døgnet, og får ikke gå ut. Ingen bruker vanlige klær, for de må alle bruke en lik "uniform". Alle som er satt på denne anstalten har tilbud om behandling for "sykdommen" deres, altså en mulighet til å bli "helbredet". Tar de imot behandlingen, vil de eventuelt etter hvert få en ny sjanse ute i den virkelige verden. Kun 25 prosent av alle mennene takker ja til denne behandlingen. De resterende 75 prosentene takker nei, og av hva jeg kunne forstå, er dette fordi de fleste mener at de ikke lenger har noe problem. De er ikke lenger tiltrukket av barn, og har dermed ikke behov for noen form for behandling.

Det var veldig rart å se pedofile menn snakke så åpent om hva de har gjort. Mange av de snakket jo med journalisten som var der, og flere var interesserte i å fortelle sin historie. Det verste for meg var at jeg etterhvert begynte å føle for disse mennene. De virket jo så normale. Så fulle av anger for hva de hadde gjort. Så empatiske, så snille. Men det er jo akkurat disse trekkene som har gjort at de har vunnet tilliten hos barn som de har misbrukt. Journalisten sa det også; det var nesten så han likte noen av disse mennene, men så kom han på hva de faktisk hadde gjort for å sitte der inne.

Alle mennene som bor på Coalinga (som sykehuset heter) har først vært i fengsel, før de blir overført til sykehuset. Her er det stor sjanse for at de fleste vil tilbringe resten av livene sine. På Coalinga er det tennisbane, kinorom, kantine. Se for deg en folkehøgskole, bare at det ikke er lov til å dra noe sted. Ved hver helligdag ble det stelt i stand fest, og ved bursdager blir det stelt i stand fest, og ved spesielle anledninger blir det stelt i stand fest. Det eneste negative for mennene er at de ikke kan dra noe sted. De er innestengt her. Antakelig for resten av livet.

I en del av dokumentaren, står journalisten sammen med en innsatt som lager en masse lemonade til kveldens Halloween-fest. Han snakker om hvorfor han likte fengsel bedre enn dette mentalsykehuset, han ler og tøyser, og virker egentlig som en skikkelig ålreit fyr. Så spør journalisten: Why are you here? Why were you in prison? Og mannen svarer: Oh, it was a daterape. Han sier det som om han akkurat fortalte at sitron er hovedingrediensen i lemonaden han lager.

Jeg tror pedofili er en legning. Ikke bare en sykdom. Jeg mener at det som skiller monstrene fra de syke, er de som gjør noe med lystene sine, og de som klarer å la være. Jeg vet ikke om jeg tror på at de kan bli "friske" fra denne sykdommen. Akkurat som de som først blir smittet med HIV alltid vil være syke, tror jeg en pedofil alltid vil være en pedofil. Det er en del av dem, og jeg vet ikke om jeg tror på noen behandling, uansett hvor mye anger og dårlig samvittighet de bærer på.

Jeg har ingen erfaring med pedofili, og jeg vet at jeg ikke helt vet hva jeg snakker om. Men dette er et viktig tema å ta opp, og dere skal bare vite at jeg ikke ønsker å tråkke på noens tær.

Men jeg er veldig interessert i å høre deres tanker rundt dette. Er pedofili en sykdom en ikke kan sloss mot? Eller er pedofili en legning, som dermed gjør de skyldige klare over akkurat hvor mye skade de påfører?

Du kommer til å høre mer fra meg

Akkurat nå sitter jeg på jobben og ikke gjør noen ting. Jeg har flere store saker å skrive, men de kommer jeg ikke i gang med før i morgen. Den saken jeg holder på med nå, er sendt til sitatsjekk hos kilden, og jeg fikk akkurat beskjed om at den ikke kommer tilbake før i kveld. Så nå sitter jeg her, med ingenting å gjøre. Da tyr jeg selvfølgelig til bloggen! Føler meg ubrukelig når jeg ikke gjør noen ting; dårlig praksiselev. Om jeg blogger hører de i hvert fall knatring på tastatur fra det lille hjørnet mitt...

Jeg har funnet ut at jeg vil jobbe med bøker. Å være bokredaktør i et stort forlag hadde vært det ultimate, men jeg vet hvor stor konkurranse det er innen bransjen, så jeg vil ikke satse for høyt. Kanskje jeg rett og slett bare skal starte opp mitt eget bokforlag? Det hadde vært noe, eller hva?

Men jeg kommer sikkert ikke til å ha tid til å starte et eget forlag. Etter at jeg selv har gitt ut noen bøker, kommer jeg nok til å være så opptatt med å reise verden rundt på diverse boksigneringer, sitte på settet der bøkene mine blir gjort om til filmer... Kanskje når alt styret rundt meg har dabbet av, og jeg er rikere enn J. K. Rowling, kanskje da kan jeg starte mitt eget forlag. Carina & Co. Eller Cappelen Carina. Eller Carina Damm. Carinas Aschehaug? Nei, jeg måtte funnet på noe ekstraordinært, noe fantastisk. CBB Bokforlag. Ja, det liker jeg. CBB = Carina Behrens er Best.

Hei, du skal ikke snyte av en drømmer!!!
For det er det jeg er. Og det er dét som kommer til å få meg frem i verden.

Hva er din drøm? Hvor ender du opp om ti år?
(Ja, for selvfølgelig, dette er jo bare tiårsplanen min...)

Rømningsvei

Faren min er alkoholiker. Jeg må bare bite i det sure eplet, og innrømme for meg selv og alle andre, at han faktisk er en alkoholiker. Nothing more, nothing less. Jeg har pleid å lage unnskyldninger. Mer for meg selv, enn han:

Han er vel på en måte alkoholiker, men drikker jo veldig sjeldent når jeg er til stede. Jeg mener, han ble jo full den ene gangen, og den andre gangen der. Det var litt kjipt, men alle kan jo gjøre feil. Han er bare litt for glad i ølen sin. Og konjakken sin. Og spriten. Og så whiskeyen da. Men han er ikke en ordentlig alkoholiker da, bare litt . . .

Jeg har ikke mye kontakt med faren min, det er det mange av dere som vet. Jeg har skrevet at han er litt for glad i alkoholen, men jeg tror ikke jeg noen gang har skrevet at han er en alkoholiker. Men det er han. Det har han alltid vært, og det kommer han alltid til å være.

Jeg er glad i faren min, han er en snill fyr. Han er veldig feig, har lett for å legge all skyld på alle andre, og ringer helst når han har drukket. Men han er en god fyr, innerst inne. Han har gått igjennom sitt gjennom årene, og jeg kan vel skjønne at alkoholen er en lett rømningsvei. Men jeg begynner å bli lei.

Jeg har skjønt det at om jeg vil ha kontakt med faren min, blir det min jobb. Og det kommer alltid til å være min jobb. Om jeg vil ha et nogenlunde normalt forhold med faren min, med jevnlig kontakt og hele pakka, er det jeg som må ta opp telefonen og ringe. Ringer ikke jeg kan det gå to, fire, syv måneder før jeg hører noe. Om jeg velger å ringe etter to eller tre måneder, får jeg gjerne slengt i trynet at oi, lever du? Men ikke av pappa, da. Nei, det er kjæresten hans som sier det. Nei, pappa er mer som meg, liker ikke snakke om de ubehagelige tingene. Vi gjør ikke sånt.

Om jeg vil ha kontakt med faren min er det jeg som må stå på. Det er jeg som må ta ansvar. Og jeg vet ikke om jeg orker det. Jeg vet ikke om jeg er tøff nok. Jeg tenker ofte at det ville vært så mye enklere om han bare ikke var i livet mitt i det hele tatt. Når han nå prøver noen ganger, og kontakter meg etter så lang tid som mulig, revner bare såret helt på nytt igjen. Og det bruker like lang tid på å gro som sist gang . . .

Jeg vet at jeg kommer til å bli såret igjen. Men jeg klarer ikke å la være å spørre meg selv om det egentlig ikke er verdt det? Fyren har sine feil, men jeg mener, det er faktisk snakk om mannen som ga meg liv. Jeg vet han bryr seg, jeg er bare ikke sikker på om han bryr seg nok. Action speaks louder than words . . .

Hva ville du gjort i min situasjon?

Hjernen min og meg

Jeg har så lyst til å skrive. Jeg har lyst til å sette meg ned, ta fram pennen og notatboka og skrive en historie. En historie som er verdt å lese. Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til. Jeg kan komme opp med de mest fantastiske ideene (om jeg får si det selv), og skriver de ned. Men når jeg skal begynne på første setningen i selve fortellingen, står jeg fast. Jeg klarer ikke. Det vil ikke ut. MEN DET VIL UT, prøver jeg å fortelle hjernen min. Men han vil ikke høre. Lar meg ikke putte det på papir. SLIPP DET UT, skriker jeg. Men hjernen nekter. Han vil beholde ideene for seg selv, han vil ikke dele de med verden. Mens jeg, jeg vil dele de med alle. Det er en samarbeidssak, og jeg og hjernen må være enige. Men sånn som det er nå, kan det se ut til at vi ikke vil klare å komme til enighet med det første.

Dumme hjernen . . .

Du er så langt vekke, men likevel så nære

Jeg og min kjære har et rart forhold. Det ble slutt i sommer fordi vi trodde han ville være i Trondheim, og jeg her i Oslo. Slik ble det ikke. Han endte opp på Rena istede, og vi begynte å møte hverandre igjen. Nå er vi ikke offisielt sammen, men på en måte er vi det likevel. La oss kalle det single, med forpliktelser . . . Som regel ser vi hverandre kun i helger og ferier. Ikke så ofte da heller, lenger. Før var det gjerne hver eneste helg, og hver eneste ferie. Det er det ikke lenger, og selv om savnet blir stort etter kun noen timer borte fra han, prøver jeg å også gjøre andre ting. Da blir det plutselig ikke en selvfølge at jeg vil se han neste helg, eller helgen etter der. For hva om jeg har andre planer? Eller han?

Jeg synes det er kjempevanskelig å ha et avstandsforhold, men jeg prøver å tenke positivt. Når vi endelig ser hverandre etter en stund, setter vi så mye mer pris på det, og verdsetter øyeblikkene. Vi krangler masse, og er ofte uenige, og vi er helt totalt forskjellige. Men vi er bra sammen! Magen min kribler fortsatt når jeg ser han. Jeg savner han når han er borte. Jeg setter pris på meningene hans, og blir like fornærmet hver gang han har noe negativt å si.

Det jeg prøver å si er at det er vanskelig med avstandsforhold, men om man virkelig vil, får man det til! Det er lenge til vi kommer til å se hverandre hver dag; bo sammen kanskje. Men det er noe jeg ser frem til, og det er en trøstende tanke hver gang savnet blir for stort. En dag vil vi bo sammen, og det vil bli såååå koselig. Når den dagen kommer, at vi bor sammen, vil jeg sette pris på de små tingene. Som å kunne pusse tennene sammen på en hverdag. Ligge i armkroken hans på en søndagskveld, uten å grue seg til en av oss må dra. Våkne i armene hans en mandagsmorgen . . .

Til høsten drar jeg til Dublin. Du drar til Afghanistan. Hva som skjer, vil tiden vise. Men vi har klart oss i snart to år nå. Et lite lusent ekstra år får vi til, før vi kan være sammen på ordentlig igjen! Jeg liker deg, jeg <3

Down memory lane

Jeg har ikke mange minner fra da jeg var liten, men det er noen ting som sitter bedre enn andre. Blant annet det at da jeg var liten, pleide jeg hver lørdag å kjøpe VG for bestefar, og ta den med til han. Det var ikke store greiene, men jeg tror at det er noe han virkelig satte pris på i sine siste år. Dette er dessuten noe jeg setter pris på nå i ettertid. Jeg husker at det ikke var like morsomt å måtte dra hjem tidligere fra lekekameratene, eller gå i butikken midt i en spennende film, men jeg er virkelig glad for at jeg gjorde det. Vi fikk tilbragt "kvalitetstid" sammen, uten at det egentlig var noe spesielt med det. Det er disse lørdagene som er minnene mine av bestefar, og de kommer jeg til å huske på for alltid!

Det er noen minner jeg ikke er så stolt av, også. Jeg husker den sommeren jeg ble 14 år. Vi var i Hellas, og jeg hadde møtt en gutt på hotellet som jeg selvfølgelig var stormforelsket i. Et år eldre enn meg var han også (dette var jo veldig stort for meg selvfølgelig). Lillebroren min må ha vært rundt fire eller fem år gammel, og ekstremt søt. Men selvfølgelig, det var ikke han jeg var interessert i å være med . . . En dag satt jeg med denne gutten i noen sofaer i resepsjonen, sammen med noen andre ungdommer som bodde på samme hotellet. Lillebroren min kom plutselig, kjempestolt fordi han hadde fått en ny sekk, som han ville vise oss. Jeg fortalte han at ingen var interesserte i å se den dumme sekken hans, og kunne han ikke bare la oss være i fred. Han gikk han, og jeg tenkte ikke noe mer på det. Før moren min senere fortalte at lillebroren min hadde kommet opp på rommet, gråtende, og kastet sekken på gulvet og ikke ville bruke den mer. Jeg tror aldri jeg har vært så skamfull som i det øyeblikket. Jeg mener, jeg får dårlig samvittighet når jeg tenker på det nå, og lillebroren min husker det nok ikke en gang. Det var en teit liten ting, men det er virkelig et av de øyeblikkene i mitt liv jeg er mest flau over.

Men uansett, det er minner. Gode som dårlige tar jeg vare på de, for det er minner jeg lærer av, og vokser av. Selvfølgelig skal man ikke gå rundt og tenke på alt som har skjedd før. Jeg tror at man ikke skal bruke energi på å angre på ting som har skjedd, fordi man kan ikke forandre på det uansett. Da prøver jeg heller å lære av det, selv om det kanskje ikke alltid er like lett. Men minner skal ta vares på!

Hva tenker du om det med anger, og minner?
Skal man ta vare på alle minner, eller er det bedre å fortrenge de dårlige?

Er du bekymret?

Jeg er en av de, som aldri egentlig har tenkt over hvordan alt det jeg gjør, påvirker miljøet. Herre min hatt, hva spiller det vel for noen rolle hva slags stoff klærne mine er laget av, eller om jeg kjører frem og tilbake til Trondheim støtt og stadig? Eller det at jeg kaster flasker, som ikke kan pantes, i den vanlige søpla? Jeg mener, jeg er da bare én person.

Jada, du skjønner nok hva jeg mener. Du har sikkert tenkt det samme mange ganger. Ikke alle sammen da. Ikke alle er så ubetenksomme som meg.

Nå viser det seg at byer og land vil bli slukt av havet, om ingenting blir gjort. Jeg får helt sykt dårlig samvittighet når jeg tenker over at jeg faktisk kan holde en del av ansvaret for dette STORE problemet. Kanskje kun 0000000,00000001 prosent skyld, men skyld er skyld.

Nå skal jeg faktisk begynne å tenke over hvor jeg kaster flaskene mine. Kanskje jeg kan gå, i stedet for å kjøre til butikken? Være litt flinkere til å ikke kaste papp og papir i søpla, men faktisk legge det der mamma sier at jeg skal legge det, slik at det kan bli tatt med i neste papirinnsamling?

Hva tror du? Kan en bitteliten løsning, forandre store problemer?

Bildet er lånt av VG

"Mitt budskap til verden"-videoen

Endelig har Thomas laget budskapsvideoen, og mitt kom med :) Veldig mange utrolig bra budskap i denne videoen, anbefaler alle å ta en titt!

Dommedag

I går så jeg filmen 2012 på kino. Jeg er egentlig ikke typen til å bekymre meg for "the end of the world", men jeg liker slike filmer, så jeg måtte selvfølgelig se. Jeg satt med knyttede never gjennom hele greia (som er et godt tegn), men den fikk meg til å tenke. Hva om verden virkelig går under om tre år? Eller ti eller tyve?

Jeg tror at det som skal skje, det skjer. Det er en mening med alt, tilfeldig eller ikke, men jeg tror ikke på Gud. Selv om jeg tror alt har en mening, betyr det heller ikke at jeg ikke hadde fått PANIKK om jeg hadde funnet ut at verden skulle gå under. Jeg hadde sikkert skreket som bare f***. Survival of the fittest, sier jeg bare.

Neida, selvfølgelig ikke, men jeg er nysgjerrig på hvordan jeg ville reagert. Ville jeg blitt helten som redder mange liv, men ikke klarer å redde seg selv? Ville jeg vært den personen som gjemmer seg under stuebordet og venter på å dø? Ville jeg løpt for livet (en vet jo at det ikke hjelper uansett)?

Jeg liker å tro at jeg hadde vært modig, selv om jeg betviler det sterkt. Jeg har en følelse at jeg hadde løpt for livet (frem til jeg hadde fått hold, og måtte stoppe)...

Hva tror du at du ville gjort om du fant ut at jorda skulle gå under – PÅ ORDENTLIG?

En tilfeldig skjebne?

Tror du på skjebnen? Tror du at ting skjer for en grunn? At alt har en mening?
Eller er alt tilfeldig?

Noen ganger er det vanskelig å tro at ting skjer helt tilfeldig. Jeg vil gjerne tro at alt skjer for en grunn. Negativt som positivt. Andre ganger virker ting så tilfeldig, at skjebnen nesten må ha vært inne i bildet.

Ting kan være så kjipt som bare det, men jeg tror innerst inne at alt har en mening, tilfeldig eller ikke. Alt du opplever og går igjennom påvirker deg som person. Hadde du ikke fått de gode karakterene på videregående, hadde du kanskje valgt å gå en helt annen vei. Du hadde møtt helt andre mennesker, og vært en helt annen person enn den du er i dag.

Ting er så tilfeldig. Alt er tilfeldig. Samtidig er det vanskelig å tro at det ikke er en mening med det hele.

Jeg liker å tro at alt som skjer har en mening. At det alltid vil komme noe positivt ut av det negative, uansett om man er klar over det eller ikke. Livet er en kjedereaksjon: en ting ville ikke skjedd, om ikke "det andre" skjedde først.

Tror du på skjebnen, tilfeldigheter, eller kanskje begge deler?

Photo