Carina er ikke redd for noe. Bare litt.

– Skogen. Jeg elsker å gå tur i skogen når det er fint vær, men er jeg aleine blir jeg virkelig paranoid, og tror jeg ser en massemorder bak hvert eneste tre. En koselig gåtur i skogen ender alltid med at jeg kommer løpende og skrikende ut igjen.

– Mørket. Det samme som med skogen, jeg blir kjempeparanoid og ender alltid opp med å løpe de siste meterne hjem. Det er ingenting jeg ikke tror på når jeg går alene i mørket. Vampyrer, zombier, varulver, you name it. Alt kan finnes bak lumske søppelkasser og onde lysstolper.

– Edderkopper; verdens mest ondskapsfulle skapninger. Her om dagen så jeg ned på genseren min, og hva tror du jeg så på den ene puppen. EN EDDERKOPP. Jeg klarte ikke å slappe av på nesten en uke etterpå. Jeg slo den selvfølgelig av meg og fikk mamma til å drepe den.

– Jenter. Det er sant. Når jeg skal møte jenter jeg ikke kjenner kaldsvetter jeg, varmsvetter, stresser. Lista er lang. Jeg klarer ikke å slappe av med jenter jeg ikke kjenner. Jeg blir så nervøs, og vet ikke hva jeg skal si, og ender opp med enten å ikke si noe, eller si alt for mye. Det kan gå begge veier. Dessverre.

Hva er du redd for?