Inspirasjonen er ikke helt til stede om dagen. Det kan ha noe med at jeg ikke er helt frisk. Eller det kan være på grunn av at min avhengighet for Ordspill (online NORSK scrabble) har kommet tilbake for fullt. Kanskje. Men fortvil ikke, mine kjære trofaste følgere. Jeg har flere skriveregler på lur (for de er jo så koselige å kose seg med under disse regnfulle vårdagene), og jeg tenkte nå at jeg kunne poste en filmanmeldelse jeg skrev for en stund tilbake. Den er om filmen The Wolfman. Siden denne filmen snart kommer på DVD gjør det jo ingenting. Må jo advare dere stakkars små som ikke vet bedre. Tenkte jeg da. Hva tenker du?
Jeg dedikerer herved denne anmeldelsen til Ida, som var så søt og faktisk ba om en. Anmeldelse altså, ikke dedikasjon.
Master of the... klisjé The Wolfman beviser at det trengs mer enn kjente skuespillere for å lage en vellykket horror-film. Filmen spiller på skvetteffekten, og fokuserer på å skremme. Sluttresultatet blir en film som er skuffende lite skummel, og er kun én stor klump med klisjé strødd med dårligpulver.
Lawrence Talbot (spilt av Benicio Del Toro) mister moren sin når han er veldig ung. Han bevitner det hele, og faren sender han til en anstalt som skal hjelpe han med å takle traumaet. Flere tiår senere har han fortsatt ikke dratt tilbake til hjembyen. Når broren hans forsvinner og blir funnet drept, lemlestet faktisk, kommer han tilbake til den lille landsbyen for å finne ut hva som egentlig skjedde med broren. Kanskje du allerede nå klarer å gjette hva som skjer?
Med navn som Benicio Del Toro, Anthony Hopkins og Emily Blunt tilsia alt at dette skulle bli en vakker, skummel, interessant og nyskapende film. Men nei. Dessverre er den ingen av delene. Alle klisjeer i boka er brukt, og det kan nesten virke som at noen av skuespillerne ikke har trua engang. Når Anthony Hopkins skuffer, da er det noe galt. Eller begynner han bare å bli gammel?
Uansett er dette ikke en film jeg ville brukt kroner på. Det er ikke noe veldig imponerende med verken lyd- eller spesialeffektene. Jeg skvatt et par ganger, men det var cheap shots - ikke fortjente skvett.
Filmen får 4 av 10 fra meg. Det er en helt grei film i sin sjanger (horror), men vent med å se den til den kommer ut på DVD og en venn av deg leier den, slik at du virkelig ikke behøver å bruke penger på den. Bruk heller penga på en bolle!
Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive et langt og innholdsrikt innlegg om hva jeg har pådrevet i Berlin de siste to dagene, men når sant skal sies så har jeg akkurat sett "Paranormal Activity" for første gang, og jeg klarer ikke helt å konsentrere meg. Filmen var kanskje ikke så bra, men skummel var den læll.
Gullord fra min munn: "Stine, kan ikke du sjekke at det ikke ligger noen usynlige mennesker under senga?"
!?
Skal prøve å få skrevet noe litt mer verdt din tid i morgen :)
Da var det igjen på tide med en Hell yes and hell no. Denne gangen har jeg tatt for meg to romantiske komedier; en jeg likte og en jeg virkelig mislikte. Den ene filmen fikk meg til å le, den andre fikk meg til å rive meg i håret - og ikke på den positive måten...
Did You Hear About the Morgans? versus Couples Retreat
Did You Hear About the Morgans? Hugh Grant har de siste årene vokst til å bli en sur gammel gubbe privat, men på lerretet underholder han fortsatt. Sammen med Sarah Jessica Parker har han her laget en helt OK romantisk komedie, som kanskje ikke har den mest kreative og gjennomførte historien, men absolutt gir en god latter eller to. Meryl og Paul Morgan er begge veldig fremgangsrike, og bor på Manhattan. De er det perfekte paret, bortsett fra én ting - de skal skilles. Når de to bevitner et mord og blir gjenkjent av morderen må de entre FBI's beskyttelsesprogram - som innebærer bytting av navn og location. De må flytte til en bittelitten småby i Wyoming, og blir fratatt all mulighet for kommunikasjon med verdenen hjemme på Manhattan. Selvfølgelig byr dette på mange problemer. Og hvordan tror du filmen ender?? Dette er en helt grei komedie. Parkers hår er forferdelig i denne filmen, men Grants vittige kommentarer gjør Did You Hear About the Morgans? til denne ukas HELL YES.
Couples Retreat
Kan denne filmen være starten på slutten for Vince Vaughn? Alt var lagt opp for at dette skulle bli en god komedie: gode skuespillere, en god story og den rette tida på året for utgivelse (hvem vil vel ikke drømme seg vekk til blått hav og sandstrender på denne kalde årstiden?). Dessverre skuffer den mer enn taco uten kjøttdeig. Jeg er en tøff kritiker, men om en film er morsom ler jeg. Da jeg så denne filmen lo jeg ikke én gang. Det morsomste i denne filmen er den søte gutten som spiller sønnen til Vaughn. At denne gutten på seks år var filmens høydepunkt sier litt. Denne filmen handler om fire par som drar på et "terapautisk" feriested, i den tro at det skal bli som en ferie - og at den terapautiske delen er frivillig. Et av parene er der for å redde ekteskapet sitt, mens de tre andre er der kun for moroas skyld. Det viser seg at parterapien ikke er frivillig, og at alle de fire parene kanskje hadde flere problemer enn de visste om. Med stjerner som Jason Bateman, Jon Favreau, Malin Akerman, Kristin Davis, Kristen Bell og Faizon Love på laget, skulle dette vært en fantastisk morsom film. Jeg ville så gjerne at den skulle være morsom. Men det var den ikke. Derfor er Couples Retreat denne ukens HELL NO.
Har du sett noen av filmene? Hva syntes du om anmeldelsen?
Hva er vel bedre, når stormen står på som verst og mørket har slukt omgivelsene, enn å sette på en ordentlig god film og bare drømme seg vekk? Her lister jeg opp noen av mine absolutte favoritter, men jeg har utelatt mange. De får jeg ta en annen gang. Her kommer i hvert fall fem av mine yndlingsfilmer, og det burde være noe for alle her. Kanskje har du sett noen av de allerede?
True Romance (1993)
Skrevet av Quentin Tarantino, regissert av Tony Scott.
Med: Christian Slater, Patricia Arquette, Gary Oldman, Brad Pitt, Christopher Walken, Samuel L. Jackson og flere.
Dette er en typisk romantisk "boy meets girl"-film + masse blod, slossing og dreping. Rett og slett en klassiker! Clarence og Alabama treffes i en kinosal. Det viser seg at Alabama egentlig er en eskorte, innleid av Clarences sjef, for å holde Clarence med selskap på bursdagen hans. Men det er kjærlighet ved første popcorn-søl, og neste morgen er de gift. Gutt møter jente. Gutt og jente gifter seg. Gutt dreper jentes hallik. Gutt og jente stjeler halliks kokain. Slem mann jakter på gutt og jente.
Selv om den høres helt grotesk ut, er det faktisk en kjempebra film. En av de kuleste filmene jeg vet om. Og absolutt en film jeg anbefaler alle filmelskere å se. Den er tross alt skrevet av geniet Quentin Tarantino. I samarbeid med regissør Tony Scott, har de to laget et vakker og blodig film, som gir deg trua på ekte kjærlighet, om du ikke har det fra før av. Dette er faktisk en av de mest romantiske filmene jeg vet om! Dessuten har den en fantastisk soundtrack som jeg forelsket meg helt i (dessverre er ikke yndlingssangen med i traileren).
Igby Goes Down (2002)
Skrevet og regissert av Burr Steers.
Med: Kieran Culkin, Claire Danes, Susan Sarandon, Ryan Phillippe, Amanda Peet, Bill Pullman og flere.
Dette er en film jeg egentlig kun så fordi jeg var forelsket i Kieran Culkin (lillebroren til Macaulay Culkin som spilte i Alene Hjemme-filmene) da jeg var yngre. Men jeg så den, og elsket den. Jeg vet ikke hvor mange av vennene mine jeg har tvunget til å se denne filmen sammen med meg. Den er sær, spesiell, rar og fantastisk.
Igby Slocumb. Igby er en 17 år gammel gutt som ikke vet helt hvor han skal gjøre av seg. Han har en far på galehus, en mor som kanskje burde vært på galehus og en bror som ikke bryr seg så mye. Igby takler det hele ved å søke etter forhold hos "eldre" kvinner. Han er en smart gutt, men er blitt kastet ut av alle skoler han har gått på. Han rømmer hjemmefra, og ender opp i et bohem-miljø han kanskje ikke var helt klar for.
Denne filmen er utrolig fin, men som sagt, sær. Kanskje ikke noe for alle, men absolutt en film jeg skulle ønske flere hadde sett. Den er ikke veldig kjent, selv om jeg mener at det burde den være. Og det sier jeg ikke bare fordi jeg var stormforelsket i hovedpersonen. Joda. Neida. Joda...
The Breakfast Club (1985)
Skrevet og regissert av Jogn Hughes.
Med: Emilio Estevez (også kjent som broren til Charlie Sheen), Judd Nelson, Ally Sheedy, Molly Ringwald, Anthony Michael Hall og flere.
The Breakfast Club er den filmen som frelste meg. Etter at jeg så denne, har jeg gått til innkjøp av minst ti andre 80-tallsfilmer som også er kjempegode. Men ingen slår denne. Ingen.
Fem High School-studenter uten noe som helst til felles, blir satt sammen på skolen på en lørdag. Gjensitting. De er der for forskjellige grunner, noen mer alvorlige enn andre. De er alle helt forskjellige, og de krangler og griner og røyker og danser.
A brain... and an athlete... and a basket case... a princess... and a criminal. Does that answer your question? Sincerely yours, the Breakfast Club.
Skal du se én 80-tallsfilm i hele ditt liv burde dette være den utvalgte!
A Bronx Tale (1993)
Skrevet av Chazz Palminteri, regissert av Robert De Niro.
Med: Robert De Niro, Chazz Palminteri, Lillo Brancato, Francis Capra, Joe Pesci og flere.
Det skal sies at jeg ikke er noen stor fan av mafia- og gangsterfilmer. Det er rett og slett ikke my cup of tea. Men denne filmen er helt fantastisk bra. Jeg elsker den.
Det er på 1960-tallet. Robert De Niro spiller en italiensk bussjåfør og bekymret far. Hans unge sønn, Calogero, har blitt løpegutten til den lokale mafia-bossen. Når han blir tenåring er Calogero blitt enda mer innsveiset i gjengen, og han rives mellom lojalitet for familien, og lojalitet for Sonny, mafia-bossen han forguder. Når han møter ei jente, som i tillegg er afroamerikansk, er det ikke lett for en tenåringsgutt å vite hva han skal gjøre. Dette er en tragisk film om lojalitet, kjærlighet og "valgets kvaler".
Denne filmen forelsket jeg meg i fra første stund. Med god musikk, gode skuespillere og en interessant historie er ikke dette en film en lett kan skru av. En film jeg aldri blir lei av!
Nick & Norah's Infinite Playlist (2008)
Basert på boken skrevet av Rachel Cohn, regissert av Peter Sollett.
Med: Michael Cera, Kat Dennings, Aaron Yoo, Jay Baruchel og flere.
Tre uker, to dager og 23 timer har gått siden Nick ble dumpet av kjæresten Tris. Hun har allerede en ny kjæreste, og Nick sliter med kjærlighetssorg. Norah leter etter sin fulle venninne som har forsvunnet til et eller annet sted i New York. Nick og Norah kjenner ikke hverandre, men tilfeldigheter gjør at de to får en lang natt, hvor de blant annet treffer på strippende nonner. De kommer ikke helt overens, men én ting har de to til felles: musikken.
Det er vanskelig å forklare hva filmen handler om, for det er så mye som skjer. Handlingen er satt til én skjebnesvanger natt i Manhattan. Dette er en kjempesøt film om ung kjærlighet, musikk og kjærlighetssorg. Michael Cera er helt fantastisk, og spiller like bra i denne filmen, som alle de andre filmene han er med i! Han i seg selv er en god nok grunn til å se denne filmen. Det var derfor jeg gjorde det.
Jeg har alltid vært litt skeptisk til Leonardo DiCaprio. Jeg elsket han i Titanic og The Basketball Diaries, men dette er begge filmer som kom ut for mange år siden. Siden har jeg ikke vært så stor fan - jeg tror fløtepus-stempelet fra Titanic fortsatt sitter igjen hos meg. For han er jo en fantastisk skuespiller. Han er også en av de få mannlige skuespillerne som har klart å holde seg unna romantiske komedier. Det i seg selv er et pluss. Selv om jeg har vært skeptisk, har jeg stor respekt for mannen. Så da Shutter Island kom hadde jeg store forventninger. Filmen så kjempespennende, interessant og nyskapende ut - for hva annet kan en forvente av Martin Scorsese?
Filmen handler om Teddy Daniels (spilt av Leonardo DiCaprio) og Chuck Aule (spilt av Mark Ruffalo) - to etterforskere som blir sendt til Shutter Island, en øy der et stort mentaltsykehus er plassert, med de aller farligste, kriminelle og mentalt syke pasientene. De skal finne ut hva som har skjedd med en pasient som er sporløst forsvunnet. Litt etter litt skjønner Teddy at det er noe muffens, og han blir dratt inn i noe han ikke har helt kontroll over.
Jeg forventet meg en spennende, skummel, psykotisk thriller da jeg satte meg i kinosetet i går. Jeg hadde høye forventninger - kanskje litt for høye. Den var ikke så skummel som jeg hadde trodd og håpet. Soundtracken var litt overdreven dramatisk og skummel i forhold til hvor lite som egentlig skjedde i løpet av de to timene vi satt der. En psykotisk thriller var det, og helhetsinntrykket endte opp bra. Jeg likte filmen. Skuespillerne var gode, den fantes ikke kjedelig, og det var noe jeg ikke hadde sett før. Men litt skuffet ble jeg. Forventningene mine var som sagt høye, og det er aldri en god ting. Selv om den var noe forutsigbar ble jeg overrasket over slutten. Likevel er jeg imponert.
Shutter Island får 7 av 10 poeng fra meg! Dette er absolutt en film jeg kan se igjen.
Har du sett den? Hva syntes du? Skal du se den? Har du store forventninger? Hva syntes du om anmeldelsen?
Jeg har en ny post jeg har valgt å kalle "HELL YES & HELL NO". Her vil jeg ta en film jeg virkelig liker, og en jeg virkelig misliker. Er du med? Altså en anbefaling og en slakting. Ingen fast dag eller dato, men jeg skal prøve å få det til minst en gang i uka. Så hva tror du? Bra eller dårlig idé? De to første filmene jeg har valgt, er en film som satte et skikkelig trøkk i meg, og en annen som gjorde at jeg skrudde av midt i elendigheten.
Precious versus Post Grad
Precious Precious var en utrolig sterk film, veldig virkelighetsbasert. Da Precious blir kastet ut av skolen fordi hun er gravid for andre gang, sender rektoren henne til en alternativ skole. Et klasserom der seks jenter blir lært å lese og skrive, for å få studiekompetanse. Det er i dette klasserommet Precious finner venner for livet, både i læreren og klassevenninnene. Dette er en film som fortjener mye oppmerksomhet. Den kommer til å åpne øynene på mange, og få folk til å sette litt mer pris på hvor enkelt de har det. Gabourey Sidibe imponerer i rollen som Precious, og selv om få av oss har sett noe til hun før, tror jeg ikke dette er det siste vi ser av henne. Med "gjesteopptredener" fra Lenny Kravitz, Paula Patton, Mariah Carey og Mo'Nique – som alle gjør en fantastisk jobb – er dette en film du burde sette av to timer og hundre kroner for å se. Absolutt dagens HELL YES.
Post Grad Post Grad handler om Ryden som har hele planen lagt frem, hun skal få gode karakterer på High School, komme inn på et bra college, være flink pike, og få en toppjobb på et bokforlag hvor hun skal finne den neste "great american novel". Men en annen hun gikk på skole med snapper opp jobben hun skulle ha, og hun blir nødt til å flytte hjem til sin litt smågale familie. Dette er en typisk helamerikansk film hvor lite blir opp til fantasien. Den har sine øyeblikk, men det er mest takket være noen av skuespillerne. Alexis Bledel imponerer dessverre ikke, noe som irriterer meg, fordi hun er en veldig søt skuespiller som kan så mye bedre. Jane Lynch (fra bl.a. Glee) er også litt kjedelig i denne filmen, noe som skuffet meg ekstremt. Denne filmen var rett og slett kjedelig og veldig forutsigbar, og jeg skrudde av etter en time. Eneste grunnen til at jeg ikke skrudde den av før var fordi jeg måtte være sikker på at den var så dårlig som jeg trodde den var. Det var den. Post Grad er dagens HELL NO.
Jeg elsker New York. Absolutt elsker New York. Men skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg har aldri vært der. Enda så elsker jeg byen. The city that never sleeps. The big apple. The big melting pot. New York, New York.
Jeg så akkurat på filmen "New York, I love you", og jeg må innrømme at det er en av de søteste filmene jeg har sett på lenge! Den fikk meg til å ville dra til New York, og... bare være. Skjønner du hva jeg mener?
Denne filmen er lagt opp av flere kortfilmer, satt sammen i en mengde småhistorier om noen av de ulike menneskene og situasjonene du kan møte på i New York. Merkelig, romantisk, rar, eksentrisk, vakker og undrende på en gang. Og med en imponerende liste av skuespillere, mesteparten av de aldrende skuespillere som var stjerner på 90-tallet og yngre skuespillere som er gode, men kanskje ikke har gjort de mest imponerende valg av roller tidligere. Christina Ricci, Orlando Bloom, Natalie Portman, Hayden Christensen, Ethan Hawke, Blake Lively, Andy Garcia, Rachel Bilson og Shia LaBeouf er noen av de kjente fjesene. Og la meg si deg, de får det til å funke!
Jeg er en sucker for romantikk, og denne filmen var virkelig romantisk, på en original måte. Ikke nødvendigvis mann og dame-romantisk, men mer... sånn som du tenker på, når du tenker på Paris. Skjønner du hva jeg mener da? Akkurat som at romantikken henger i luften, selv om kanskje ikke kjærlighet gjør det. Utrolig vanskelig å forklare på en "rasjonell" måte. Men ok, kanskje jeg skal prøve å fortelle litt om handlingen nå da.
I en by som New York blandes alle hudfarger, alle religioner, alle troer, alle personligheter, alle livssyn og alle meninger i ett. I denne filmen, uansett hvor forskjellige de alle er, og historiene deres, har de noe til felles. De alle elsker New York. Et sitat fra filmen: "That's what I love about New York. Everyone is from somewhere else." Er ikke det bare helt fantastisk?
I denne filmen møter du en overkåt forfatter som har en følsom side, en mann som stoler på en dame han ikke en gang vet hvordan ser ut, en bitter kunstner som drikker litt for mye, en lommetyv som selv blir lurt, og mange fler. En god blanding av all verdens personligheter som gjør det hele så perfekt!
"New York, I love you" var virkelig filmen for meg! Jeg håper du tar deg en tur på kino og ser denne, for den er virkelig verdt det. Om du liker en film som er litt annerledes. Selv om den kun er full av korte historier om ulike mennesker, sitter jeg ikke igjen med noe slags følelse av at den er uferdig. Jeg fikk vite akkurat det jeg trengte å vite, for å føle at jeg ble kjent med de foskjellige personlighetene.
Jeg håper du fikk lyst til å se denne filmen etter å ha lest denne anmeldelsen (som kanskje 1 prosent av dere gadd å lese hele av). Legg gjerne igjen en kommentar på forbedringspotensiale av skribleriene mine!
Det er ingen hemmelighet at jeg er fan av Meryl Streep. Når hun så er med i en komedie om et aldrende skilt par som finner tilbake til hverandre mens de begge er i forhold til andre, måtte jeg selvfølgelig ta turen til kinosalen for å ta en titt. Phew, lang setning . . .
"It's Complicated" handler om Jane (Meryl Streep) og Jake (Alec Baldwin) som har vært skilt i ti år, og egentlig ikke har et særlig godt forhold – som skilte flest. De har tre barn sammen, og etter sønnens "graduationparty", møtes de i samme hotellbar, alene, drikker en masse vin, og hopper i høyet. Igjen oppfører de seg som om de skulle vært kåte tenåringer, men det er ett problem. Jake er gift med en dame tyve år yngre enn han selv, og Jane er på dater'n med arkitekten sin. De må snike rundt, og mens Jake på ny faller for Jane, blir Jane forvirret av situasjonen, og usikker på hva hun vil.
Jeg slutter å beskrive her, i frykt for å avsløre for mye.
Jeg dro med meg bestevenninnen min for å se denne filmen, og jeg kan med 99 prosent sikkerhet påstå at vi var de yngste i salen. Det var mange middelaldrene par der, bestemødre, mødre og fedre. Og oss. Men vi lo minst like godt som resten av salen, om ikke mer (det skal nevnes at vi også lo av flauhet en del ganger – Meryl Street og Alec Baldwin på 50+ som snakker om hår på musa og verre? kleint).
Filmen var virkelig sjarmerende, og søt på sin egen måte, selv om den antakeligvis ikke er beregnet for den yngre målgruppen, such as myself. Alec Baldwin, som jeg har hatt et lite hatforhold til en lang stund, imponerte. Han fikk noen plusser i boka av meg. Meryl Streep ser like vakker ut som vanlig, og viser igjen at også hun kan være morsom.
Dette er nok ikke den beste prestasjonen til noen av dem, som begge har mange filmer på CV-en som imponerer stort, men det er en koselig film man kan le av, og se med enten venner eller kjæreste. Om jeg var deg, ville jeg unngått å se den med en foreldrer – kleinfaktor til tusen!
Alt i alt vil jeg anbefale alle å se denne filmen, om du liker slike sjarmerende filmer som er søte på sine egne måter. Det er ikke noe spesielt med den, sånn egentlig, men en god latter får du i hvert fall. Det gjorde jeg!
I går så jeg filmen 2012 på kino. Jeg er egentlig ikke typen til å bekymre meg for "the end of the world", men jeg liker slike filmer, så jeg måtte selvfølgelig se. Jeg satt med knyttede never gjennom hele greia (som er et godt tegn), men den fikk meg til å tenke. Hva om verden virkelig går under om tre år? Eller ti eller tyve?
Jeg tror at det som skal skje, det skjer. Det er en mening med alt, tilfeldig eller ikke, men jeg tror ikke på Gud. Selv om jeg tror alt har en mening, betyr det heller ikke at jeg ikke hadde fått PANIKK om jeg hadde funnet ut at verden skulle gå under. Jeg hadde sikkert skreket som bare f***. Survival of the fittest, sier jeg bare.
Neida, selvfølgelig ikke, men jeg er nysgjerrig på hvordan jeg ville reagert. Ville jeg blitt helten som redder mange liv, men ikke klarer å redde seg selv? Ville jeg vært den personen som gjemmer seg under stuebordet og venter på å dø? Ville jeg løpt for livet (en vet jo at det ikke hjelper uansett)?
Jeg liker å tro at jeg hadde vært modig, selv om jeg betviler det sterkt. Jeg har en følelse at jeg hadde løpt for livet (frem til jeg hadde fått hold, og måtte stoppe)...
Hva tror du at du ville gjort om du fant ut at jorda skulle gå under – PÅ ORDENTLIG?
Det er mørkt. Du ser så vidt veien foran deg; langlyset er til lite hjelp i tåken. Noen biler passerer, men ikke mange. Du er nesten helt alene på veiene i kveld. Rundt deg er det skog og mørke, kanskje et hus i ny og ne, noen gårder. Du kjører, og synger med på CD-en du brente før du dro. Du har kjørt i mange timer, men ennå er du bare halveis.
Plutselig står det noen på veien. Du så han ikke, han er bare plutselig der, rett foran bilen. Du setter foten hardt på bremsen, så hardt du kan, men det er ikke nok. Det er for sent. Du klarer ikke stanse i tide, og mannen flyr over bilen. 150 meter senere står bilen din stille. Du ser i speilet, men kan ikke se noe. Det er for mørkt. Du er raskt på vei ut av bilen, før en tanke stanser deg . . .
Var det ikke i den ene filmen at de ungdommene døde, fordi de gikk ut av bilen da de hadde kjørt på noen? Var det ikke i den serien at det kjæresteparet ble spist av vampyrer fordi de gikk ut av bilen da de hadde kjørt på noen? Hva med i den andre filmen, hvor han ene ble funnet hengt i et tre, etter å ha gått ut av bilen etter å ha kjørt på noen?
Jeg vet ikke med deg, men jeg hater å kjøre bil alene i mørket, i hvert fall om det er lange strekninger, med kun skog og fjell i mange mils omkrets. I går, da jeg kjørte hjem fra Trondheim (en kjøretur på åtte timer), var det mørkt omtrent hele veien. Det var glatt på veiene, masse tåke, og få biler. Det var ikke ved få andledninger at jeg kom til å tenke på det scenarioet beskrevet ovenfor. Hva hvis jeg hadde kjørt på noen? Hadde jeg turt å gå ut av bilen?
Selvfølgelig må man jo gå ut av bilen om man kjører på noen, men hva hvis? Jeg har sett alt for mange skrekkfilmer, ja. Men det er nettopp det, jeg har sett for mange skrekkfilmer. Jeg vet hva som kan skje. Det er kanskje usannsynlig, men det kunne skjedd. Jeg tror at om jeg hadde kjørt på noen, hadde jeg vært sykt redd, selv om jeg selvfølgelig måtte gått ut . . .
Har du sett like mange skrekkfilmer som meg, eller ville du ikke en gang tenkt tanken?
Da er vi tilbake fra Trondheim by. Planen var egentlig å spise og ta et par øl etter filmen, men det ble så sent, så vi tok heller bussen hjem. Begynner vi å bli gamle, mon tro??
Filmen (Julie & Julia) var kjempebra. Fy fasan! Til og med Gubben lo en del ganger innimellom der. Den var rett og slett kjempesøt, og veldig inspirerende. Etter å ha sett den har jeg denne følelsen av... inspirasjon!! Hvem vet, kanskje jeg også finner på et slags spennende prosjekt? Jeg må innrømme at hjernen min har begynt å jobbe hardt nå, jeg har virkelig lyst til å finne på et eller annet lurt. Noe spennende, noe annerledes. For å si det mildt bruker jeg alt for mye tid på å ikke gjøre noen verdens ting!!!
Julia Child and Julie Powell - both of whom wrote memoirs - find their lives intertwined. Though separated by time and space, both women are at loose ends... until they discover that with the right combination of passion, fearlessness and butter, anything is possible. IMDb.
I dag er det jo Den Store Kinodagen, dermed HALV PRIS på alle kinobilletter, så vi skal på kino. Jeg har klart å tvinge Gubben med på å se den ultimate jentefilmen, Julie & Julia, som jeg har hatt lyst til å se kjempelenge, så det blir bra (om han ikke klager seg gjennom hele filmen)!
Jeg er i Trondheim nå, så i morgen skal jeg kjøre hjem med bilen min som endelig er fikset på. Det er en kjøretur på syv/åtte timer, så det blir spennende. Jeg har kjørt den samme turen mange ganger før da, så det går forhåpentligvis fint..
Dette ble et meningsløst innlegg, men ville bare oppdatere dere litt om hvorfor jeg er så asosial om dagen!
