Nordmannsyndromet

Det er noe som definerer oss nordmenn som folkeslag, og jeg kaller det nordmannsyndromet. La meg komme med en liten historie: Jeg og en venninne var i butikken i går. Vi skulle kjøpe oss middag, og hadde plukket ut grønnsaker som skulle brukes i en salat, kjøttdeig, og vi var på vei til hyllen hvor Toro-lasagnen sto. En mann kom bort til oss og spurte, med tydelig aksent, hva vi skulle lage. Lasagne, sa vi. Toro-lasagne. Han ble helt forferdet. Han var nemlig fra Italia. Han sa at mat var livet. Ingenting var bedre enn å lage mat. Han var lykkeligst når han lagde mat. Vi burde laget vår egen lasagne, sa han. Det var ikke vanskelig, bare å lage en god tomatsaus. Vi sa oss enige, men fortalte han at vi var fattige studenter som verken hadde råd, tid eller lyst til å lage egen lasagne. Han lo. Vi lo. På veien ut av butikken så vi han også hilse på en dame med et lite barn. Han hadde et stort smil rundt munnen, og det var nesten som han danset bortover bakken. Han var lykkelig, det lyste av hele mannen.

Tenk så trist det må være for denne mannen å komme fra et land - Italia - der alle er like hyggelige og pratsomme som han, til Norge, der alle ser i bakken og helst ikke vil prate med noen. Det er dét jeg kaller normannsyndromet. Har du noen gang gått på bussen, og alle sitter ved vinduet, med veska ved siden av seg? Det er nesten så man bokstavelig talt må bruke tegnespråk for å vise at du har lyst å sitte på det setet der vesken ligger. Vi nordmenn er rett og slett folkesky, og det synes jeg er forferdelig trist.

Nå snakker jeg ikke bare om alle andre. Jeg er akkurat likedan selv. Når denne kjempekoselige, italienske mannen kom bort og begynte å prate med oss, merket jeg at alt jeg ville var å si hade. Komme meg vekk. Men når jeg tenker på det i ettertid, var dette en av de hyggeligste menneskene jeg har truffet på lenge. Og han kjente meg ikke en gang. Likevel var han så interessert, så hyggelig. Hvorfor ville jeg da at han skulle gå? Misforstå meg rett, jeg var hyggelig tilbake, og jeg pratet med han og viste ikke tegn til at jeg ville han skulle gå. Men jeg blir helt nervøs av å snakke med fremmede. Det er jo ikke det at det ikke er hyggelig. Det er bare ikke hva jeg er vant til. Nordmenn snakker ikke til hverandre. Få gjør det i hvert fall. Jeg har jo sett folk som har fått helt sjokk og bare gått videre når en hyggelig fremmed har kommet med en spøk eller liknende ved frysediskens.

Det er nesten så jeg blir skamfull. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var en av de som klarte å snakke med fremmede som om jeg hadde kjent dem i evigheter. Jeg skulle ønske jeg kunne tørre å starte en prat med noen jeg ikke kjente, bare for å prate.

Hvorfor skal det være så skummelt å snakke med fremmede? Hvorfor er akkurat nordmenn så kalde mot ukjente? Er du selv en slik "kald person" som meg? Eller snakker du med hvem som helst, hvor som helst?

Bildet er lånt herfra.