Jeg har litt våte sokker om dagen

Jeg skulle så gjerne satt meg ned, løftet opp skjermen på mac-en, gått inn på blogspot, opprettet et nytt innlegg og knatret ned noen knakende gode vitser. Men jeg kan ikke. Jeg klarer ikke. Jeg har ingen gode historier i bakhodet, ingen vittige kommentarer eller kjappe replikker. Den siste uka har vært en av de ille ukene. Jeg visste det skulle komme, men jeg visste ikke at det ville skje så raskt, så uventet.

Jeg er deprimert noen ganger. Jeg liker ikke å si at jeg lider av depresjon, for jeg gjør det bare noe av tiden. Jeg er enten på topp eller på bunn. Og når jeg er på topp går jeg hele tiden og venter på at bunnen skal dra meg ned igjen. Heldigvis skjer det ikke ofte, men det skjer en gang i blant, og det skjer ofte nok til at jeg vet at det alltid vil komme tilbake.

Jeg og han kjekke pleier å kalle det våte sokker. Når jeg er deprimert. Er jeg langt nede har jeg "våte sokker". Er jeg veldig langt nede har jeg veldig våte sokker. Og våte sokker kan være vanskelig å få av seg. Det er ikke så lett å bare skifte inn til tørre sokker. Det er ikke så lett. Jeg liker denne sammenligningen. Den får meg alltid til å smile.

Det som er kjipt er at når jeg er i en av disse periodene vil jeg ikke gjøre så mye. Jeg vil bare være hjemme. Men jeg er blitt så lei av "hjemme". Jeg kommer ikke overens med familien min noe mer, jeg er så lei. Jeg blir så sliten. Alle har sine egne problemer, og klarer ikke se at jeg også sliter. Og alle er hjemme hele tiden. Jeg er aldri alene. Jeg mister all energi av å være hjemme, men derfor orker jeg ikke gjøre noe, og jeg blir sittende fast i en ond sirkel. Jeg kommer meg ingen steder. Jeg sitter fast uten å vite hvor jeg skal gjøre av meg.

Inspirasjonen er heller ikke der. Jeg setter meg ned og prøver å skrive. Om det er skoleartikkel, femelleartikkel eller bloggtekst, ingenting blir riktig. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre annet enn å vente på at det blir bedre igjen. For jeg vet at jeg før eller siden vil være på topp igjen, og være den søte, morsomme jenta jeg vet jeg kan være. Som jeg vet jeg er!! Så det er det jeg gjør nå, venter på at jeg skal komme tilbake . . .

Pleier du å få våte sokker noen ganger?
Hva gjør du for å få de av deg?

O Jul Med Din Glede . . .

Juletiden, som er så koselig. Er det ikke rart at det er så mange som blir ekstra deprimerte i juletidene? Kanskje ikke . . .

Disse dårlige dagene jeg skriver så sjeldent om, kommer oftere nå. For fem minutter siden satt jeg og gråt, uten å vite hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor det startet, eller hvordan det skjedde, men plutselig satt jeg der med snørr på både nese og tastatur (heh, litt svart humor kan ikke skade).

Når jeg har slike øyeblikk, hvor jeg er lei meg uten å vite hvorfor, er liksom alt galt. Jeg klarer ikke å se mye positivt i noe egentlig. Det går som regel fort over, da, og jeg klarer å se de positive sidene på ting også. Heldigvis. Om jeg skulle gått rundt og bare hatt disse negative tankene flytende rundt, vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg.

Men ja, denne dagen har vært, og er, en dårlig dag, så nå tror jeg at jeg skal legge meg.

I morgen kommer fortellingen om Londonturen :)

Natta, alle søtinger. I morgen er jeg tilbake, i et litt bedre humør (satser vi på ;)

Ubuden gjest

Jeg føler ikke at jeg har noen rett til å klage. En nydelig jente mistet livet i dag, men det er ikke henne dette innlegget skal handle om. Det skal handle om meg. Som sagt, jeg føler ikke at jeg har noen rett til å klage på noe som helst, men jeg må få dette ut.

I dag er en dårlig dag. Jeg kan kjenne det komme; dragsuget som drar meg ned med seg. Ingenting er riktig. Alt er bare galt. I dag overanalyserer jeg alt som blir sagt.  Om det er jeg eller noen andre som snakker, spiller ingen rolle. Jeg overtenker mitt eget kroppsspråk. Mine egne utsagn. Jeg er klein. Ikke klein på den fyllesyke måten. Bare klein.

Jeg er sliten. Både på innsiden og utsiden. Det verste med de dårlige dagene er ikke at de eksisterer. Det verste med de dårlige dagene er at jeg ikke vet hva jeg kan gjøre for å forhindre at de kommer tilbake. Og jeg vet at de kommer tilbake. De kommer alltid tilbake. Som en ubuden gjest trenger usikkerheten og depresjonen seg på. Tar ikke nei for et svar, og trenger seg inn i tankene mine.

På slike dager er det ingen som kan forstå. Alle kan si feil ting. Det er ikke deres feil. Det er bare en slik dag. En slik dårlig dag.

I dag er en dårlig dag . . .

Bildet er lånt herfra!