O Jul Med Din Glede . . .

Juletiden, som er så koselig. Er det ikke rart at det er så mange som blir ekstra deprimerte i juletidene? Kanskje ikke . . .

Disse dårlige dagene jeg skriver så sjeldent om, kommer oftere nå. For fem minutter siden satt jeg og gråt, uten å vite hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor det startet, eller hvordan det skjedde, men plutselig satt jeg der med snørr på både nese og tastatur (heh, litt svart humor kan ikke skade).

Når jeg har slike øyeblikk, hvor jeg er lei meg uten å vite hvorfor, er liksom alt galt. Jeg klarer ikke å se mye positivt i noe egentlig. Det går som regel fort over, da, og jeg klarer å se de positive sidene på ting også. Heldigvis. Om jeg skulle gått rundt og bare hatt disse negative tankene flytende rundt, vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg.

Men ja, denne dagen har vært, og er, en dårlig dag, så nå tror jeg at jeg skal legge meg.

I morgen kommer fortellingen om Londonturen :)

Natta, alle søtinger. I morgen er jeg tilbake, i et litt bedre humør (satser vi på ;)

Ubuden gjest

Jeg føler ikke at jeg har noen rett til å klage. En nydelig jente mistet livet i dag, men det er ikke henne dette innlegget skal handle om. Det skal handle om meg. Som sagt, jeg føler ikke at jeg har noen rett til å klage på noe som helst, men jeg må få dette ut.

I dag er en dårlig dag. Jeg kan kjenne det komme; dragsuget som drar meg ned med seg. Ingenting er riktig. Alt er bare galt. I dag overanalyserer jeg alt som blir sagt.  Om det er jeg eller noen andre som snakker, spiller ingen rolle. Jeg overtenker mitt eget kroppsspråk. Mine egne utsagn. Jeg er klein. Ikke klein på den fyllesyke måten. Bare klein.

Jeg er sliten. Både på innsiden og utsiden. Det verste med de dårlige dagene er ikke at de eksisterer. Det verste med de dårlige dagene er at jeg ikke vet hva jeg kan gjøre for å forhindre at de kommer tilbake. Og jeg vet at de kommer tilbake. De kommer alltid tilbake. Som en ubuden gjest trenger usikkerheten og depresjonen seg på. Tar ikke nei for et svar, og trenger seg inn i tankene mine.

På slike dager er det ingen som kan forstå. Alle kan si feil ting. Det er ikke deres feil. Det er bare en slik dag. En slik dårlig dag.

I dag er en dårlig dag . . .

Bildet er lånt herfra!

En sånn dag

I dag (i går) har vært en sånn dag. En sånn dag hvor ingenting er riktig, selv om ingenting er galt. En sånn dag hvor alt er dritt. Jeg føler meg dritt, jeg ser dritt ut, og alt er bare dritt. Jeg føler meg helt aleine, og at hele verden er i mot meg (noe den selvfølgelig er)... Nei, dagen i dag er ikke min dag.

Det bekymrer meg litt. Jeg har faktisk flere dårlige dager enn gode. Bekymrer meg kanskje ikke, men jeg begynner å legge merke til det. Jeg har ingen grunn til å føle meg aleine, jeg har ingen grunn til å føle at alt er dritt. Likevel så gjør jeg det.

Dagen min har ikke en gang vært så ille. Jeg var på forlagsmøte med gamle jobben (bokhandel), fikk masse gratis bøker og godt selskap. Vond mat, sant nok, men det var allerede en sånn dag lenge før jeg fikk maten servert...

Har du sånne dager? Ofte? Sjelden?
Eller er det bare meg?