Da mamma dro til Lillehammer, ble det meg, lillebror (12) og storebror (29) som skulle klare oss på egenhånd mens hun var borte. Hvor vanskelig kunne det være? Rydde, vaske, lage mat. Passe på at lillebror kom seg på skolen og baskettrening. Ikke noe stress. Jeg mener, storebroren min er 29 år, bor hjemme, og jobber ikke.
Mer feil kunne jeg ikke ta. I dag kom mamma hjem, og jeg er helt utslitt. I løpet av disse seks ukene har jeg gråtet mer enn jeg har gjort på et år, kun på grunn av krangling med storebror.
Her er et innlegg jeg skrev for fire uker siden (altså da vi hadde klart oss uten mamma i cirka to uker), som jeg aldri postet. Jeg var kjempelei da jeg skrev det, men det beskriver forholdet oss to imellom ganske bra:
Jeg og min kjære storebror har ikke det beste forholdet i verden. Det ligger faktisk langt under skalaen for hvordan et vanlig ulykkelig søskenforhold skal være; litt mobbing og litt kos. Nei, ikke noe kos her i gården. Min storebror og jeg har faktisk ikke noe særlig til forhold i det hele tatt.
Det som plager meg er at broren min er supersosial og koselig, en kar som alle liker. Men når det kommer til meg, skulle man tro jeg hadde ødelagt hele livet hans, eller noe. Alt som er galt lar han gå ut over meg, om det er å stirre stygt på meg og le når jeg sier noe han synes er dumt, eller skrike til meg når jeg er uenig (eller "rappkjefta" i følge han). Det er veldig sjelden det er hyggelig mellom oss to, og det kjempetrist.
Mamma er på rehabilitering for ME (utmattelses-syndrom), og kommer ikke hjem før om litt over fire uker. Jeg er kjempeglad for at hun får den hjelpen hun trenger, og nekter å ringe henne om vi har noe problemer hjemme, men greia er at det er det hele tiden. Det er aldri koselig (veldig sjelden i hvert fall). Han blir irritert på meg for den minste lille ting, og klager til meg om det er rotete hjemme (og just for the record: broren min er 29 år, har ikke jobb, og bor hjemme hos mamma. Jeg har jobb, jeg går på skole, og jeg bor hjemme, men betaler leie. Enda er det jeg som får kjeft av ham).
Dette blir et skikkelig klagebrev, men trengte bare å lufte hodet mitt litt. Det er lett for andre å si at jeg må drite i hva broren min sier, ikke bry meg om at han er drittsekk, men selvfølgelig bryr jeg meg. Han er storebroren min, og jeg er glad i han. Det er skikkelig tøft å føle at han ikke til tider ikke er glad i meg. Selvfølgelig bryr jeg meg om han sier jeg ikke gjør noen nytte for meg, og kun er en rappkjefta, utakknemlig drittunge. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Alle sier at jeg må la være å bry meg om hva han sier.
Men selvfølgelig bryr jeg meg om hva han sier. Storebroren min er en av de personene jeg bryr meg mest om i hele verden!
Nok en gang et veldig langt og personlig innlegg. Vet ikke om noen har giddet å lese igjennom hele, men nå vet dere litt om hvordan jeg har hatt det de siste ukene. Skriver ikke dette for å få dere til å synes synd på meg (som sagt er det et "klagebrev"), men kanskje det er flere der ute i den store verden som går igjennom noe av det samme.
Nå har mamma kommet hjem, og jeg håper virkelig at ting vil bli litt bedre, nå som hun er hjemme. Jeg og storebror vil aldri ha et veldig bra forhold, tror jeg, men noen ganger er det selvfølgelig hyggeligere enn andre. Vi får se.
Er det noen andre som har et unormalt vanskelig søskenforhold?
PS: Tusen takk til alle som tok seg tiden til å stille spørsmål i spørsmålsrunden. Så fort jeg er alene hjemme (er bare da jeg tør å snakke med meg selv foran kamera) skal jeg lage en video ^^ Dere må gjerne stille noen flere spørsmål om dere vil, i denne posten :)
