tirsdag 3. november 2009

Det burde ikke være så vanskelig som dette

Moren min har ME - utmattelsessyndrom. Det vil si at hun har en sykdom som gjør henne sliten hele tiden, tapper henne for energi. For seks uker siden dro hun til Lillehammer, til et sted som skulle lære henne hvordan hun skal takle denne sykdommen. Hvordan hun kan tilrettelegge og strukturere livet sitt, slik at hun ikke blir dårligere. ME er en sykdom som ikke er veldig kjent, og man vet fortsatt veldig lite om hvordan den fungerer.

Da mamma dro til Lillehammer, ble det meg, lillebror (12) og storebror (29) som skulle klare oss på egenhånd mens hun var borte. Hvor vanskelig kunne det være? Rydde, vaske, lage mat. Passe på at lillebror kom seg på skolen og baskettrening. Ikke noe stress. Jeg mener, storebroren min er 29 år, bor hjemme, og jobber ikke.

Mer feil kunne jeg ikke ta. I dag kom mamma hjem, og jeg er helt utslitt. I løpet av disse seks ukene har jeg gråtet mer enn jeg har gjort på et år, kun på grunn av krangling med storebror.

Her er et innlegg jeg skrev for fire uker siden (altså da vi hadde klart oss uten mamma i cirka to uker), som jeg aldri postet. Jeg var kjempelei da jeg skrev det, men det beskriver forholdet oss to imellom ganske bra:

Jeg og min kjære storebror har ikke det beste forholdet i verden. Det ligger faktisk langt under skalaen for hvordan et vanlig ulykkelig søskenforhold skal være; litt mobbing og litt kos. Nei, ikke noe kos her i gården. Min storebror og jeg har faktisk ikke noe særlig til forhold i det hele tatt.

Det som plager meg er at broren min er supersosial og koselig, en kar som alle liker. Men når det kommer til meg, skulle man tro jeg hadde ødelagt hele livet hans, eller noe. Alt som er galt lar han gå ut over meg, om det er å stirre stygt på meg og le når jeg sier noe han synes er dumt, eller skrike til meg når jeg er uenig (eller "rappkjefta" i følge han). Det er veldig sjelden det er hyggelig mellom oss to, og det kjempetrist.

Mamma er på rehabilitering for ME (utmattelses-syndrom), og kommer ikke hjem før om litt over fire uker. Jeg er kjempeglad for at hun får den hjelpen hun trenger, og nekter å ringe henne om vi har noe problemer hjemme, men greia er at det er det hele tiden. Det er aldri koselig (veldig sjelden i hvert fall). Han blir irritert på meg for den minste lille ting, og klager til meg om det er rotete hjemme (og just for the record: broren min er 29 år, har ikke jobb, og bor hjemme hos mamma. Jeg har jobb, jeg går på skole, og jeg bor hjemme, men betaler leie. Enda er det jeg som får kjeft av ham).

Dette blir et skikkelig klagebrev, men trengte bare å lufte hodet mitt litt. Det er lett for andre å si at jeg må drite i hva broren min sier, ikke bry meg om at han er drittsekk, men selvfølgelig bryr jeg meg. Han er storebroren min, og jeg er glad i han. Det er skikkelig tøft å føle at han ikke til tider ikke er glad i meg. Selvfølgelig bryr jeg meg om han sier jeg ikke gjør noen nytte for meg, og kun er en rappkjefta, utakknemlig drittunge. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Alle sier at jeg må la være å bry meg om hva han sier.

Men selvfølgelig bryr jeg meg om hva han sier. Storebroren min er en av de personene jeg bryr meg mest om i hele verden!

Nok en gang et veldig langt og personlig innlegg. Vet ikke om noen har giddet å lese igjennom hele, men nå vet dere litt om hvordan jeg har hatt det de siste ukene. Skriver ikke dette for å få dere til å synes synd på meg (som sagt er det et "klagebrev"), men kanskje det er flere der ute i den store verden som går igjennom noe av det samme.

Nå har mamma kommet hjem, og jeg håper virkelig at ting vil bli litt bedre, nå som hun er hjemme. Jeg og storebror vil aldri ha et veldig bra forhold, tror jeg, men noen ganger er det selvfølgelig hyggeligere enn andre. Vi får se.

Er det noen andre som har et unormalt vanskelig søskenforhold?

PS: Tusen takk til alle som tok seg tiden til å stille spørsmål i spørsmålsrunden. Så fort jeg er alene hjemme (er bare da jeg tør å snakke med meg selv foran kamera) skal jeg lage en video ^^ Dere må gjerne stille noen flere spørsmål om dere vil, i denne posten :)

6 kommentarer:

  1. Det der hørtes ikke lett ut!

    Hva kommer det av at han ikke har jobb egentlig? Kanskje litt personlig det der... og han betaler ikke leie men det gjør du?

    Har du snakket med moren din om forholdet mellom broren din og deg egentlig? Hun merker vel kanskje at alt ikke er som det skal være?

    Jeg vet virkelig ikke hva jeg ville gjort om jeg var deg..det er slitsomt å måtte omgås folk som egentlig bare gjør deg nedfor men her ser jeg jo at du ikke har mye valg! :( ganske trist å lese. Har du muligheter for kanskje å få din egen lille leilighet eller bo i et kollektiv eller noe slikt?

    Jeg håper iallefall moren din fikk noe ut av oppholdet sitt der!

    SvarSlett
  2. Huff.. jeg leste alt.. Det var jo rørende. Og når det gjelder broren din så kan det jo være han ikke helt vet hvordan han skal takle hele situasjonen deres? Er denne sykdommen til mora deres dødelig forresten?? Hørtes uansett ut som en vanskelig situasjon og jeg håper det går mye bedre med dere nå. Har du prøvd å prate med broren din? hvis ikke.. prøv det. Han er voksen og du er voksen..kanskje det vil hjelpe dere begge med å få ett bedre søskenforhold :)

    Lykke til!

    SV: Tusen takk, litt bedre nå. men nå skal jeg legge meg for kvelden :)

    Nattaklem :)

    SvarSlett
  3. Åh hoooi som jeg kjenner meg igjen. Jeg leste absolutt hele innlegget! Selv har jeg en LILLEbror som jeg har hatt et GANSKE turbulent forhold med. Kanskje det er noe av det samme, men litt motsatte plasser. Da jeg bodde hjemme kranglet vi HELE tiden, og til tider følte jeg et sterkt hat for ham. Det føltes utrolig trist, og det ble faktisk så ille at jeg isolerte meg og prøvde å holde meg unna ham.

    Nå etter at jeg har bodd snart 4/5 år alene, så har vi et kjempebra søskenforhold. Vi snakker åpent og ærlig sammen, og vi krangler veldig sjelden.

    Jeg håper virkelig at storebroren din begynner å ta seg sammen. Det mener jeg. En MANN på 29 år burde ikke leve av mammaen sin, og tenke på lillesøsteren sin som ryddehjelp. Makan. :S

    SvarSlett
  4. Nope, jeg og min lillesøster snakker sjeldent med hverandre. Det er trist, men sånn blir det bare og det er vist lite jeg kan gjøre med det

    SvarSlett
  5. Caribooh:( Du må ikke la han gå innpå deg. Skjønner jo at det er vanskelig. Men tenk at han sier nok sånne ting for at du skal reagere som du gjør fordi han ikke er fornøyd med sin egen situasjon. Det kan ikke være lett å være han heller, tenker jeg. Han har det nok ikke så bra med seg selv, og da er det ofte lett at man tar det utover de som er mest glad i en, og som man er mest glad i selv. Men jeg synes heller ikke du skal "la" han si og gjøre som han gjør. Du er et voksent menneske, og fortjener å bli behandlet med respekt du også. Stå opp for deg selv, og ikke la han få all makten!! Greit at man skal la noen ting "gå forbi", men ikke la han herje med deg som han gjør(!!).

    Men så kjenner jeg jo deg veldig godt også. Du tar ofte ting "too close too the heart". Kanskje lurt å lære deg å distansere deg, og skille mellom gangene han sier ting BARE for å såre (slik at han kan få ut sinne), og gangene han sier ting fordi han faktisk har noe fornuftig å komme med.

    Er kjempe glad i deg! Og det vet jeg at Christian er også! Han bare har en litt annen måte å vise det på!!

    (PS. Hvis du synes at kommentaren min ble for privat - så må du gjerne slette den. Blir ikke fornærma eller noe!)

    SvarSlett
  6. Uff... Dette hørtes ikke så lett ut. Kanskje han bare er litt bitter? Fordi han ser hvor bra du har det, og skulle ønske han var på samme sted som deg? Skole, jobb, osv. Han er nesten tredve og bor hjemme. :P Da er det lett å ta ut misunnelsen på deg kanskje. Du får flytte ut selv snart istedet. ;)

    SvarSlett