Ubuden gjest

Jeg føler ikke at jeg har noen rett til å klage. En nydelig jente mistet livet i dag, men det er ikke henne dette innlegget skal handle om. Det skal handle om meg. Som sagt, jeg føler ikke at jeg har noen rett til å klage på noe som helst, men jeg må få dette ut.

I dag er en dårlig dag. Jeg kan kjenne det komme; dragsuget som drar meg ned med seg. Ingenting er riktig. Alt er bare galt. I dag overanalyserer jeg alt som blir sagt.  Om det er jeg eller noen andre som snakker, spiller ingen rolle. Jeg overtenker mitt eget kroppsspråk. Mine egne utsagn. Jeg er klein. Ikke klein på den fyllesyke måten. Bare klein.

Jeg er sliten. Både på innsiden og utsiden. Det verste med de dårlige dagene er ikke at de eksisterer. Det verste med de dårlige dagene er at jeg ikke vet hva jeg kan gjøre for å forhindre at de kommer tilbake. Og jeg vet at de kommer tilbake. De kommer alltid tilbake. Som en ubuden gjest trenger usikkerheten og depresjonen seg på. Tar ikke nei for et svar, og trenger seg inn i tankene mine.

På slike dager er det ingen som kan forstå. Alle kan si feil ting. Det er ikke deres feil. Det er bare en slik dag. En slik dårlig dag.

I dag er en dårlig dag . . .

Bildet er lånt herfra!