onsdag 13. januar 2010

Rømningsvei

Faren min er alkoholiker. Jeg må bare bite i det sure eplet, og innrømme for meg selv og alle andre, at han faktisk er en alkoholiker. Nothing more, nothing less. Jeg har pleid å lage unnskyldninger. Mer for meg selv, enn han:
Han er vel på en måte alkoholiker, men drikker jo veldig sjeldent når jeg er til stede. Jeg mener, han ble jo full den ene gangen, og den andre gangen der. Det var litt kjipt, men alle kan jo gjøre feil. Han er bare litt for glad i ølen sin. Og konjakken sin. Og spriten. Og så whiskeyen da. Men han er ikke en ordentlig alkoholiker da, bare litt . . .
Jeg har ikke mye kontakt med faren min, det er det mange av dere som vet. Jeg har skrevet at han er litt for glad i alkoholen, men jeg tror ikke jeg noen gang har skrevet at han er en alkoholiker. Men det er han. Det har han alltid vært, og det kommer han alltid til å være.

Jeg er glad i faren min, han er en snill fyr. Han er veldig feig, har lett for å legge all skyld på alle andre, og ringer helst når han har drukket. Men han er en god fyr, innerst inne. Han har gått igjennom sitt gjennom årene, og jeg kan vel skjønne at alkoholen er en lett rømningsvei. Men jeg begynner å bli lei.

Jeg har skjønt det at om jeg vil ha kontakt med faren min, blir det min jobb. Og det kommer alltid til å være min jobb. Om jeg vil ha et nogenlunde normalt forhold med faren min, med jevnlig kontakt og hele pakka, er det jeg som må ta opp telefonen og ringe. Ringer ikke jeg kan det gå to, fire, syv måneder før jeg hører noe. Om jeg velger å ringe etter to eller tre måneder, får jeg gjerne slengt i trynet at oi, lever du? Men ikke av pappa, da. Nei, det er kjæresten hans som sier det. Nei, pappa er mer som meg, liker ikke snakke om de ubehagelige tingene. Vi gjør ikke sånt.

Om jeg vil ha kontakt med faren min er det jeg som må stå på. Det er jeg som må ta ansvar. Og jeg vet ikke om jeg orker det. Jeg vet ikke om jeg er tøff nok. Jeg tenker ofte at det ville vært så mye enklere om han bare ikke var i livet mitt i det hele tatt. Når han nå prøver noen ganger, og kontakter meg etter så lang tid som mulig, revner bare såret helt på nytt igjen. Og det bruker like lang tid på å gro som sist gang . . .

Jeg vet at jeg kommer til å bli såret igjen. Men jeg klarer ikke å la være å spørre meg selv om det egentlig ikke er verdt det? Fyren har sine feil, men jeg mener, det er faktisk snakk om mannen som ga meg liv. Jeg vet han bryr seg, jeg er bare ikke sikker på om han bryr seg nok. Action speaks louder than words . . .

Hva ville du gjort i min situasjon?

9 kommentarer:

  1. Oi...dette visste jeg ikke. Visste ikke engang at han drakk så dette var noe nytt for meg! Først og fremst, beklager for at du må gå igjennom dette. Jeg kan virkelig ikke tenke meg hvordan det må være!

    Har det vært sånn helt siden du var liten? Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg ville ha gjort... altså, han må jo også gjøre litt for å bevare kontakten mellom dere men hvis det har vært sånn her veldig lenge nå så er ikke det lett å snu....

    Jeg hadde nok fortsatt å prøvd og prøvd, men jeg vet jeg hadde blitt skuffet. Også hadde jeg nok valgt å ikke ta så mye kontakt lenger...men det gjør jo vondt å tenke på det også! At man ikke skal snakke med faren sin lenger liksom :/ uff... Håper du klarer deg gjennom dette <3 *klemmer*

    SV: Ja :) jeg bare ser hva som skjer og tar det som det kommer. Lettere slik :) takk!

    SvarSlett
  2. Kjenner meg helt igjen her. Min biologiske far er også alkoholiker, men jeg har ikke hatt kontakt med ham på mange år, av diverse grunner. Men det er ikke riktig at det skal måtte være din jobb. Så det er jo vasneklig. Om du ikke kan prate med ham om dette. Fortelle ham hva du føler? Eller går det ikke? Får intrykk av at det ikke er så lett..

    SvarSlett
  3. Det der er så vanskelig :( Selv har jeg ikke det problemet. Men en god kompis av meg har en mor som er alkoholiker, så jeg har fått erfart litt gjennom han. Og jeg har sett at det absolutt ikke er enkelt :/

    Det er vondt å bryte med sin egen forelder. Og sånn i bunn og grunn, så kan han vel egentlig ikke noe særlig for det selv? Han er jo syk, alokoholisme er jo en sykdom. Men du må først og fremst tenke på deg selv. Hva som er best for deg.

    SvarSlett
  4. SV: Anytime dear! :) håper du finner ut en måte som er best for deg fremover!

    SvarSlett
  5. Ikke en lett situasjon i det hele tatt. Jeg har jo Avsluttet kontakten med min mor. Jeg syntes det var best sånn av hensyn til meg selv. Hva som blir rett for deg er en avgjørelse du selv må ta. Men lykke til med valget.

    SvarSlett
  6. Jeg har det på en måte likt. Har ikke sitt faren min på 10 år og jeg savner han. Det er ikke lett, jeg vet at jeg må ta kontakt for å ha noe forhold.. nå er det bare et kort der det står: Gratulerer med dagen, glad i deg. Pappa. og litt penger.
    Det er vanskelig når noen som skal elske deg for den du er.. uansett ikke tar kontakt eller viser at han bryr seg. Det er jobben deres.

    Håper alt ordner seg for deg og at du finner ut hva som er best for deg. Jeg vet det er tøft å ta tak i situasjonen, men hvis du vill ha kontakt med han bør du gjøre det! Stå på jente. Du vet selv hva som er rett og bare du kan bestemme om du vill ha ett forhold med han :)

    Kjempe fin blogg forresten. (:

    SvarSlett
  7. Å skulle vende ryggen til sine foreldre er aldri lett. I gjennom oppveksten min har min far gjort mye stygt, men han har aldri gitt opp å kjempe om å bli bedre. Jeg har ikke gitt han opp enda, selv om han til tider er en dust enda. Men... Det er bedre enn før. Men i ditt tilfelle er ting annerledes. Huff, dette kan ikke være lett for deg. Jeg er virkelig lei meg for at du opplever sånt. Uansett hva du velger så er jeg her for å støte deg. Selv om du egentlig ikke kjenner meg da.

    SvarSlett
  8. Å, uff - dette var utrolig leit å høre! Aner ikke hvordan jeg hadde taklet det selv jeg.. Er liksom bare utenkelig at en pappa kan oppføre seg sånn mot sin datter. At det går ann å såre datteren sin gang på gang på gang! Det er helt forferdelig! Men jeg vet jo at du langt fra er alene om å ha det sånn, jeg har også noen venninner som har måttet bryte med faren sin!

    Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort selv. Men uansett hva du gjør så gjør det for deg selv - gjør det som blir best for deg.. du skylder ikke han noe i hvertfall!

    SvarSlett
  9. Carina.

    Jeg skjønner hva du føler, mer enn noe annet. Det å ha et mest mulig normalt forhold til faren din.

    Men han burde ikke være den som skal fortjene din oppmerksomhet, jeg vet det er kan feiltolkes, med at du ikke skal være den "større" personen/den ansvarsfulle/en slags foreldre som skal ta kontakt osv. Men du fortjener så mye bedre. Alle "barn" og ja, alle, fortjener bedre. Men siden dette er faren din er dette en helt annen sak enn om det hadde vært en utro type eller bitchy venninner. Han "fortjener" omsorgen din på en eller annen måte. Han er tross alt faren din.

    Jeg synes du er flink og er en flott person som ringer og tar kontakt. Jeg er stolt av deg. Ikke at det betyr noe, men du burde være stolt og glad i deg selv fordi du er slik en fantastisk person som bryr deg så mye. Jeg sier bare stå på! Uansett hvor hardt livet kan være noen ganger, så er det sider og mennesker ved livet som betyr så mye mer. Folk som støtter deg og alltid vil være der for deg. Carina mi, du fortjener det beste i hele verden!

    Håper du snart kommer til meg så vi kan lage dårlig mat og se en god film, hehe. Glad i deg!

    SvarSlett