tirsdag 12. januar 2010

Hjernen min og meg

Jeg har så lyst til å skrive. Jeg har lyst til å sette meg ned, ta fram pennen og notatboka og skrive en historie. En historie som er verdt å lese. Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til. Jeg kan komme opp med de mest fantastiske ideene (om jeg får si det selv), og skriver de ned. Men når jeg skal begynne på første setningen i selve fortellingen, står jeg fast. Jeg klarer ikke. Det vil ikke ut. MEN DET VIL UT, prøver jeg å fortelle hjernen min. Men han vil ikke høre. Lar meg ikke putte det på papir. SLIPP DET UT, skriker jeg. Men hjernen nekter. Han vil beholde ideene for seg selv, han vil ikke dele de med verden. Mens jeg, jeg vil dele de med alle. Det er en samarbeidssak, og jeg og hjernen må være enige. Men sånn som det er nå, kan det se ut til at vi ikke vil klare å komme til enighet med det første.

Dumme hjernen . . .

3 kommentarer:

  1. hehehe fint skrevet:) har hatt det problemet selv mange ganger... har så fine ideer mange ganger men med en gang jeg skal skrive de ned er de ikke fullt så fine lenger...blæ! Så hjernen er en han? :D

    SvarSlett
  2. SV: haha godt svart!

    Jo men det er ikke sikkert vi faktisk skal se hverandre igjen... det er det som er så kjipt å tenke på! Han har ingen planer om å flytte til Norge og jeg har ikke planer om å fortsette å bo her i Skottland heller...så da vet vi på en måte hva som kommer til å skje... men vi tar det en dag av gangen forløpig men det ser ikke så lyst ut! :/

    SvarSlett
  3. Aw, så fint skrevet, hehe. Jeg har det helt likt til tider, og i det jeg setter meg ned foran pcn for å skrive så står det helt stilt. Åhr, det er så irriterende!

    SvarSlett