mandag 11. januar 2010

Du er så langt vekke, men likevel så nære

Jeg og min kjære har et rart forhold. Det ble slutt i sommer fordi vi trodde han ville være i Trondheim, og jeg her i Oslo. Slik ble det ikke. Han endte opp på Rena istede, og vi begynte å møte hverandre igjen. Nå er vi ikke offisielt sammen, men på en måte er vi det likevel. La oss kalle det single, med forpliktelser . . . Som regel ser vi hverandre kun i helger og ferier. Ikke så ofte da heller, lenger. Før var det gjerne hver eneste helg, og hver eneste ferie. Det er det ikke lenger, og selv om savnet blir stort etter kun noen timer borte fra han, prøver jeg å også gjøre andre ting. Da blir det plutselig ikke en selvfølge at jeg vil se han neste helg, eller helgen etter der. For hva om jeg har andre planer? Eller han?

Jeg synes det er kjempevanskelig å ha et avstandsforhold, men jeg prøver å tenke positivt. Når vi endelig ser hverandre etter en stund, setter vi så mye mer pris på det, og verdsetter øyeblikkene. Vi krangler masse, og er ofte uenige, og vi er helt totalt forskjellige. Men vi er bra sammen! Magen min kribler fortsatt når jeg ser han. Jeg savner han når han er borte. Jeg setter pris på meningene hans, og blir like fornærmet hver gang han har noe negativt å si.

Det jeg prøver å si er at det er vanskelig med avstandsforhold, men om man virkelig vil, får man det til! Det er lenge til vi kommer til å se hverandre hver dag; bo sammen kanskje. Men det er noe jeg ser frem til, og det er en trøstende tanke hver gang savnet blir for stort. En dag vil vi bo sammen, og det vil bli såååå koselig. Når den dagen kommer, at vi bor sammen, vil jeg sette pris på de små tingene. Som å kunne pusse tennene sammen på en hverdag. Ligge i armkroken hans på en søndagskveld, uten å grue seg til en av oss må dra. Våkne i armene hans en mandagsmorgen . . .

Til høsten drar jeg til Dublin. Du drar til Afghanistan. Hva som skjer, vil tiden vise. Men vi har klart oss i snart to år nå. Et lite lusent ekstra år får vi til, før vi kan være sammen på ordentlig igjen! Jeg liker deg, jeg <3


7 kommentarer:

  1. Så ufattelig fint innlegg! Jeg tror man kan få alt til hvis man virkelig ønsker det!

    SvarSlett
  2. Så flott skrevet! Det er vanskelig det der.... snart er jeg også i et avstandsforhold igjen! Og det blir søren meg ikke lett etter å ha bodd sammen i nesten 7 måneder! Ikke vet vi når vi kommer til å se hverandre igjen heller.

    Men det er jo sant det du sier, vil man så får man det til :)

    SvarSlett
  3. Nå ble jeg faktisk veldig følsom her.. Ekte kjærlighet sier jeg bare. EKTE kjærlighet <3. Snufs! :)

    SvarSlett
  4. SV: Jeg prøver så godt jeg kan å være flink til å sette pris på menneskene rundt meg, men jeg kan alltids bli bedre. Det med at vi gir klem så ofte er noe jeg er vandt med fra jeg var liten, og da blir det veldig naturlig for meg.

    Bare hyggelig, glad du likte det!

    SvarSlett
  5. Kanskje dere bare er ment to be. :D

    SvarSlett
  6. Vet akkurat hvordan det er.. Fikk faktisk frysninger av å lese dette. Jeg tror litt på skjebnen i grunn jeg da, om man er ment for hverandre kommer man til å ende opp sammen uansett!

    SvarSlett
  7. Så vakkert innlegg. Avstandsforhold er ikke enkelt i det hele tatt, men noen ganger tror jeg kjærligheten vokser på det. Men dæven, Dublin og Afghanistan?

    SvarSlett