Down memory lane

Jeg har ikke mange minner fra da jeg var liten, men det er noen ting som sitter bedre enn andre. Blant annet det at da jeg var liten, pleide jeg hver lørdag å kjøpe VG for bestefar, og ta den med til han. Det var ikke store greiene, men jeg tror at det er noe han virkelig satte pris på i sine siste år. Dette er dessuten noe jeg setter pris på nå i ettertid. Jeg husker at det ikke var like morsomt å måtte dra hjem tidligere fra lekekameratene, eller gå i butikken midt i en spennende film, men jeg er virkelig glad for at jeg gjorde det. Vi fikk tilbragt "kvalitetstid" sammen, uten at det egentlig var noe spesielt med det. Det er disse lørdagene som er minnene mine av bestefar, og de kommer jeg til å huske på for alltid!

Det er noen minner jeg ikke er så stolt av, også. Jeg husker den sommeren jeg ble 14 år. Vi var i Hellas, og jeg hadde møtt en gutt på hotellet som jeg selvfølgelig var stormforelsket i. Et år eldre enn meg var han også (dette var jo veldig stort for meg selvfølgelig). Lillebroren min må ha vært rundt fire eller fem år gammel, og ekstremt søt. Men selvfølgelig, det var ikke han jeg var interessert i å være med . . . En dag satt jeg med denne gutten i noen sofaer i resepsjonen, sammen med noen andre ungdommer som bodde på samme hotellet. Lillebroren min kom plutselig, kjempestolt fordi han hadde fått en ny sekk, som han ville vise oss. Jeg fortalte han at ingen var interesserte i å se den dumme sekken hans, og kunne han ikke bare la oss være i fred. Han gikk han, og jeg tenkte ikke noe mer på det. Før moren min senere fortalte at lillebroren min hadde kommet opp på rommet, gråtende, og kastet sekken på gulvet og ikke ville bruke den mer. Jeg tror aldri jeg har vært så skamfull som i det øyeblikket. Jeg mener, jeg får dårlig samvittighet når jeg tenker på det nå, og lillebroren min husker det nok ikke en gang. Det var en teit liten ting, men det er virkelig et av de øyeblikkene i mitt liv jeg er mest flau over.

Men uansett, det er minner. Gode som dårlige tar jeg vare på de, for det er minner jeg lærer av, og vokser av. Selvfølgelig skal man ikke gå rundt og tenke på alt som har skjedd før. Jeg tror at man ikke skal bruke energi på å angre på ting som har skjedd, fordi man kan ikke forandre på det uansett. Da prøver jeg heller å lære av det, selv om det kanskje ikke alltid er like lett. Men minner skal ta vares på!

Hva tenker du om det med anger, og minner?
Skal man ta vare på alle minner, eller er det bedre å fortrenge de dårlige?