tirsdag 20. april 2010

Et godt minne

Mitt alle første minne er fra da jeg var fire år. Det var julaften og jeg hadde på meg min fineste kjole. Den var rosa, og skjørtet fløy langt ut da jeg spant rundt på gulvet, noe jeg gjorde ved hver ledige anledning. Jeg husker også at mamma hadde et kråkereir på hodet, kalt permanent.

Det var blitt kveld og vi satt og spiste middag. Jeg fikk ikke i meg mye. Sommerfuglene jeg hadde i magen minnet mer om kakerlakker som kravlet og bet for å komme seg ut; vi skulle snart åpne pakker.

Bestemor og bestefar var der, og nederst ved spisebordet satt også oldefaren min. Han var en gammel og skrukket mann jeg helst unngikk. Han hadde så utrolig mange poser i ansiktet.

Da de voksne endelig var ferdige med å spise sto jeg allerede i klar startposisjon for å løpe bort til juletreet og rive opp pakkene. Men jeg hadde tatt gledene på forhånd. Bestemor var trøtt, og var nødt til å ta seg en liten lur. Jeg fikk likevel lov til å åpne én pakke, men inne i meg forbannet jeg dette kvinnemennesket som nektet meg å pakke opp fler.

Ikke lenge etter at hun var forsvunnet banket det på døren. Jeg løp og åpnet, og det jeg så gjorde meg stum av forbauselse. Foran meg sto noe av det rødeste jeg noen gang hadde sett.

Julenissen bøyde seg ned, så på meg med mørkeblå øyne som minte om bestemor sine, og snakket til meg med en overraskende lys stemme. ’God jul,’ sa han, og leverte søplesekken han hadde gjemt bak ryggen, til mamma. Han bøyde seg ned igjen, blunket til meg, og dro.

Den kvelden var første og siste gang jeg møtte julenissen, men det gjorde ikke noe. Hver gang noen kom til meg gråtende og fortalte at julenissen ikke fantes, kunne jeg stolt betrygge dem om at det ikke stemte, for jeg hadde nemlig møtt han!

Ikke knappe fem minuttene etter at julenissen hadde dratt fra huset vårt den kvelden, kom bestemor tilbake. Julenissen hadde vært der, og hun hadde gått glipp av det hele . . .

Dette ble skrevet som oppgave det første semesteret jeg gikk på journalistikk, høsten 08. Sann historie!

12 kommentarer:

  1. Så søtt :) Nissen kom aldri til oss, vi hadde bare hemlige hjelpere som la ski på trappa vår vi.. :)

    SvarSlett
  2. Aaaaaw, så søt historie:) Hos oss kom julenissen et par ganger, men vi visste alltid at det var storebror. Har nok aldri virkelig trodd på julenissen, dessverre.

    Samboeren min var nisse for niesen vår nå i julen, og jeg trodde jeg hadde gjort en god jobb med å kle ham ut. Helt til sjarmtrollet fortalte meg for en måneds tid siden at "onken Tistian var nissefar". Ops..

    SvarSlett
  3. hehe... :P Nydelig a!
    Jeg kan huske at farmor var julenissen, men da var jeg begynt å bli stor og vi så jo at det var hun som var nissen, siden hun ikke hadde tatt av seg disse store brillene!!

    SvarSlett
  4. Den historien er så søt! :)

    SvarSlett
  5. awwww :')
    jeg møtte også julenissen, men vi fant fort ut at den versjonen var fake, for bak skjegget fant vi besta... :P
    xxx

    SvarSlett
  6. så fin historie da :D kjenner meg godt igjen :D

    SvarSlett
  7. Sv: En av de bedre følelsene i verden, ja :) hehe
    Bare synd at det ligger 1 andre oppgaver å venter. Faktisk, ikke overdrevet, 10 oppgaver! :P

    SvarSlett
  8. Får man så enkle oppgaver når man studerer journalistikk? wow.

    SvarSlett
  9. Awwh - så søøt!

    SvarSlett