I've been sleeping in the sky

Jeg har hatt en fantastisk herlig helg. Bedre enn på lenge! Jeg har spist fritert blekksprut (urovekkende godt). Drukket masse øl. Blitt mobbet for måten jeg prater på av minst syv ulike personer (når gutten er på besøk legger jeg om fra vanlig oslodialekt, til en blanding av oslosk og trøndersk). Sett Raske Menn. Lært av Dr. Phil at man ikke skal ha sex på dansegulvet når man er på ball (hvordan i all verden skulle jeg kunne vite det da?). Spist fajitas (som nesten er taco, bare IKKE). Sovet sammen med fuglene langt oppe i luften (sekstende etasje ftw). Brukt alt for mye penger på alkoholholdige, brune væsker. Trasket i høye hæler til jeg ikke orket mer, og kjøpte meg nye sko. Sovet i skje med den beste gutten! Feiret storebror som er blitt gammal mann - the big 30. Sett storebror gråte for kanskje tredje gang i mitt liv (han ble rørt til tårer da alle vennene hans og familien har spleiset på Liverpool-tur til han til høsten). Spist happy meal og blitt happy.

Jeg klarte selvfølgelig å glemme kameraet hjemme da feiringen tok plass, men noen bilder har jeg fått tatt i løpet av helga:

Filosofisk

Noen ganger lurer jeg på hvorfor vi mennesker spiser så mye usunn og ekkel mat. Så tar jeg meg en Big Mac, og da husker jeg det.

Love is in the air

Denne helgen kommer til å bli så fantastisk. I kveld drar jeg inn til Oslo for å møte kjæresten min som ikke er kjæresten min, og så skal vi bo på hotell hele helgen, i Oslo. Hvor romantisk er ikke det?? Og i tillegg er det han som betaler. Enda mer romantisk, spør du meg!? Han har planlagt hele kvelden, og jeg får ikke vite noen ting, bortsett fra at jeg må kle meg litt pyntet. Noen som har noen ideer om hva det kan være vi skal gjøre?

I morgen skal broren min feire 30-årsdagen sin (fytti, han begynner å bli gammal), og det blir middag på Mona Lisa i Oslo, og sikkert en liten bytur etterpå. Så jeg håper på strålende vær denne helgen. Jeg skal selvfølgelig ta en masse fine bilder med det ROSA kameraet mitt.

Shit, er jeg heldig, eller hva? Bestemor sa til meg her om dagen at denne gutten kunne jeg ikke slippe taket på, han er ekte vare. Og jeg begynner å lure på om hun har rett!?

Neiida, selvfølgelig har jeg visst det hele tiden...

Hvem av dem tror du det er jeg skal på hotellweekend med?

Elt deigen, også kalt jukk mot speilet

Jeg lever ennå. Som sagt var jeg på afrikansk dans i går, på Friskis & Svettis. Jeg tenkte jeg skulle ta en gratis prøvetime for å se om jeg trivdes, og eventuelt ville bli medlem. For det første har ikke Friskis & Svettis gratis prøvetimer, bortsett fra når de har kampanjer. Det visste jo ikke jeg, og måtte dermed punge ut med 150 kroner. Hvafornotull er det? Når jeg først står der ved skranken, kan jeg jo ikke ikke bli med på timen. Damen sa at jeg skulle få de kronene trukket fra da, om jeg bestemte meg for å bli medlem. Så jeg må jo nesten bli medlem. For å få tilbake pengene mine, mener jeg...

Timen i seg selv var helt grei. Er jeg ærlig med meg selv - og alle andre - ble jeg faktisk litt skuffet. Jeg trodde det skulle være morsommere. Men det kan jo være jeg ikke likte det fordi jeg hadde så vondt i magen... Jeg tror rett og slett at jeg ikke fikk det til ordentlig, fordi jeg ble ikke skikkelig sliten, og jeg er ikke støl i dag - bortsett fra at jeg har sjitvondt i skuldre og nakke. Nei, "elt deigen", "spre slangen" og "hyll solen" er ikke dansesteg jeg kommer til å gjenta med det første!

Carina skal trene...

Jeg tenkte det var på tide å prøve seg på en liten videoblogg igjen. Jeg beklager at dere måtte se denne traumatiske videoen av meg på mitt verste. Trening gjør meg ikke godt.

"Dance With My Father Again"

I kveld var jeg på besøk hos faren min. Jeg har ikke sett han siden før jul, og det var selvfølgelig jeg som ringte først, fordi sånn er det bare. Vil jeg ha kontakt med faren min, må jeg være den som holder den kontakten. Jeg har lenge vært usikker på om jeg har villet holde kontakten. Nå har jeg bestemt meg for at det vil jeg. Selv om han aldri ringer, vet jeg at han er glad i meg. Jeg har til og med vært usikker på om jeg ville ha han i bryllupet mitt, når enn den dagen kommer. Om den dagen kommer. Men det vil jeg. Nå vet jeg at det vil jeg. Jeg vil ha han der når jeg gifter meg. Jeg vil ha han der når jeg får barn. Jeg vil ha han der ved alle store øyeblikk i livet mitt. Uansett om jeg må være den som ringer. Litt urettferdig synes jeg det er, men jeg tror det er verdt det. For min egen skyld. Jeg tror jeg trenger å ha faren min i livet mitt, uansett hvor dårlig han kan oppføre seg til tider.

Faren min er ikke en mann som snakker om følelser og slikt. Han snakker egentlig ikke om så mye i det hele tatt. Han er en stille fyr som innimellom drikker litt for mye. Dette nye håpet om at forholdet vårt kan bli bedre, dukket opp i dag. Et lys i enden av tunnellen. Jeg var på besøk for å spise middag og bytte julegaver (siden jeg ikke har sett eller snakket med han eller samboeren siden før jul). Mens vi satt der og så på TV og snakket om alt og ingenting, tok han plutselig hånda mi og sa: "Det er så godt å se deg igjen jenta mi." Så slapp han, og begynte å snakke om hyenene vi så på TV. Det var det. Det var dét som skulle til. Den lille fillegreia var det som skulle til for at jeg bestemte meg for hva jeg ville gjøre; å holde kontakten med faren min!!

Film: Hell yes and hell no

Da var det igjen på tide med en Hell yes and hell no. Denne gangen har jeg tatt for meg to romantiske komedier; en jeg likte og en jeg virkelig mislikte. Den ene filmen fikk meg til å le, den andre fikk meg til å rive meg i håret - og ikke på den positive måten...

Did You Hear About the Morgans? versus Couples Retreat

Did You Hear About the Morgans?
Hugh Grant har de siste årene vokst til å bli en sur gammel gubbe privat, men på lerretet underholder han fortsatt. Sammen med Sarah Jessica Parker har han her laget en helt OK romantisk komedie, som kanskje ikke har den mest kreative og gjennomførte historien, men absolutt gir en god latter eller to. Meryl og Paul Morgan er begge veldig fremgangsrike, og bor på Manhattan. De er det perfekte paret, bortsett fra én ting - de skal skilles. Når de to bevitner et mord og blir gjenkjent av morderen må de entre FBI's beskyttelsesprogram - som innebærer bytting av navn og location. De må flytte til en bittelitten småby i Wyoming, og blir fratatt all mulighet for kommunikasjon med verdenen hjemme på Manhattan. Selvfølgelig byr dette på mange problemer. Og hvordan tror du filmen ender?? Dette er en helt grei komedie. Parkers hår er forferdelig i denne filmen, men Grants vittige kommentarer gjør Did You Hear About the Morgans? til denne ukas HELL YES.

Couples Retreat
Kan denne filmen være starten på slutten for Vince Vaughn? Alt var lagt opp for at dette skulle bli en god komedie: gode skuespillere, en god story og den rette tida på året for utgivelse (hvem vil vel ikke drømme seg vekk til blått hav og sandstrender på denne kalde årstiden?). Dessverre skuffer den mer enn taco uten kjøttdeig. Jeg er en tøff kritiker, men om en film er morsom ler jeg. Da jeg så denne filmen lo jeg ikke én gang. Det morsomste i denne filmen er den søte gutten som spiller sønnen til Vaughn. At denne gutten på seks år var filmens høydepunkt sier litt. Denne filmen handler om fire par som drar på et "terapautisk" feriested, i den tro at det skal bli som en ferie - og at den terapautiske delen er frivillig. Et av parene er der for å redde ekteskapet sitt, mens de tre andre er der kun for moroas skyld. Det viser seg at parterapien ikke er frivillig, og at alle de fire parene kanskje hadde flere problemer enn de visste om. Med stjerner som Jason Bateman, Jon Favreau, Malin Akerman, Kristin Davis, Kristen Bell og Faizon Love på laget, skulle dette vært en fantastisk morsom film. Jeg ville så gjerne at den skulle være morsom. Men det var den ikke. Derfor er Couples Retreat denne ukens HELL NO.

Har du sett noen av filmene?
Hva syntes du om anmeldelsen?

Denne helgen har jeg . . .

♡ Spist noe som må være verdens sunneste brød, kun for å klæsje på en masse Sjokade. Litt balanse i galskapen må det være!

♡ Stått på ski UTEN å måtte ha blitt dratt én eneste meter. Klage gjorde jeg heller ikke. Utrolig, men sant!

♡ Sett den norske filmen Upperdog. Sær, men god. Akkurat som meg!

♡ Spist kylling ved fire ulike tilfeller.

♡ IKKE spist taco . . .

♡ Stått i bilkø i nesten en og en halv time, og på den samme tiden beveget meg 20 kilometer.

Har du hatt en god helg? :)

Mikke, meg og syv sannheter

Skjønne Tirill fra Theme-T har tagget meg i et slikt... som hun kaller det; "2000-tallets svar på barndommens kjedebrev". Jeg skal skrive syv sannheter om meg selv, og deretter utfordre syv andre bloggere til å gjøre det samme.

1. Jeg eier veldig mange bøker og filmer, men halvparten av bøkene har jeg aldri lest, og mange av filmene har jeg sett én gang og kommer aldri til å se igjen. Sannheten er at jeg liker følelsen jeg får når folk blir imponerte over hvor mange bøker og filmer jeg har. Jeg leser mye, og jeg ser mye film, men noen ganger føler jeg at jeg lurer folk til å tro jeg er smartere enn jeg egentlig er. Om noen nevner det, sier jeg de aldri imot.

2. Jeg kan spise taco opptil flere ganger i uken. Som regel minst én gang i uken. Det er som dop for meg. Taco gjør meg lykkelig en liten stund, før jeg begynner å få abstinenser, og jeg bare må ha det igjen. Første biten jeg tar av en taco-lefse eller et skjell, er noe av det deiligste jeg vet om. Ofte stønner jeg når jeg spiser taco...

3. Jeg har litt jenteskrekk. Jeg er alltid redd for hva andre jenter vil tro om meg, om andre jenter liker meg, om hva jenter sier om meg og så videre. Jeg har god erfaring i hvor slemme jenter kan være, og det påvirker meg i litt for stor grad i dag. Møter jeg jenter jeg ikke kjenner tar det lang tid før jeg virkelig tør å være meg selv.

4. Jeg har alltid påstått at jeg suttet på tommelen til jeg var fjorten, eller femten, men sannheten er at jeg ikke sluttet å sutte på tommelen før jeg var atten. Det var som en slags trygghet for meg, noe som alltid var der "for meg". Og jeg var avhengig, hvor rart det enn høres ut. Det var som med røyking. Jeg prøvde å slutte så mange ganger, men jeg falt alltid tilbake til gamle vaner. Heldigvis sluttet jeg da jeg fikk meg min første seriøse kjæreste. Hvor flaut hadde det ikke vært om han hadde funnet ut om det? Men når jeg tenker meg om så vil jo alle vite det nå... 

5. Jeg studerer for å bli journalist, men jeg er egentlig ikke så interessert i nyheter. Jeg ser sjelden på nyhetene på TV, jeg leser sjelden avisene og setter meg sjelden inn i ulike saker som er store der og da. Det er faktisk litt urovekkende hvor lite jeg følger med i nyhetsbildet til tider...

6. Noen ganger bryr jeg meg litt for lite om hva jeg kler meg i. Hull i klær er ingen hindring her nei. Jeg har begynt å bli litt flinkere da, og har kastet noen av de hullete tightsene mine. Men noen ligger igjen i skapet, og blir fortsatt brukt. Hullete t-skjorter derimot er ikke noe problem. De blir brukt som bare det. Til og med jeg blir flau over antrekkene mine til tider. Jeg prøver å bli flinkere. Jeg liker jo klær; jeg bruker det hver dag faktisk...

7. Rett som det er står jeg foran baderomsspeilet og danser og synger for meg selv. Vi har en CD-spiller der inne, og det beste jeg vet er når jeg er alene hjemme og kan skru musikken på full guffe og synge for full hals og riste på det mora mi ga meg... Jeg tror fortsatt den dag i dag at det er dette som holder meg i form...

Så vil jeg egentlig bare utforde de som vil ta utfordringen. Så kjedelig er jeg denne flotte kvelden :) Og med det sier, jeg, Mikke og Minni god natt.

Se en god film, da vel

Hva er vel bedre, når stormen står på som verst og mørket har slukt omgivelsene, enn å sette på en ordentlig god film og bare drømme seg vekk? Her lister jeg opp noen av mine absolutte favoritter, men jeg har utelatt mange. De får jeg ta en annen gang. Her kommer i hvert fall fem av mine yndlingsfilmer, og det burde være noe for alle her. Kanskje har du sett noen av de allerede?

True Romance (1993)
Skrevet av Quentin Tarantino, regissert av Tony Scott.
Med: Christian Slater, Patricia Arquette, Gary Oldman, Brad Pitt, Christopher Walken, Samuel L. Jackson og flere.

Dette er en typisk romantisk "boy meets girl"-film + masse blod, slossing og dreping. Rett og slett en klassiker! Clarence og Alabama treffes i en kinosal. Det viser seg at Alabama egentlig er en eskorte, innleid av Clarences sjef, for å holde Clarence med selskap på bursdagen hans. Men det er kjærlighet ved første popcorn-søl, og neste morgen er de gift. Gutt møter jente. Gutt og jente gifter seg. Gutt dreper jentes hallik. Gutt og jente stjeler halliks kokain. Slem mann jakter på gutt og jente.

Selv om den høres helt grotesk ut, er det faktisk en kjempebra film. En av de kuleste filmene jeg vet om. Og absolutt en film jeg anbefaler alle filmelskere å se. Den er tross alt skrevet av geniet Quentin Tarantino. I samarbeid med regissør Tony Scott, har de to laget et vakker og blodig film, som gir deg trua på ekte kjærlighet, om du ikke har det fra før av. Dette er faktisk en av de mest romantiske filmene jeg vet om! Dessuten har den en fantastisk soundtrack som jeg forelsket meg helt i (dessverre er ikke yndlingssangen med i traileren).



Igby Goes Down (2002)
Skrevet og regissert av Burr Steers.
Med: Kieran Culkin, Claire Danes, Susan Sarandon, Ryan Phillippe, Amanda Peet, Bill Pullman og flere.

Dette er en film jeg egentlig kun så fordi jeg var forelsket i Kieran Culkin (lillebroren til Macaulay Culkin som spilte i Alene Hjemme-filmene) da jeg var yngre. Men jeg så den, og elsket den. Jeg vet ikke hvor mange av vennene mine jeg har tvunget til å se denne filmen sammen med meg. Den er sær, spesiell, rar og fantastisk.

Igby Slocumb. Igby er en 17 år gammel gutt som ikke vet helt hvor han skal gjøre av seg. Han har en far på galehus, en mor som kanskje burde vært på galehus og en bror som ikke bryr seg så mye. Igby takler det hele ved å søke etter forhold hos "eldre" kvinner. Han er en smart gutt, men er blitt kastet ut av alle skoler han har gått på. Han rømmer hjemmefra, og ender opp i et bohem-miljø han kanskje ikke var helt klar for.

Denne filmen er utrolig fin, men som sagt, sær. Kanskje ikke noe for alle, men absolutt en film jeg skulle ønske flere hadde sett. Den er ikke veldig kjent, selv om jeg mener at det burde den være. Og det sier jeg ikke bare fordi jeg var stormforelsket i hovedpersonen. Joda. Neida. Joda...



The Breakfast Club (1985)
Skrevet og regissert av Jogn Hughes.
Med: Emilio Estevez (også kjent som broren til Charlie Sheen), Judd Nelson, Ally Sheedy, Molly Ringwald, Anthony Michael Hall og flere.

 The Breakfast Club er den filmen som frelste meg. Etter at jeg så denne, har jeg gått til innkjøp av minst ti andre 80-tallsfilmer som også er kjempegode. Men ingen slår denne. Ingen.

Fem High School-studenter uten noe som helst til felles, blir satt sammen på skolen på en lørdag. Gjensitting. De er der for forskjellige grunner, noen mer alvorlige enn andre. De er alle helt forskjellige, og de krangler og griner og røyker og danser.

A brain... and an athlete... and a basket case... a princess... and a criminal. Does that answer your question? Sincerely yours, the Breakfast Club.

Skal du se én 80-tallsfilm i hele ditt liv burde dette være den utvalgte!

Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=dkX8J-FKndE

A Bronx Tale (1993)
Skrevet av Chazz Palminteri, regissert av Robert De Niro.
Med: Robert De Niro, Chazz Palminteri, Lillo Brancato, Francis Capra, Joe Pesci og flere.

Det skal sies at jeg ikke er noen stor fan av mafia- og gangsterfilmer. Det er rett og slett ikke my cup of tea. Men denne filmen er helt fantastisk bra. Jeg elsker den.

Det er på 1960-tallet. Robert De Niro spiller en italiensk bussjåfør og bekymret far. Hans unge sønn, Calogero, har blitt løpegutten til den lokale mafia-bossen. Når han blir tenåring er Calogero blitt enda mer innsveiset i gjengen, og han rives mellom lojalitet for familien, og lojalitet for Sonny, mafia-bossen han forguder. Når han møter ei jente, som i tillegg er afroamerikansk, er det ikke lett for en tenåringsgutt å vite hva han skal gjøre. Dette er en tragisk film om lojalitet, kjærlighet og "valgets kvaler".

Denne filmen forelsket jeg meg i fra første stund. Med god musikk, gode skuespillere og en interessant historie er ikke dette en film en lett kan skru av. En film jeg aldri blir lei av!



Nick & Norah's Infinite Playlist (2008)
Basert på boken skrevet av Rachel Cohn, regissert av Peter Sollett.
Med: Michael Cera, Kat Dennings, Aaron Yoo, Jay Baruchel og flere.

Tre uker, to dager og 23 timer har gått siden Nick ble dumpet av kjæresten Tris. Hun har allerede en ny kjæreste, og Nick sliter med kjærlighetssorg. Norah leter etter sin fulle venninne som har forsvunnet til et eller annet sted i New York. Nick og Norah kjenner ikke hverandre, men tilfeldigheter gjør at de to får en lang natt, hvor de blant annet treffer på strippende nonner. De kommer ikke helt overens, men én ting har de to til felles: musikken.

Det er vanskelig å forklare hva filmen handler om, for det er så mye som skjer. Handlingen er satt til én skjebnesvanger natt i Manhattan. Dette er en kjempesøt film om ung kjærlighet, musikk og kjærlighetssorg. Michael Cera er helt fantastisk, og spiller like bra i denne filmen, som alle de andre filmene han er med i! Han i seg selv er en god nok grunn til å se denne filmen. Det var derfor jeg gjorde det.

Nå skal jeg prioritere.

I dokument-mappa mi på mac-en har jeg en rekke historier. Jeg har en masse halvsider med ideer og begynnelser til historer som jeg har skrevet, men det stopper også der. Som regel blir disse ideene bare liggende og støve uten at jeg noen gang leser på de igjen. Og så er det noen ganger jeg plutselig kan komme på noe jeg skrev for lenge siden. En idé jeg hadde, som aldri ble noe av. Jeg får plutselig en trang til å sette meg ned å skrive litt mer på ideen som aldri ble noe av tidligere. Sånn var det i kveld. For lenge siden så jeg en film som ga meg en idé som jeg selv syntes var fantastisk god. Men jeg skrev en halv side før det stoppet opp, og jeg ikke kom lenger. Dette er lenge siden. I dag så jeg en helt annen film, og plutselig kom jeg på denne ideen jeg en gang hadde. Jeg synes fortsatt det er en god idé, og jeg tror fortsatt det kan komme en god historie ut av det. Så jeg satte meg ned, og begynte å skrive. Jeg skrev en halv side før det stoppet opp. Utrolig frustrerende. Slik kan ikke en fremtidig forfatter jobbe. Hva er galt med meg?

Jeg er utrolig dårlig på å prioritere tiden min. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg hele tiden var inspirert, og at jeg sitter og skriver hele tiden. Men det stemmer ikke. Jeg skriver urovekkende lite for en som drømmer om å skrive bok. Problemet mitt er at jeg blir inspirert til å skrive når jeg ligger og skal sove. Da kverner jeg en masse ideer i hodet, og skriver noen ned i notatblokka mi som ligger ved siden av senga. Når jeg våkner morgenen etter er inspirasjonen vekke. Borte. Men nå har jeg bestemt meg, jeg skal bli flink til å prioritere skrivingen min. Ikke blogg-skrivingen, men historie-skrivingen min. Jeg skal bli flink til å sette meg ned og skrive. Bare skrive.

Jeg har hørt at enhver som drømmer om å skrive, burde sette seg ned minst én time hver dag og bare skrive. At en ikke trenger å være inspirert en gang. At en ikke trenger å ville skrive. Ikke trenger å ha noe å skrive. Men at man bare skal sette seg ned og skrive noe. Hva som helst. Ett eller annet. Dette skal jeg begynne med. Én time hver dag. Skriving. På fortellingen min. Jeg er nødt til å skjerpe meg, og prioritere drømmen min!!!

DET ER ROSA!!!!!!!!!!!

Det ble til at jeg kjøpte meg et digitalkamera på fredag. Et rosa et. Og jeg kan ikke tro hvor mange det var som ville ødelegge for gleden min ved å påstå at det ikke var rosa, men lilla. DET ER ROSA!!! Uansett hva noen andre sier. OK, det er kanskje litt lilla, men ikke si det til noen. Det tar ikke så fantastiske bilder som jeg skulle ønske, men det er bra nok til å ha med på fest, byen eller andre steder der jeg aldri gidder dra med meg speilrefleksen.

Fredag var siste dagen min i praksis. Jeg fikk kake i lunsjen, noe som var kjempehyggelig. Etter jobb dro jeg inn til Oslo, der jeg da kjøpte meg et ROSA digitalkamera, før jeg dro videre til Ingvild, som jeg bodde hos hele helgen. Derfra dro vi videre til Line, hvor det skulle være klassereunion nå som praksisen er over. Først sto vi utenfor bygget og ventet en stund, for det viste seg at ingen av oss hadde noen telefonnummer til de som var der allerede. Vi ble låst inn av en annen som bodde i bygningen, men så viste det seg at det var flere dører inne i bygget som måtte låses opp. Jeg tror vi sto i gangen i en halvtime før vi ENDELIG fikk tak i et riktig nummer (etter å ha snakket med 1880 cirka ti ganger). Og gjett hvor mange som var der? Vel, ikke mange. Dårlig oppmøte av journalistikkfolk altså.

Uansett var det kjempekoselig der, før Ingvild blei så kjempetrøtt og dårlig selskap at vi heller dro hjem og la oss. Etter en nydelig kebab selvfølgelig. Uansett deilig å våkne opp lørdag morgen i helt fin form. Lørdag slaffet vi inne, mens det var snøstorm utenfor, før vi kava oss opp av senga og dro på kino for å se på Shutter Island (les anmeldelsen min av filmen i innlegget under).

Hadde du en strålende helg, som meg?
Og nå, bilder som lovet, alle tatt med det nye kameraet :)

Anmeldelse: Shutter Island

Jeg har alltid vært litt skeptisk til Leonardo DiCaprio. Jeg elsket han i Titanic og The Basketball Diaries, men dette er begge filmer som kom ut for mange år siden. Siden har jeg ikke vært så stor fan - jeg tror fløtepus-stempelet fra Titanic fortsatt sitter igjen hos meg. For han er jo en fantastisk skuespiller. Han er også en av de få mannlige skuespillerne som har klart å holde seg unna romantiske komedier. Det i seg selv er et pluss. Selv om jeg har vært skeptisk, har jeg stor respekt for mannen. Så da Shutter Island kom hadde jeg store forventninger. Filmen så kjempespennende, interessant og nyskapende ut - for hva annet kan en forvente av Martin Scorsese?

Filmen handler om Teddy Daniels (spilt av Leonardo DiCaprio) og Chuck Aule (spilt av Mark Ruffalo) - to etterforskere som blir sendt til Shutter Island, en øy der et stort mentaltsykehus er plassert, med de aller farligste, kriminelle og mentalt syke pasientene. De skal finne ut hva som har skjedd med en pasient som er sporløst forsvunnet. Litt etter litt skjønner Teddy at det er noe muffens, og han blir dratt inn i noe han ikke har helt kontroll over.

Jeg forventet meg en spennende, skummel, psykotisk thriller da jeg satte meg i kinosetet i går. Jeg hadde høye forventninger - kanskje litt for høye. Den var ikke så skummel som jeg hadde trodd og håpet. Soundtracken var litt overdreven dramatisk og skummel i forhold til hvor lite som egentlig skjedde i løpet av de to timene vi satt der. En psykotisk thriller var det, og helhetsinntrykket endte opp bra. Jeg likte filmen. Skuespillerne var gode, den fantes ikke kjedelig, og det var noe jeg ikke hadde sett før. Men litt skuffet ble jeg. Forventningene mine var som sagt høye, og det er aldri en god ting. Selv om den var noe forutsigbar ble jeg overrasket over slutten. Likevel er jeg imponert.

Shutter Island får 7 av 10 poeng fra meg!
Dette er absolutt en film jeg kan se igjen.

Har du sett den? Hva syntes du?
Skal du se den? Har du store forventninger?
Hva syntes du om anmeldelsen? 

Et kjapt spørsmål?

Som noen av dere kanskje ser, har jeg gjort om på bloggen. Jeg er veldig usikker på om jeg liker det. Kan ikke du hver så snill fortelle meg hva du synes?

Senere kommer det en anmeldelse av filmen Shutter Island og litt om min helg. Men først, din mening om utseendet på bloggen min? :)

EDIT: Jeg klarte jo IKKE å bestemme meg, og prøvde oppimot fem forskjellige headere før jeg nå har gått tilbake til den gamle, som jeg fikk mange gode tilbakemeldinger på. Jeg får prøve heller prøve litt mer, og se hva som skjer. Men takk for tilbakemeldingene alle flottinger <3

A Nightmare on Elm Street

Jeg må bare få sagt det. Den nye Nightmare on Elm Street-filmen ser ikke bra ut i det hele tatt. Ta en titt på traileren og fortell meg hva du tror: