Jeg har litt våte sokker om dagen

Jeg skulle så gjerne satt meg ned, løftet opp skjermen på mac-en, gått inn på blogspot, opprettet et nytt innlegg og knatret ned noen knakende gode vitser. Men jeg kan ikke. Jeg klarer ikke. Jeg har ingen gode historier i bakhodet, ingen vittige kommentarer eller kjappe replikker. Den siste uka har vært en av de ille ukene. Jeg visste det skulle komme, men jeg visste ikke at det ville skje så raskt, så uventet.

Jeg er deprimert noen ganger. Jeg liker ikke å si at jeg lider av depresjon, for jeg gjør det bare noe av tiden. Jeg er enten på topp eller på bunn. Og når jeg er på topp går jeg hele tiden og venter på at bunnen skal dra meg ned igjen. Heldigvis skjer det ikke ofte, men det skjer en gang i blant, og det skjer ofte nok til at jeg vet at det alltid vil komme tilbake.

Jeg og han kjekke pleier å kalle det våte sokker. Når jeg er deprimert. Er jeg langt nede har jeg "våte sokker". Er jeg veldig langt nede har jeg veldig våte sokker. Og våte sokker kan være vanskelig å få av seg. Det er ikke så lett å bare skifte inn til tørre sokker. Det er ikke så lett. Jeg liker denne sammenligningen. Den får meg alltid til å smile.

Det som er kjipt er at når jeg er i en av disse periodene vil jeg ikke gjøre så mye. Jeg vil bare være hjemme. Men jeg er blitt så lei av "hjemme". Jeg kommer ikke overens med familien min noe mer, jeg er så lei. Jeg blir så sliten. Alle har sine egne problemer, og klarer ikke se at jeg også sliter. Og alle er hjemme hele tiden. Jeg er aldri alene. Jeg mister all energi av å være hjemme, men derfor orker jeg ikke gjøre noe, og jeg blir sittende fast i en ond sirkel. Jeg kommer meg ingen steder. Jeg sitter fast uten å vite hvor jeg skal gjøre av meg.

Inspirasjonen er heller ikke der. Jeg setter meg ned og prøver å skrive. Om det er skoleartikkel, femelleartikkel eller bloggtekst, ingenting blir riktig. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre annet enn å vente på at det blir bedre igjen. For jeg vet at jeg før eller siden vil være på topp igjen, og være den søte, morsomme jenta jeg vet jeg kan være. Som jeg vet jeg er!! Så det er det jeg gjør nå, venter på at jeg skal komme tilbake . . .

Pleier du å få våte sokker noen ganger?
Hva gjør du for å få de av deg?

Uuuuuut for dring?

For noen dager siden ble jeg utfordret til å poste det aller første innlegget her på bloggen. Jeg ble selvfølgelig utfordret av den heiteste rypa i området, nemlig Ida, som hadde et ikke bare velskrevet men også godt gjennomtenkt første innlegg selv. Litt trist å skulle etterfølge med det våset jeg hadde knatret ned på tastaturet, som verken handler om meg eller bloggen. At jeg i dag har så mange lesere som jeg har er helt ubegripelig. Men uansett, en utfordring er en utfordring. Så hver så god, mitt alle første innlegg på TLP:

A dream in a dream in a dream
Opplever du noen gang at du våkner som fra en drøm, selv om du er lys våken? At tankene har vandret av sted, og du ikke har fått med deg noe av det som har skjedd rundt deg? Jeg gjør det ofte; vandrer av sted, mens jeg står stille.

Noen gang vært borti det?

Blogghora

Jeg har gjort det. Gått imot all min tro og laget en fanside for bloggen på Facebook. Så hvis du virkelig elsker meg kan du gå inn her, her, eller her om du vil, og trykke på knappen som sier "Like", og bli min fan. Kooom igjeeen, jeg vet du vil ;D

Sa kjerringa og sprang.

De siste dagene har jeg fått så mange komplimenter på og om bloggen at jeg blir helt satt ut. Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg. Hvor mye dere betyr for meg :D

Jeg har tydeligvis også fått en stalker, eller hva jeg skal kalle det. Hun har kommentert på artiklene mine på Femelle, og hun har kommentert her på bloggen. Ikke fine kommentarer da. Nei, hun rakker ned på skrivefeilene mine.Og det virker som at denne personen med vilje har gått inn på mine artikler og lett etter feil. Som jeg må si er ganske smigrende. Jeg fikk også en ganske "spydig" kommentar på innlegget mitt under, om mitt møte med julenissen. Den teksten var jo en av de første oppgavene vi hadde på skolen, under verkstedet "Språk og fortelling", der hele poenget var å være kreativ. Kommentaren jeg fikk var slik: Får man så enkle oppgaver når man studerer journalistikk? wow. Jeg er gaaanske 100 prosent sikker på at det er samme person som har kommentert på Femelle. Det er ikke SÅ mange som starter navnet sitt med Sol...

Uansett så ser jeg på dette som et kompliment også. Når noen tar seg tida til å lese gjennom det jeg skriver, og gidder å ta seg tida til å klage på det, da ser jeg på det som at jeg faktisk når ut til noen. Man er ikke stor blogger før man har fått sin første spydige kommentar, am I right?

Har du noen gang fått spydige kommentarer på det du har skrevet? Hvordan takler du slike kommentarer?

You know you will on my will

I tilfelle jeg noen gang skulle dø som følger av en råtten taco (som, la oss innrømme det, er ganske sannsynlig), tenker jeg det er greit å ha testamentet mitt på det rene. Siden jeg ikke har råd til å leie meg en advokat til å gjøre det for meg, gjør jeg det like så godt på egen hånd . . .

1. Mitt Sims 3-spill skal gå til Martine, fordi hun fortsatt spiller det råtne Sims 2. Skammelig.
2. Alle Roal Dahl-bøker går til Reidun Beate, slik at hun kan lese for barna hun en dag får.
3. Jeg vil gi min halvfulle spritflaske til Ida, fordi jeg tror den får et godt hjem hos henne.
4. TV-seriene mine går til Ingvild, fordi hun har for mange venner, og trenger å asosialiseres.
5. Liselusa skal få telefonen min, siden hun ble frastjålet den fine iPhonen.
6. Alle organene mine skal få gå til førstemann til mølla. Løp og kjøp!
7. Den kjære Mac-en min skal gå til Sophia, fordi PC-en hennes eksploderer snart.
8. Alle bøkene mine (minus Roal Dahl) går til Ulrikke, fordi da vet jeg de vil bli satt pris på.
9. Kristel skal få alle barne-filmene jeg har, fordi hun har en kjempesøt datter!!
10. Alle klærne mine går til Fretex og Uff, men jeg tror mesteparten burde gå i søpla.
11. Og den fine grønne sofaen min gir jeg til storebror fordi den er stygg!
12. Søte June får morgenkåpa mi . . . 
13. Caroline får speilreflekskameraet mitt (som hun ikke trenger) som ikke er mitt.
14. Nina skal få iPoden min. Som det ikke går an å legge ny musikk på. Fordi jeg er snill.
15. Jeg vil gi sparepengene til Martine som skal til Ghana til sommeren. Klapp en løve for meg!
16. Andre Ingvild skal få baderomsspeilet som jeg liker å gaule foran - fordi hun synger også.
17. Madeleine skal få flybilletten min til Portugal i sommer, så hun kan reise enda litt mer.
18. Den gjemte sjokoladen min gir jeg til Tone, for når noen dør er det lov å spise sjokolade!!
19. Og Lise skal få samlingen min av tegninger med kule tatoveringer!!
20. Glasskår arver alle vennene mine. Enough said!
21. Sist, men ikke minst, får Katrine bilen min, så hun kan kjøre til chærsten i Skottland :)

Og de som ikke står på listen får bare sloss om resten!

Et godt minne

Mitt alle første minne er fra da jeg var fire år. Det var julaften og jeg hadde på meg min fineste kjole. Den var rosa, og skjørtet fløy langt ut da jeg spant rundt på gulvet, noe jeg gjorde ved hver ledige anledning. Jeg husker også at mamma hadde et kråkereir på hodet, kalt permanent.

Det var blitt kveld og vi satt og spiste middag. Jeg fikk ikke i meg mye. Sommerfuglene jeg hadde i magen minnet mer om kakerlakker som kravlet og bet for å komme seg ut; vi skulle snart åpne pakker.

Bestemor og bestefar var der, og nederst ved spisebordet satt også oldefaren min. Han var en gammel og skrukket mann jeg helst unngikk. Han hadde så utrolig mange poser i ansiktet.

Da de voksne endelig var ferdige med å spise sto jeg allerede i klar startposisjon for å løpe bort til juletreet og rive opp pakkene. Men jeg hadde tatt gledene på forhånd. Bestemor var trøtt, og var nødt til å ta seg en liten lur. Jeg fikk likevel lov til å åpne én pakke, men inne i meg forbannet jeg dette kvinnemennesket som nektet meg å pakke opp fler.

Ikke lenge etter at hun var forsvunnet banket det på døren. Jeg løp og åpnet, og det jeg så gjorde meg stum av forbauselse. Foran meg sto noe av det rødeste jeg noen gang hadde sett.

Julenissen bøyde seg ned, så på meg med mørkeblå øyne som minte om bestemor sine, og snakket til meg med en overraskende lys stemme. ’God jul,’ sa han, og leverte søplesekken han hadde gjemt bak ryggen, til mamma. Han bøyde seg ned igjen, blunket til meg, og dro.

Den kvelden var første og siste gang jeg møtte julenissen, men det gjorde ikke noe. Hver gang noen kom til meg gråtende og fortalte at julenissen ikke fantes, kunne jeg stolt betrygge dem om at det ikke stemte, for jeg hadde nemlig møtt han!

Ikke knappe fem minuttene etter at julenissen hadde dratt fra huset vårt den kvelden, kom bestemor tilbake. Julenissen hadde vært der, og hun hadde gått glipp av det hele . . .

Dette ble skrevet som oppgave det første semesteret jeg gikk på journalistikk, høsten 08. Sann historie!

Sene netter, pene damer og mye, mye alkohol.

De setter seg ovenfor meg på toget. Jeg tror de er et band. De har instrumentkofferter med seg, jeans på beina og langt hår. Bortsett fra han ene, som har kort. De må være et band. Ansiktene deres bærer preg av et godt levd liv med sene netter, pene damer og mye, mye alkohol.

"Kvinne, er det du som har skrudd på vifta?" spør han ene meg. Nei, sier jeg til han. Kan jeg skru den av, spør han. Ja, vær så god, sier jeg tilbake. Jeg tar på meg ørepluggene. Nå kan jeg ikke lenger høre hva de snakker om.

Jeg innbiller meg hva for et spennende liv de må ha bak seg. Et liv med reiser, sene netter, pene damer og mye, mye alkohol. Jeg lurer på om de har familier. Jeg lurer på om de har elskere. Jeg lurer på om de har barn. Jeg lurer på hvor de har vært og hvor de skal. Jeg lurer på om de er snille, jeg lurer på om de er flinke. Spiller de kanskje i et band jeg har hørt om?

De kjøper seg kaffe, leser i blader, og ler. Selv om jeg har i ørepluggene kan jeg høre de le. Han ene, som ligner litt på en eldre versjon av Kurt Cobain, han har på seg svart neglelakk. Jeg skulle ønske han ikke hadde det. Han som sitter ved siden av meg har på seg cowboystøvler, laget av slangeskinn. Men det er jo ikke sikkert de er ekte. Støvlene er veldig spisse på tuppen, så jeg liker de ikke. Når jeg tenker meg om ser han litt ut som en slange i ansiktet. En slange med langt, brunt hår. Jeg kan ikke tenke meg at verken utseendet eller støvlene med de spisse tuppene har stått i veien for hans liv med sene netter, pene damer og mye, mye alkohol.

Skrevet på toget mellom Oslo og Rena, fredag 16. april.

Siden alle andre ser på Paradise...

Er det noen av dere som har sett på "Alt for Norge"? Nei, alle andre nordmenn er vel opptatt av å se på "Paradise Hotel" klokken halv ti om kvelden. Vel, jeg som ikke ser på Paradise har funnet meg en ny yndlingsserie, nemlig Alt for Norge. HELT fantastisk. Den handler om ti amerikanere som har norske forfedre, og kommer hit for å vinne en mulighet til å møte sin norske slekt. I løpet av serien må de gjennom ulike prøvelser for å bevise hvem som er mest norsk av dem alle. I dagens episode måtte de for eksempel ta så mange russeknuter som mulig.

De har funnet mange kule folk å ha med, blant annet en luteransk (?) prest og en viking-wrestler. Kjempemorsomt rett og slett, og et program jeg absolutt anbefaler for alle dere der ute som IKKE ser på Paradise (om det finnes noen flere av oss der ute).

DÅTT KÅMM SPØRSMÅLSTÆJN

Det har vært så vanskelig å skrive om dagen. Jeg har sikkert startet på femti ulike innlegg om femti ulike temaer, og alle er blitt kastet bort. Formuleringene blir feil, jeg kommer ikke på de riktige ordene, jeg bruker for mange kommaer, jeg . . . babler. Uansett, la meg komme til poenget.

Den siste tiden har jeg igjen begynt å leke med tanken om et eget domene. Bare lekt litt. Jeg ble ikke noe mindre gira da jeg leste et innlegg på Lise sin blogg, der hun lurte på hvorfor vi hadde valgt å kalle oss (eventuelt bloggen) det vi gjorde. The Late Parade? Jeg har virkelig ingen god fortelling å fortelle. Navnet er tilfeldig. Og lite personlig. Selv mener jeg at navnet på en blogg er viktig, og jeg vil gjerne at mitt bloggnavn skal være litt mer personlig. Om bare Carina ikke allerede hadde vært tatt . . .

Så, kjære leser, hva synes du jeg skal gjøre?

Carina er ikke redd for noe. Bare litt.

– Skogen. Jeg elsker å gå tur i skogen når det er fint vær, men er jeg aleine blir jeg virkelig paranoid, og tror jeg ser en massemorder bak hvert eneste tre. En koselig gåtur i skogen ender alltid med at jeg kommer løpende og skrikende ut igjen.

– Mørket. Det samme som med skogen, jeg blir kjempeparanoid og ender alltid opp med å løpe de siste meterne hjem. Det er ingenting jeg ikke tror på når jeg går alene i mørket. Vampyrer, zombier, varulver, you name it. Alt kan finnes bak lumske søppelkasser og onde lysstolper.

– Edderkopper; verdens mest ondskapsfulle skapninger. Her om dagen så jeg ned på genseren min, og hva tror du jeg så på den ene puppen. EN EDDERKOPP. Jeg klarte ikke å slappe av på nesten en uke etterpå. Jeg slo den selvfølgelig av meg og fikk mamma til å drepe den.

– Jenter. Det er sant. Når jeg skal møte jenter jeg ikke kjenner kaldsvetter jeg, varmsvetter, stresser. Lista er lang. Jeg klarer ikke å slappe av med jenter jeg ikke kjenner. Jeg blir så nervøs, og vet ikke hva jeg skal si, og ender opp med enten å ikke si noe, eller si alt for mye. Det kan gå begge veier. Dessverre.

Hva er du redd for?

Bokanmeldelse #1: Kjør!

Jeg har nylig blitt med i Cappelen Damms bokbloggturné, som i korte trekk betyr at jeg mottar bøker i posten fra Cappelen Damm og anmelder de her på bloggen. Hvor flott er ikke det? Jeg synes i hvert fall det er kjempemoro, og den første boken jeg får anmelde er ungdomsboka Kjør! skrevet av Helene Guåker. Denne boken er med i en bokserie Cappelen Damm satser på, som heter «20 under 30», forlagets satsing på ung, norsk litteratur. Derien vil bestå av 20 bøker skrevet av forfattere under 30 år og Kjør! er den tredje boken utkommet så langt.

Fra bak boka: Marianne er en bilgæren ungjente som ikke helt klarer å finne seg til rette i livet. Hun sliter med forholdet til kjæresten og føler seg misforstått av foreldrene. Hun har en ekstrem fascinasjon for bil og motor, særlig en Chevelle Big Block SS, og blir derfor en outsider i nesten alle sammenhenger. Hun krasjer med drømmebilen, og mister barnet hun bærer. Kampen for å restaurere bilen og finne tilbake til livet hun levde før, blir alt hun tenker på. Ikke minst må hun overvinne frykten for å sette seg bak rattet igjen.

Jeg synes historien om Marianne er bra, men jeg må si at teksten bak boka er misvisende. Den handler ikke om Mariannes kamp for å restaurere den ødelagte bilen, men kampen for å bli frisk, hennes kamp for å restaurere seg selv. Hun gjør ingenting med den bilen etter ulykken. Jeg trodde historien skulle være en annen enn den var. Men jeg ble positivt overrasket. Det var en fin historie om en guttejente som ikke helt finner sin plass, og jobber hardt for å finne den.

Førsteinntrykket jeg fikk av boken, var at den så ut som en bok for bilgærne tiåringer, men det er det ikke. Jeg vet ikke helt hva målgruppen er, men en ungdomsbok er det. Det jeg også la merke til da jeg startet å lese, var skrivemåten. Forfatteren har valgt å skrive på dialekt, det er få avsnitt og det kan være vanskelig å se hvem som sier hva, fordi forfatteren ikke bruker sitatstreker. Dette er forvirrende i begynnelsen, og litt slitsomt.

Jeg tror mange ungdommer kan kjenne seg igjen i Marianne, selv om de ikke nødvendigvis kan noe om bil. Selv kan jeg ingenting om bil, men jeg likte historien, og jeg likte hvordan den ble fortalt. Helene Guåker imponerer med sin første bok, selv om jeg er usikker på om den får sin fortjente oppmerksomhet hos målgruppen. Men alt i alt, tomlene opp for Kjør!

Om du vil kan du lese Kari Rasmussens anmeldelse av den samme boka på hennes blogg :)

Bildet er lånt fra Cappelen Damms hjemmesider.

Vlogg: Feirer 50 følgere; gi meg en utfordring

Konkurranse hos icarroi!

Det er veldig sjelden jeg blir med i konkurranser som tilsier at jeg må lage et innlegg på bloggen min. Fordi jeg er lat. Men denne konkurransen må jeg bare bli med i, for premien hadde vært perfekt akkurat nå! Caroline har nemlig en konkurranse der en kan vinne et gavekort på CEWE Fotobok til 300 kroner, fra Japan Photo.

Konkurransen går egentlig ut på å vise noe av det man ville hatt i albumet, men jeg tenkte jeg kunne fortelle historien bak det først. I slutten av mai drar karen min til Afghanistan. Kjæresten min som ikke er kjæresten min jobber i Forsvaret, og skal ned dit for å sloss for landet sitt. Jeg har så lyst til å lage et fotoalbum til han, som han kan ta med seg, men jeg er så lite kreativ og fingernem at jeg klarer ikke å lage en fin en på egen hånd. Derfor hadde en fotobok fra Japan Photo vært perfekt! Noen av bildene som ville vært med er blant annet disse to:

Så da skjønner dere jo hvorfor jeg vil så gjerne vinne =D

Gladnyheter på rekke og rad

En gladnyhet: Jeg har fått sommerjobb i lokalavisa her hjemme (samme avis jeg var i praksis i) =D I tre uker skal jeg være fulltidsarbeidende journalist, og jeg kjenner jeg både gleder meg og gruer meg. Da jeg var i praksis kunne jeg i hvert fall skylde på at jeg bare var student, om noe gikk galt. Nå skal jeg jobbe fulltid, for full lønn, og jeg må selv stå til ansvar for alt jeg gjør. SKUMMELT. Samtidig er det ingenting bedre enn å kunne tjene litt penger rett før jeg drar til Portugal!

En "gladnyhet" til: Fra og med i dag skal jeg gå ned til brygga. Jeg tar jo ferge inn til Oslo hver dag, og pleier å ta bussen til brygga. Men ikke nå lenger. Jeg starter en ny og sunnere livsstil. Det er en gåtur på 25 minutter, men det var faktisk utrolig deilig da jeg gjorde det i dag – selv om jeg måtte stå opp kvart på seks, og gå hjemmefra ti på syv. Dette er en ny og sunnere livsstil som sikkert kommer til å vare én uke før jeg gir opp, men bedre å prøve og feile, eller hva?

Enda en gladnyhet: Jeg har fri i morgen! Sove lenge <3

Litt oppgulp har aldri skadet noen

Jeg har gjort om litt. Blant annet fått opp den gamle headeren og forandret på fonten. Det er nesten så det ser litt mer rotete ut med denne fonten, men jeg elsker den og beholder den derfor litt til! Men ja, hva kan jeg si, siden er under konstruksjon. Så om du plutselig skulle komme inn her og siden får deg til å gulpe litt i munnen, ha det i tankene at det er midlertidig <3