Do it for me?

Nå har jeg prøvd å lage en videoblogg. Jeg la den til og med ut her på bloggen, men jeg fjernet den igjen. Jeg er ikke så god til å snakke inn i kameraet om jeg ikke har noe å snakke om, fant jeg ut. Hva snakker man egentlig om i en videoblogg?

Uansett. Jeg tenkte i hvert fall at jeg kanskje kunne ha en spørsmålsrunde!! Hørte jeg alle skrike JAAA i kor nå? Jammen, så bra! Da kanskje du gidder å legge igjen et spørsmål da, om ikke av nysgjerrighet, i hvert fall av ren høflighet? Tenk så flaut for meg om jeg ikke får noen spørsmål? =/

Ingenting er for flaut, ingenting er for teit, og ingenting er for dumt. En, to, tre, GO :)

Hoobalooba

Jada så, neida så. Har dere planer for Halloween da? Selv skal jeg bare være hjemme, henge lapp på døren hvor det står at vi ikke har noe godteri (jeg er blakk som tusen), og slappe av med ei venninne og se skumle filmer.

Hva med deg? :)

Jeg burde utfordre Eyvind Hellstrøm.

Jeg er langt ifra den naturlig fødte kokk. Det jeg lager er taco, Toro lasagne, gryterett (typ "alt du trenger er kjøttdeig og vann"), taco, og her for noen måneder siden lagde jeg hjemmelaget pizza for første gang (og deigen var av typen "bland med vann - ferdig på 1, 2, 3"). Den blei veldig god altså, men poenget mitt er at jeg ikke er veldig flink eller oppfinnsom når det kommer til mat. Da jeg bodde i Oslo spiste jeg kanskje fem/seks forskjellige retter til sammen, men da ser jeg bort i fra de gangene jeg spiste hjemme, eller noen andre lagde mat til meg.

SÅ, i dag bestemte jeg meg for at i dag skulle jeg prøve noe nytt. Det er litt synd på brødrene mine, som kun må spise det samme om og om igjen (for meg er det ikke noe problem, jeg digger det jo). Så i dag bestemte jeg meg for å lage fiskeboller i hvit saus, med poteter og kokte gulerøtter ved siden av. Det er jo så godt, så det må jeg jo nesten kunne. Dessuten har jeg lyst til å lære meg å lage forskjellig mat, for det er jo greit med litt variasjon når jeg flytter hjemmefra, får meg mannfolk og unger...

Uansett, jeg kom hjem fra skolen og satte igang. Og vet du hva? Bortsett fra at sausen var så tykk som rømmegrøt, så blei det perfekt. Det smakte i hvert fall perfekt!!

Er du en god kokk?
Hva lager du mest av alt?

Gjett hva jeg har brukt fridagen min på:

Jeg brukte kanskje én time på å lese økonomi, men tro meg, det er mer enn jeg vanligvis leser. Og de bollene, det var storebroren min som lagde deigen, og jeg som lagde selve bollene. Så egentlig har jeg ikke gjort noen ting i dag. Men noen ganger er det deilig å ikke gjøre noen ting også.

Enig?

Love is love!

Om du tar deg tiden til å se hele, er det så absolutt verdt det. En av de søteste kortfilmene jeg noensinne har sett <3

Drømmereiser (bokstavelig talt)

Det er lite som slår det å planlegge en ferie. Det er koselig, det er spennende, og mest av alt er det så utrolig GØY! Til og med de feriene man aldri kommer til å dra på, de som bare forblir i drømmene, hvor man bestemmer alt ned i minste detalj (hvilken tannbørste skal jeg ha med?), selv om det aldri kommer til å skje. Det er så morsomt. Det er en sjelden sjanse til å rømme fra virkeligheten, om bare for en kort stund. Man har noe å glede seg til, selv om det kanskje aldri kommer til å skje.

Jeg og bestevenninna mi har planlagt mange slike urealistiske ferier. Vi skulle kjøre Europa rundt vi, men nei, vent, Latin-Amerika rundt hadde vært mye kulere. Men hva med USA da, det er enklere, og billigere. Men det blir litt stress da. Hva med om vi kjører Norge rundt da? Koselig det også...

Jeg tror begge var klar over at det ikke kom til å skje, men alle de timene og kveldene vi brukte på å planlegge turen(e) var så morsomme, at det gjorde egentlig ingenting at vi aldri dro!

Hvor drømmer du om å reise?
Er du enig i at planleggingen er halve moroa? :D

Portugal august 2008. Savn <3

To Hell and back again

Da jeg flyttet hjem igjen i sommer, var det egentlig ikke plass til meg. Jeg flyttet inn på lekerommet til lillebroren min, som da naturligvis var fylt opp av leker. Som sagt er det egentlig ikke plass til meg, og jeg sover fortsatt på sofaen inne på lekerommet til lillebroren min.

Jeg har hele tiden sagt til meg selv at det ikke er noen vits å gjøre noen innsats for å gjøre rommet levelig. Jeg skal jo uansett flytte ut til sommeren igjen, så jeg har ikke giddet å gjøre noe for å få det litt koselig en gang. Dessuten er jeg veldig rotete av meg, og klærne har som regel endt opp på gulvet i stedet for i skapet.

Da jeg våknet i dag fikk jeg sjokk. Rommet så ikke ut. Jeg ble faktisk virkelig satt ut. Kvalm! Har dere sett noen av de tv-seriene med folk som har det så rotete hjemme at de nesten blir syke? Rommet "mitt" var kanskje ikke så ille, men det var ikke langt fra. Jeg er kjempeflau over det, men dere skal få se bilder.

Jeg fant ut at jeg ikke kunne leve sånn. Sommeren er faktisk ganske mange måneder unna, og jeg kan jo like gjerne gjøre det beste ut av det. I hele dag har jeg holdt på å rydde her inne. HERRE, det tok lang tid. Men nå har jeg altså ryddet bort ganske mange av lekene til lillebror (han har jo et eget rom han kan ha mesteparten på), og faktisk gjort det slik at det er mulig å være her inne! Nå er det veldig koselig her, og jeg kan ikke skjønne at jeg ikke har gjort det før.

Så her kommer bildene. Som sagt er jeg utrolig flau over at jeg har latt det gå så langt, og jeg skammer meg virkelig over meg selv. Velger å legge ut bilder, i tilfelle det kanskje er noen der ute som har det på samme måte. Kanskje de finner litt motivasjon :)

Jeg merker at humøret stiger allerede, her jeg sitter på mitt fine, rene rom, som jeg nå faktisk velger å kalle mer mitt enn lillebror sitt. Og snart får jeg forhåpentligvis en seng inn hit også!

Bildet er egentlig større, men det bli sikkert for langt da, siden den ikke vil vises i original størrelse... Og det skal stå ryddet, ikke rydder.

En tilfeldig skjebne?

Tror du på skjebnen? Tror du at ting skjer for en grunn? At alt har en mening?
Eller er alt tilfeldig?

Noen ganger er det vanskelig å tro at ting skjer helt tilfeldig. Jeg vil gjerne tro at alt skjer for en grunn. Negativt som positivt. Andre ganger virker ting så tilfeldig, at skjebnen nesten må ha vært inne i bildet.

Ting kan være så kjipt som bare det, men jeg tror innerst inne at alt har en mening, tilfeldig eller ikke. Alt du opplever og går igjennom påvirker deg som person. Hadde du ikke fått de gode karakterene på videregående, hadde du kanskje valgt å gå en helt annen vei. Du hadde møtt helt andre mennesker, og vært en helt annen person enn den du er i dag.

Ting er så tilfeldig. Alt er tilfeldig. Samtidig er det vanskelig å tro at det ikke er en mening med det hele.

Jeg liker å tro at alt som skjer har en mening. At det alltid vil komme noe positivt ut av det negative, uansett om man er klar over det eller ikke. Livet er en kjedereaksjon: en ting ville ikke skjedd, om ikke "det andre" skjedde først.

Tror du på skjebnen, tilfeldigheter, eller kanskje begge deler?

Photo

Hils på meg

Dere vet egentlig ikke så mye om meg, bortsett fra at jeg har seriøse selvtillits-issues, dype konsentrasjonsproblemer og en forstyrrende elsk for taco. Derfor tenkte jeg at jeg nå kunne fortelle dere litt om meg selv. Jeg mener, det er fredag, og dere har vel ikke noe bedre å finne på? Venner og fest er ut!

Jeg så lyset for første gang den 28. juli i 1988, og har fullført 21 av sånn cirka 70/80 år (får man da håpe). Så langt har jeg ikke hatt et ekstraordinært spennende liv. Foreldrene mine skilte seg da jeg var 2 år gammel, og min storebror 10. Faren min har litt problemer med å begrense alkoholen sin, og opp igjennom årene har vi holdt kontakt, men sakte men sikkert har det endt opp med at vi ikke snakker sammen i det hele tatt. Det har bare blitt sånn.

Seks dager at jeg fylte 9 år, ble lillebroren min født. Mamma hadde funnet seg en ny kjæreste. De var sammen i mange år, men han var ikke en ålreit mann. Eller, kanskje en bra mann innerst inne, men en mann med mange problemer. Lillebroren min har ikke lenger lov til å sove over hos faren sin. Det er rart det der, mamma har hatt en tendens til å møte menn hun tror hun kan hjelpe. Noe hun selvfølgelig aldri klarer. Men mamma i seg selv er den beste!

Min storebror på 29 og lillebror på 12. Det er ikke vanskelig å se at de har forskjellige fedre.

Da jeg var 18 år flyttet jeg hjemmefra sammen med min daværende kjæreste. Et år senere kastet jeg ham ut, og flyttet hjem igjen. Han var en tre år eldre rørlegger som var litt for glad i fest og alkohol. Jeg ble alltid satt i bakerste rekke, og orket til slutt ikke mer. Beste avgjørelsen jeg har gjort så langt i livet, tror jeg. Men selv om det endte ille, var det selvfølgelig positive ting, og en av de var katten min, Elvis:

Jeg er ekstremt rotete, men det ser ikke ut til at Elvis hadde noe imot det. Her i gamle leiligheten.

Da jeg flyttet hjem igjen, søkte jeg på journalistikkstudier på Norges Kreative Fagskole, og kom inn. Der går jeg nå andreåret, og neste år skal jeg til Dublin for å ta en bachelor i journalistikk og visuelle medier. Jeg var i Dublin i mai 08, og forelsket meg i byen og folket. Og så har de jo Starbucks der <3

Den 5. april 2008 var jeg og ei venninne på byen, fordi hun hadde bursdag. Selv om alle andre dro hjem, hadde vi bestemt oss for å dra på byen, og det gjorde vi! Der møtte jeg selvfølgelig en kar, og det er han som jeg i dag kaller Gubben. Vi ble sammen etter en måned, men gjorde det slutt i sommer fordi han er trønder i Trondheim og jeg nesodding i Oslo. Han jobber i forsvaret på Rena, og vi ser hverandre fortsatt så ofte vi kan. I desember skal vi for eksempel til London, akkurat som vi var forrige desember også!

Forholdet mellom oss to er rart, og komplisert. Vi er ikke sammen, samtidig som vi på en måte er det. Men er det ment til å bli oss to, så tror jeg på at det vil bli oss to :)

Helt siden jeg var 13 har jeg farget håret, og noen forsøk gikk dårligere enn andre:

Gult kombinert med oransje var ikke helt min farge.

Og sist men ikke minst, jeg var jo fjortis som alle andre, bare at min fjortistid kom da jeg var 19...

Jeg måtte vokse opp ganske tidlig, på grunn av problemer hjemme, og jeg utviklet depresjon da jeg gikk i niende klasse. En periode på rundt seks måneder satt jeg kun hjemme, inne på rommet mitt, og gjorde ingenting. Heldigvis ble det veldig mye bedre da kjæresten til mamma (faren til lillebror) flyttet ut. Dessverre fikk jeg veldig dårlig hjelp og oppfølging fra BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), men jeg synes jeg har klart meg ganske så bra likevel!!!

Oi, det ble et veldig langt innlegg, men forhåpentligvis har dere kommet dere igjennom det i live. Det ble en god blanding av moro og alvor, det her, men jeg håper dere sitter igjen med en fornemmelse av hvem jeg er, og at den fornemmelsen er positiv :P

Og om dere fortsatt henger med, her er noen småfakta du kanskje ikke visste om fra før av:

Og et siste shout-out før jeg lar dere stikke avgårde til alt og alle :)

Sookie & Bill 4 evah!

Har sittet og sett de to første episodene av True Blood med Sophian miin i kveld. Jeg har sett de fire første før, men jeg og Soppen fant ut at vi skulle se alle epsiodene sammen, og da må man jo starte fra "førsten" (et ord de brukte i oversettelsen). Og man skal ikke klage; serien har alt en jente kan ønske seg: heite vampyrer, morsomme homser og heite, heite sexscener!

Ser du på True Blood?

Jeg sniker meg unna, bare littebitt, om det er greit for deg?

Jeg har konsentrasjonen til en 8-åring med ADHD på speed. Jeg gjør ikke det jeg skal, selv om jeg vet at jeg burde (eller er det bør?). Jeg tenker på alt annet enn hva jeg skal tenke på. I stedet for å skrive oppgave, skriver jeg blogg. Jeg har ikke dårlig tid, men jeg har heller ikke god tid.

Jeg klarer viiirkelig ikke å konsentrere meg. Plutselig virker alt annet så mye viktigere. "Shit, jeg må nesten skrelle den klementinen nå." Økonomi-oppgaven som skal leveres 08:15 på fredag virker liksom ikke så viktig som den ene klementinen jeg fikk så innmari lyst på akkurat nå.

Konsentrasjon er noe rart. For noen kommer det kjempelett. Noen kan sette seg ned, åpne boka, lese uavbrutt i timesvis, lukke boka, og huske alt de har lest. Noen kan sitte i mange timer og dager å jobbe med en oppgave, og ikke én eneste gang snike seg unna.

Jeg er dessverre ikke en av de personene. Men det har du kanskje allerede skjønt!!?

Hvordan vil du beskrive din konsentrasjon?
Min er som sagt som den til en 8-åring med ADHD, høy på speed.

Har du forresten hørt den nye sangen til Rihanna? Den handler visst om Chris Brown og misbruket. RÅ:

Forandring fryder (litt for ofte i mitt tilfelle)

Jaja, så forandret jeg bloggen igjen. Så langt liker jeg det, men mine tanker om bloggens utseende har en tendens til å forandre seg veldig fra dag til dag, så vi får se hvor lenge den holder. Hva synes du? =)

Ett skritt nærmere rosinhud

Sånn ser jeg ut i dag. Bleik og sånn. Jeg må virkelig komme meg til et solarium. Jeg blir alltid så bleik om vinteren, og når jeg er bleik ser jeg kjempesliten ut, og når jeg ser kjempesliten ut ser jeg død ut. Og det vil vi vel ikke ha noe av. Så jeg må virkelig komme meg til solarium. Tar du sol?

I dag skal jeg intervjue et slikt datafirma, fordi vi skal skrive en artikkel om økonomien til et lokalt firma. Kjempespennende, sier du? Åjadda :)

Jeg har faktisk endelig fått lånt et skikkelig kamera av Gubben, men selvfølgelig har jeg mistet ledningen som skal til for å kunne overføre bildene over på dataen, så jeg må kjøpe en ny en før jeg gidder  å ta det i bruk.

Den enkle utveien

Jeg er ikke den mest moteinteresserte jenta i verden, men som alle andre liker jeg å se bra ut. Det er jeg heller ikke så god til. Jeg har derfor bestemt meg for å (nesten) utelukkende bruke tights/strømebukser og kjoler, topper, lange t-skjorter osv. Det er enkelt, classy, og man kan ikke gjøre så alt for mange feil.

Problemet er at jeg ikke har så mange tights eller lange t-skjorter/kjoler, og heller ikke så mye penger, men jeg jobber med det. I desember skal jeg til London, og da skal jeg kjøpe med meg masse!

Hva slags stil har dere, jenter?
Noen gode tips til en uvitende som meg?

Det var en gang en bloggtjeneste...

Det er en konspirasjon på gang. Korrupsjon på høyt nivå.

Dere har kanskje fått med dere alt tullet på blogg.no? Det er i stunder som dette at jeg er stolt av å være en blogspotter. Ida Wulff ble fjernet på listen fordi hun nevnte negative ting om blogg.no, før hun igjen ble plassert på topplisten, da hun klagde på at de fjernet henne. Ulrikke Lund gikk nedover på lista, klagde på bloggen, og kom seg rett opp igjen. Walk of Shame ble tatt vekk, fordi blogg.no hadde fått så mange klager fra foreldre. Er ikke hele poenget med blogging at en skal kunne skrive om akkurat det en selv vil? Og lå ikke Walk of Shame på topplisten nettopp fordi de hadde så mange lesere?

Det skal ikke ti sjokoladeboller til for at en klarer å ignorere at blogg.no fusker med systemet. De velger litt selv hvem som er på topp, litt sånn etter hvem som er favorite of the day. Selv om de påstår at det er de med mest besøkende, helt uavhengig av hva de synes. B to the U to the L to the L to the S to the H to the I to the T... Og hva blir det?

Pass på, blogger du på blogg.no og snakker negativt om tjenesten, kan de gjøre blogglivet ditt til et helvete.

Det er i hvert fall slik jeg har forstått det, men hva vet vel jeg? Jeg bruker jo bare stusselige blogspot, and LOVIN' it <3

PS: Jeg snakker selvfølgelig bare om det slik jeg har forstått det. Det er noe muffens på gang, jeg bare påpeker hvordan jeg ser det. Snakker for meg selv, ingen andre!