Noe må en da si

17. mai, ja. Dagen da den norske grunnloven ble underskrevet for snart 200 år siden. Dagen da vi feirer at Norge ble en uavhengig stat (selv om det da kun varte en kort tid). Selv har jeg ikke noe spesielt forhold til 17. mai. Det var morsomt da jeg var yngre, da barneskolen var full av boder, spill og leker. I dag er 17. mai en dag jeg forbinder med mye mennesker, stress og is. Pinneis, altså.

Denne 17. mai har jeg tilbragt sammen med han kjekke og familien hans i Trondheim. Både byen og familien er større enn jeg er vant til, og det liker jeg. 17. mai ble automatisk litt mer spennende når jeg tilbragte den sammen med mennesker jeg ikke kjenner så godt, og i en by med andre tradisjoner enn hva jeg er vant til.

Jeg vet ikke egentlig hva jeg kan si om 17. mai, men jeg følte at jeg måtte si noe... Visste du forresten at det norske flagget og den norske nasjonalsangen begge er kåret som noen av verdens beste!?



// Takk for kommentarene på det nye utseendet. Jeg holder fortsatt på, så det ser nok ikke helt sånn her ut heller når jeg er ferdig :P

OMG, it's pink.

Som dere ser er jeg midt i en blogg-renovering. Dessverre begynte jeg klokken elleve på kvelden med å bytte om på koder og det som er, og nå, en halvtime senere, får jeg beskjed om at han kjekke vil at vi skal legge oss. Som egentlig er helt greit. Men i hvert fall, poenget mitt er at siden min ser litt så som så ut akkurat nå, og det er stor sjanse for at utfallet ser veldig annerledes ut. Men det utfallet ser vi nok ikke før om noen dager, dessverre.

Until next time, ha en strålende 17. mai-feiring, så snakkes vi om noen dager <3

When the lights go out...

Jeg har en litt vill fantasi til tider, og når tankene først begynner å spinne, slutter ikke spinningen før det har gått akkurat litt for langt. Dette skjer litt for ofte. Særlig når jeg har lagt meg.

Her om kvelden hadde jeg lagt meg i senga, skrudd av lyset, og skulle sove. Plutselig så jeg for meg en slags The Grudge-lignende jente, med svart hår foran ansiktet, sorte øyne, og en munn uten lepper. Som siklet. Ekkelt eller hva? Hvor dette bildet kom fra vet jeg ikke, men det dukket nå i hvert fall opp på netthinnen, og ville ikke forsvinne. Jeg begynte selvfølgelig da å se for meg alle slags monstre. Paranormal Activity, The Grudge, The Ring. Omtrent alle skumle filmfigurer jeg vet om dukket opp.

Jeg så for meg hvordan en usynlig hånd ville ta tak i foten min og dra meg ut av senga. Jeg så for meg hvordan en figur uten ansikt ville stå i enden av sengen. Jeg så for meg en hånd strekke seg opp mot meg fra under dyna. Jeg så for meg mørke skygger i alle kriker og kroker.

Jeg turte så vidt å strekke ut hånda for å skru på nattbordlyset. Jeg tenkte faktisk over hva jeg kunne gjøre om det sto noen i rommet når lyset ble skrudd på.

Heldigvis sto det ingen der, og mens lyset fortsatt var på lukket jeg øynene og la meg for å sove. Klokken seks morgenen etter våknet jeg, med lyset fortsatt på. Jeg hadde faktisk sovet med lyset på. Jeg er 21 år. Og jeg sov med lyset på. Jeg lurer på om det er første gangen det har skjedd. At jeg har måttet sove med lyset på, fordi jeg var redd.

Er jeg helt alene om å ha en litt for vill fantasi?
Er det rett og slett ille at jeg sov med lyset på?

True Blood Minisodes

Jeg vet ikke om dere har fått det med dere, så jeg tenkte jeg skulle tipse om det: Fordi det er så lenge til neste sesong av True Blood starter opp igjen, har regissør Alan Ball bestemt seg for å lage en mini-sesong av TV-serien, seks epsioder på rundt fire minutter hver, for å slukke tørsten til fansen. Så langt er det kun kommet to, men det kommer én i uka, frem til sesong tre begynner. Hvor flott er ikke det? Epsiodene er korte, spennende og morsomme. Og for å være ekstra snill har jeg funnet frem de to første episodene for dere. Se og nyt :)

I'm here, still

Okey, okey, jeg har unnskyldninger altså. For at jeg har vært borte. Selv om jeg egentlig misliker det når bloggere beklager seg for at de har vært borte, så blir jeg nå selv en av de jævlene. Og fordi jeg liker lister, blir unnskyldningene satt opp på en liste:

1. Jeg har reist til Trondheim, til en gubbe som slår meg om jeg sitter på dataen for lenge (neida. joda. neida).
2. Jeg har begynt med avsluttende prosjektoppgave på skolen, som er stress, og som jeg allerede sitter fast på, selv om jeg akkurat har begynt. Heldigvis har jeg en samarbeidspartner. Bare kjipt at hun sitter fast også.
3. Jeg har fått med ansvar på Femelle. Kulturansvarlig er jeg nå. Er ikke det flott? Så for å reklamere litt for det, så håper jeg dere vil sende meg en mail om dere er flinke til å skrive, og kunne tenke dere å skrive om film, musikk eller litteratur. Eller kultur da. Kunst og sånt :D

Det er egentlig ikke det at jeg ikke blogger som jeg er lei meg for, men heller det at jeg ikke får kommentert på deres blogger, og svart på kommentarer. Men det kommer altså, så fort jeg har en ledig stund. Er jo glad i dere vett' :)

Bokanmeldelse #2: Sex, død og ekteskap

Jeg er jo med i Cappelen Damms bokbloggturné, og det er igjen på tide å anmelde en bok. Egentlig skulle denne anmeldelsen komme i går, men siden jeg ikke følger med, kommer den i dag. Denne gangen er det Jon Øystein Flinks bok "Sex, død og ekteskap" som står på agendaen. Om du vil kan du også lese mandagens anmeldelse fra Ingalill, og den rettmessige dagens anmeldelse hos Lesekaninen.

Fra bak boka: I denne romanen gjør jeg-fortelleren sitt ytterste for å ta sitt eget liv. Hvorfor vil en norsk forfatter på 32 år ta livet sitt? Vi følger hovedpersonen fra selvmordsforsøket, gjennom anger, feighet, horeri, ekteskap, sodomi til den siste scenen der jeg-fortelleren sitter dødelig såret, på utestedet Valka i Oslo. Flink forteller rått, lattervekkende, melodramatisk, samtidig sårende, presist, nyanserikt og ekkelt.

__________________

Først skriver jeg brevet. Det må være første gang jeg forfatter en tekst etter nosklærermetoden, ved liksom først å sette opp en disposisjon, deretter kladde for hånd før jeg fører inn, altså taster det inn på macen min. Jeg må av en eller grunn innrømme at den er effektiv, den forpulte prosedyren. At jeg ikke har tenkt på den før!

Slik starter historien til jeg-personen. Denne boka er gjennomsyret av svart humor, og jeg likte den godt fra første side. Jon Øystein Flink setter spørsmål ved samfunnet, selv om de er godt gjemt, og han gjør det på en underholdene måte.

Boka har fått blandede kritikker fra kritikere og lesere, men den mottok Ungdommens Kritikerpris 2010, i regi av Foreningen Les, der 200 ungdommer stemte frem "Sex, død og ekteskap" som vinneren. I juryens begrunnelsen står det: "Forfatteren benytter ironi på en gjennomført måte. Tittelen kan tolkes som et harselas over norske lesere og dagens Se & Hør-samfunn. Videre i boken gjøres det narr av alle sosiale normer, systemer og nordmenn generelt. Lesere gjøres narr av gjennom protagonistens skråsikkerhet over hva lesere vil ha. Forfatteren trekker det beste ut av samfunnets verste og omvendt."

Boken er kort, enkel og lettlest, samtidig som den satte spor. Jeg kommer til å lese den igjen, for jeg sitter igjen med en følelse at det ligger mer bak historien enn det jeg først antok. Jeg likte denne boka – nei, jeg elsket den – og selv om jeg kanskje ikke ville anbefalt den til de lett sjokkerte, så er den absolutt verdt pengene. Det eneste problemet jeg har med denne boka er at den ikke er lengre!

Ulike rømningsveier når DU møter en eks.

Har du noen gang møtt på eks-kjæresten på gata og bannet stille for deg selv? Prøvd å komme på ulike rømningsveier, men ikke kommet på noen før det var for sent? Vel, jeg traff på min eks i dag, min eks-samboer faktisk. Det er faktisk over to år siden jeg så han sist, og med tanke på at jeg virkelig ikke liker fyren lenger hadde jeg ikke lyst til å prate med han. Jeg var heldigvis kjapp, og flere mulige utveier dukket opp i hodet mitt. Jeg tenkte jeg skulle dele de med dere her, bare for å være litt ålreit, slik at dere veit hva dere skal gjøre når dere befinner dere i en nødsituasjon lik min. Det var helt forferdelig! Så her kommer de. You're welcome.

1. LØP. Løp så fort som bare faen i andre retning, og IKKE se deg tilbake.
2. Se i en helt annen retning og gå raskt forbi (det var denne varianten jeg gikk for i dag).
3. Stopp og slå av en prat. Fortell om din siste tur til gynokologen. Da kommer eksen kjapt på noe han må gjøre, og er dessverre nødt til å gå. Da slipper du nok å slå av en prat neste gang dere treffes også.
4. Meng deg med en gruppe med mennesker. Det spiller ingen rolle om du kjenner dem. Bare lat som du kjenner dem, lat som du prater med dem, bare frem til faren er over, og eksen er borte vekk.

Som nevnt i kommentarfeltet funker dette også vel så godt på jenter. Om dere lurte.

Musikkanbefaling #2 - Hips to the side

Jeg fortsetter med spalten min, der jeg anbefaler sanger innen en viss sjanger eller tidsepoke. Nå har jeg tatt for meg den sjangeren jeg mener er den mest sexy: reggaeton. Noe av det beste jeg vet er å være på et utested som spiller denne typen musikk. Da kan jeg love deg at jeg står på dansegulvet og rister på rumpa mi!

Liker du denne typen musikk, eller ville du heller kappet av ørene enn å høre på dette?

♡♡♡

De våte sokkene mine er nesten helt av nå, de henger bare litt fast i stortåa enda. Jeg tenkte derfor at jeg kunne skrive opp noen positive ting som kanskje vil få de våte sokkene til å gi slipp for denne gang:

♡ Alle dere snilleste, søteste menneskene som legger igjen så ufattelig søte og hjelpende kommentarer. Jeg tror deres støtte i mitt forrige innlegg er en av hovedgrunnene til at humøret igjen begynner å stige! Hva skulle jeg gjort uten dere? <3 Takk for alle klemmene!!!

♡ Alle leserne mine, også de som ikke legger igjen kommentarer. Å se at at statistikken stiger og at flere og flere velger å legge meg til å bloglovin' er en større selvtillitsboost enn dere aner. Legg gjerne igjen en beskjed i kommentarfeltet om du ikke pleier å kommentere, jeg er nysgjerrig på hvem du er :)

♡ Sol! Ikke bare har sola begynt å dukke opp i ny og ne, men fordi jeg vant solkort hos den nydeligste Martine har jeg også hatt mulighet til å ta noen "sessions" i solarium. Ikke bare er jeg blitt brun, men de UV-strålene (D-vitaminene) gjorde meg virkelig godt!

♡ Gode venner som leser bloggen min og tar litt ekstra godt vare på meg når jeg har det tøft <3

Nå må jeg løpe. Skolebenken venter. Vi snakkes <3

Jeg har litt våte sokker om dagen

Jeg skulle så gjerne satt meg ned, løftet opp skjermen på mac-en, gått inn på blogspot, opprettet et nytt innlegg og knatret ned noen knakende gode vitser. Men jeg kan ikke. Jeg klarer ikke. Jeg har ingen gode historier i bakhodet, ingen vittige kommentarer eller kjappe replikker. Den siste uka har vært en av de ille ukene. Jeg visste det skulle komme, men jeg visste ikke at det ville skje så raskt, så uventet.

Jeg er deprimert noen ganger. Jeg liker ikke å si at jeg lider av depresjon, for jeg gjør det bare noe av tiden. Jeg er enten på topp eller på bunn. Og når jeg er på topp går jeg hele tiden og venter på at bunnen skal dra meg ned igjen. Heldigvis skjer det ikke ofte, men det skjer en gang i blant, og det skjer ofte nok til at jeg vet at det alltid vil komme tilbake.

Jeg og han kjekke pleier å kalle det våte sokker. Når jeg er deprimert. Er jeg langt nede har jeg "våte sokker". Er jeg veldig langt nede har jeg veldig våte sokker. Og våte sokker kan være vanskelig å få av seg. Det er ikke så lett å bare skifte inn til tørre sokker. Det er ikke så lett. Jeg liker denne sammenligningen. Den får meg alltid til å smile.

Det som er kjipt er at når jeg er i en av disse periodene vil jeg ikke gjøre så mye. Jeg vil bare være hjemme. Men jeg er blitt så lei av "hjemme". Jeg kommer ikke overens med familien min noe mer, jeg er så lei. Jeg blir så sliten. Alle har sine egne problemer, og klarer ikke se at jeg også sliter. Og alle er hjemme hele tiden. Jeg er aldri alene. Jeg mister all energi av å være hjemme, men derfor orker jeg ikke gjøre noe, og jeg blir sittende fast i en ond sirkel. Jeg kommer meg ingen steder. Jeg sitter fast uten å vite hvor jeg skal gjøre av meg.

Inspirasjonen er heller ikke der. Jeg setter meg ned og prøver å skrive. Om det er skoleartikkel, femelleartikkel eller bloggtekst, ingenting blir riktig. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre annet enn å vente på at det blir bedre igjen. For jeg vet at jeg før eller siden vil være på topp igjen, og være den søte, morsomme jenta jeg vet jeg kan være. Som jeg vet jeg er!! Så det er det jeg gjør nå, venter på at jeg skal komme tilbake . . .

Pleier du å få våte sokker noen ganger?
Hva gjør du for å få de av deg?

Uuuuuut for dring?

For noen dager siden ble jeg utfordret til å poste det aller første innlegget her på bloggen. Jeg ble selvfølgelig utfordret av den heiteste rypa i området, nemlig Ida, som hadde et ikke bare velskrevet men også godt gjennomtenkt første innlegg selv. Litt trist å skulle etterfølge med det våset jeg hadde knatret ned på tastaturet, som verken handler om meg eller bloggen. At jeg i dag har så mange lesere som jeg har er helt ubegripelig. Men uansett, en utfordring er en utfordring. Så hver så god, mitt alle første innlegg på TLP:

A dream in a dream in a dream
Opplever du noen gang at du våkner som fra en drøm, selv om du er lys våken? At tankene har vandret av sted, og du ikke har fått med deg noe av det som har skjedd rundt deg? Jeg gjør det ofte; vandrer av sted, mens jeg står stille.

Noen gang vært borti det?

Blogghora

Jeg har gjort det. Gått imot all min tro og laget en fanside for bloggen på Facebook. Så hvis du virkelig elsker meg kan du gå inn her, her, eller her om du vil, og trykke på knappen som sier "Like", og bli min fan. Kooom igjeeen, jeg vet du vil ;D

Sa kjerringa og sprang.

De siste dagene har jeg fått så mange komplimenter på og om bloggen at jeg blir helt satt ut. Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg. Hvor mye dere betyr for meg :D

Jeg har tydeligvis også fått en stalker, eller hva jeg skal kalle det. Hun har kommentert på artiklene mine på Femelle, og hun har kommentert her på bloggen. Ikke fine kommentarer da. Nei, hun rakker ned på skrivefeilene mine.Og det virker som at denne personen med vilje har gått inn på mine artikler og lett etter feil. Som jeg må si er ganske smigrende. Jeg fikk også en ganske "spydig" kommentar på innlegget mitt under, om mitt møte med julenissen. Den teksten var jo en av de første oppgavene vi hadde på skolen, under verkstedet "Språk og fortelling", der hele poenget var å være kreativ. Kommentaren jeg fikk var slik: Får man så enkle oppgaver når man studerer journalistikk? wow. Jeg er gaaanske 100 prosent sikker på at det er samme person som har kommentert på Femelle. Det er ikke SÅ mange som starter navnet sitt med Sol...

Uansett så ser jeg på dette som et kompliment også. Når noen tar seg tida til å lese gjennom det jeg skriver, og gidder å ta seg tida til å klage på det, da ser jeg på det som at jeg faktisk når ut til noen. Man er ikke stor blogger før man har fått sin første spydige kommentar, am I right?

Har du noen gang fått spydige kommentarer på det du har skrevet? Hvordan takler du slike kommentarer?

You know you will on my will

I tilfelle jeg noen gang skulle dø som følger av en råtten taco (som, la oss innrømme det, er ganske sannsynlig), tenker jeg det er greit å ha testamentet mitt på det rene. Siden jeg ikke har råd til å leie meg en advokat til å gjøre det for meg, gjør jeg det like så godt på egen hånd . . .

1. Mitt Sims 3-spill skal gå til Martine, fordi hun fortsatt spiller det råtne Sims 2. Skammelig.
2. Alle Roal Dahl-bøker går til Reidun Beate, slik at hun kan lese for barna hun en dag får.
3. Jeg vil gi min halvfulle spritflaske til Ida, fordi jeg tror den får et godt hjem hos henne.
4. TV-seriene mine går til Ingvild, fordi hun har for mange venner, og trenger å asosialiseres.
5. Liselusa skal få telefonen min, siden hun ble frastjålet den fine iPhonen.
6. Alle organene mine skal få gå til førstemann til mølla. Løp og kjøp!
7. Den kjære Mac-en min skal gå til Sophia, fordi PC-en hennes eksploderer snart.
8. Alle bøkene mine (minus Roal Dahl) går til Ulrikke, fordi da vet jeg de vil bli satt pris på.
9. Kristel skal få alle barne-filmene jeg har, fordi hun har en kjempesøt datter!!
10. Alle klærne mine går til Fretex og Uff, men jeg tror mesteparten burde gå i søpla.
11. Og den fine grønne sofaen min gir jeg til storebror fordi den er stygg!
12. Søte June får morgenkåpa mi . . . 
13. Caroline får speilreflekskameraet mitt (som hun ikke trenger) som ikke er mitt.
14. Nina skal få iPoden min. Som det ikke går an å legge ny musikk på. Fordi jeg er snill.
15. Jeg vil gi sparepengene til Martine som skal til Ghana til sommeren. Klapp en løve for meg!
16. Andre Ingvild skal få baderomsspeilet som jeg liker å gaule foran - fordi hun synger også.
17. Madeleine skal få flybilletten min til Portugal i sommer, så hun kan reise enda litt mer.
18. Den gjemte sjokoladen min gir jeg til Tone, for når noen dør er det lov å spise sjokolade!!
19. Og Lise skal få samlingen min av tegninger med kule tatoveringer!!
20. Glasskår arver alle vennene mine. Enough said!
21. Sist, men ikke minst, får Katrine bilen min, så hun kan kjøre til chærsten i Skottland :)

Og de som ikke står på listen får bare sloss om resten!

Et godt minne

Mitt alle første minne er fra da jeg var fire år. Det var julaften og jeg hadde på meg min fineste kjole. Den var rosa, og skjørtet fløy langt ut da jeg spant rundt på gulvet, noe jeg gjorde ved hver ledige anledning. Jeg husker også at mamma hadde et kråkereir på hodet, kalt permanent.

Det var blitt kveld og vi satt og spiste middag. Jeg fikk ikke i meg mye. Sommerfuglene jeg hadde i magen minnet mer om kakerlakker som kravlet og bet for å komme seg ut; vi skulle snart åpne pakker.

Bestemor og bestefar var der, og nederst ved spisebordet satt også oldefaren min. Han var en gammel og skrukket mann jeg helst unngikk. Han hadde så utrolig mange poser i ansiktet.

Da de voksne endelig var ferdige med å spise sto jeg allerede i klar startposisjon for å løpe bort til juletreet og rive opp pakkene. Men jeg hadde tatt gledene på forhånd. Bestemor var trøtt, og var nødt til å ta seg en liten lur. Jeg fikk likevel lov til å åpne én pakke, men inne i meg forbannet jeg dette kvinnemennesket som nektet meg å pakke opp fler.

Ikke lenge etter at hun var forsvunnet banket det på døren. Jeg løp og åpnet, og det jeg så gjorde meg stum av forbauselse. Foran meg sto noe av det rødeste jeg noen gang hadde sett.

Julenissen bøyde seg ned, så på meg med mørkeblå øyne som minte om bestemor sine, og snakket til meg med en overraskende lys stemme. ’God jul,’ sa han, og leverte søplesekken han hadde gjemt bak ryggen, til mamma. Han bøyde seg ned igjen, blunket til meg, og dro.

Den kvelden var første og siste gang jeg møtte julenissen, men det gjorde ikke noe. Hver gang noen kom til meg gråtende og fortalte at julenissen ikke fantes, kunne jeg stolt betrygge dem om at det ikke stemte, for jeg hadde nemlig møtt han!

Ikke knappe fem minuttene etter at julenissen hadde dratt fra huset vårt den kvelden, kom bestemor tilbake. Julenissen hadde vært der, og hun hadde gått glipp av det hele . . .

Dette ble skrevet som oppgave det første semesteret jeg gikk på journalistikk, høsten 08. Sann historie!