Sene netter, pene damer og mye, mye alkohol.

De setter seg ovenfor meg på toget. Jeg tror de er et band. De har instrumentkofferter med seg, jeans på beina og langt hår. Bortsett fra han ene, som har kort. De må være et band. Ansiktene deres bærer preg av et godt levd liv med sene netter, pene damer og mye, mye alkohol.

"Kvinne, er det du som har skrudd på vifta?" spør han ene meg. Nei, sier jeg til han. Kan jeg skru den av, spør han. Ja, vær så god, sier jeg tilbake. Jeg tar på meg ørepluggene. Nå kan jeg ikke lenger høre hva de snakker om.

Jeg innbiller meg hva for et spennende liv de må ha bak seg. Et liv med reiser, sene netter, pene damer og mye, mye alkohol. Jeg lurer på om de har familier. Jeg lurer på om de har elskere. Jeg lurer på om de har barn. Jeg lurer på hvor de har vært og hvor de skal. Jeg lurer på om de er snille, jeg lurer på om de er flinke. Spiller de kanskje i et band jeg har hørt om?

De kjøper seg kaffe, leser i blader, og ler. Selv om jeg har i ørepluggene kan jeg høre de le. Han ene, som ligner litt på en eldre versjon av Kurt Cobain, han har på seg svart neglelakk. Jeg skulle ønske han ikke hadde det. Han som sitter ved siden av meg har på seg cowboystøvler, laget av slangeskinn. Men det er jo ikke sikkert de er ekte. Støvlene er veldig spisse på tuppen, så jeg liker de ikke. Når jeg tenker meg om ser han litt ut som en slange i ansiktet. En slange med langt, brunt hår. Jeg kan ikke tenke meg at verken utseendet eller støvlene med de spisse tuppene har stått i veien for hans liv med sene netter, pene damer og mye, mye alkohol.

Skrevet på toget mellom Oslo og Rena, fredag 16. april.

Siden alle andre ser på Paradise...

Er det noen av dere som har sett på "Alt for Norge"? Nei, alle andre nordmenn er vel opptatt av å se på "Paradise Hotel" klokken halv ti om kvelden. Vel, jeg som ikke ser på Paradise har funnet meg en ny yndlingsserie, nemlig Alt for Norge. HELT fantastisk. Den handler om ti amerikanere som har norske forfedre, og kommer hit for å vinne en mulighet til å møte sin norske slekt. I løpet av serien må de gjennom ulike prøvelser for å bevise hvem som er mest norsk av dem alle. I dagens episode måtte de for eksempel ta så mange russeknuter som mulig.

De har funnet mange kule folk å ha med, blant annet en luteransk (?) prest og en viking-wrestler. Kjempemorsomt rett og slett, og et program jeg absolutt anbefaler for alle dere der ute som IKKE ser på Paradise (om det finnes noen flere av oss der ute).

DÅTT KÅMM SPØRSMÅLSTÆJN

Det har vært så vanskelig å skrive om dagen. Jeg har sikkert startet på femti ulike innlegg om femti ulike temaer, og alle er blitt kastet bort. Formuleringene blir feil, jeg kommer ikke på de riktige ordene, jeg bruker for mange kommaer, jeg . . . babler. Uansett, la meg komme til poenget.

Den siste tiden har jeg igjen begynt å leke med tanken om et eget domene. Bare lekt litt. Jeg ble ikke noe mindre gira da jeg leste et innlegg på Lise sin blogg, der hun lurte på hvorfor vi hadde valgt å kalle oss (eventuelt bloggen) det vi gjorde. The Late Parade? Jeg har virkelig ingen god fortelling å fortelle. Navnet er tilfeldig. Og lite personlig. Selv mener jeg at navnet på en blogg er viktig, og jeg vil gjerne at mitt bloggnavn skal være litt mer personlig. Om bare Carina ikke allerede hadde vært tatt . . .

Så, kjære leser, hva synes du jeg skal gjøre?

Carina er ikke redd for noe. Bare litt.

– Skogen. Jeg elsker å gå tur i skogen når det er fint vær, men er jeg aleine blir jeg virkelig paranoid, og tror jeg ser en massemorder bak hvert eneste tre. En koselig gåtur i skogen ender alltid med at jeg kommer løpende og skrikende ut igjen.

– Mørket. Det samme som med skogen, jeg blir kjempeparanoid og ender alltid opp med å løpe de siste meterne hjem. Det er ingenting jeg ikke tror på når jeg går alene i mørket. Vampyrer, zombier, varulver, you name it. Alt kan finnes bak lumske søppelkasser og onde lysstolper.

– Edderkopper; verdens mest ondskapsfulle skapninger. Her om dagen så jeg ned på genseren min, og hva tror du jeg så på den ene puppen. EN EDDERKOPP. Jeg klarte ikke å slappe av på nesten en uke etterpå. Jeg slo den selvfølgelig av meg og fikk mamma til å drepe den.

– Jenter. Det er sant. Når jeg skal møte jenter jeg ikke kjenner kaldsvetter jeg, varmsvetter, stresser. Lista er lang. Jeg klarer ikke å slappe av med jenter jeg ikke kjenner. Jeg blir så nervøs, og vet ikke hva jeg skal si, og ender opp med enten å ikke si noe, eller si alt for mye. Det kan gå begge veier. Dessverre.

Hva er du redd for?

Bokanmeldelse #1: Kjør!

Jeg har nylig blitt med i Cappelen Damms bokbloggturné, som i korte trekk betyr at jeg mottar bøker i posten fra Cappelen Damm og anmelder de her på bloggen. Hvor flott er ikke det? Jeg synes i hvert fall det er kjempemoro, og den første boken jeg får anmelde er ungdomsboka Kjør! skrevet av Helene Guåker. Denne boken er med i en bokserie Cappelen Damm satser på, som heter «20 under 30», forlagets satsing på ung, norsk litteratur. Derien vil bestå av 20 bøker skrevet av forfattere under 30 år og Kjør! er den tredje boken utkommet så langt.

Fra bak boka: Marianne er en bilgæren ungjente som ikke helt klarer å finne seg til rette i livet. Hun sliter med forholdet til kjæresten og føler seg misforstått av foreldrene. Hun har en ekstrem fascinasjon for bil og motor, særlig en Chevelle Big Block SS, og blir derfor en outsider i nesten alle sammenhenger. Hun krasjer med drømmebilen, og mister barnet hun bærer. Kampen for å restaurere bilen og finne tilbake til livet hun levde før, blir alt hun tenker på. Ikke minst må hun overvinne frykten for å sette seg bak rattet igjen.

Jeg synes historien om Marianne er bra, men jeg må si at teksten bak boka er misvisende. Den handler ikke om Mariannes kamp for å restaurere den ødelagte bilen, men kampen for å bli frisk, hennes kamp for å restaurere seg selv. Hun gjør ingenting med den bilen etter ulykken. Jeg trodde historien skulle være en annen enn den var. Men jeg ble positivt overrasket. Det var en fin historie om en guttejente som ikke helt finner sin plass, og jobber hardt for å finne den.

Førsteinntrykket jeg fikk av boken, var at den så ut som en bok for bilgærne tiåringer, men det er det ikke. Jeg vet ikke helt hva målgruppen er, men en ungdomsbok er det. Det jeg også la merke til da jeg startet å lese, var skrivemåten. Forfatteren har valgt å skrive på dialekt, det er få avsnitt og det kan være vanskelig å se hvem som sier hva, fordi forfatteren ikke bruker sitatstreker. Dette er forvirrende i begynnelsen, og litt slitsomt.

Jeg tror mange ungdommer kan kjenne seg igjen i Marianne, selv om de ikke nødvendigvis kan noe om bil. Selv kan jeg ingenting om bil, men jeg likte historien, og jeg likte hvordan den ble fortalt. Helene Guåker imponerer med sin første bok, selv om jeg er usikker på om den får sin fortjente oppmerksomhet hos målgruppen. Men alt i alt, tomlene opp for Kjør!

Om du vil kan du lese Kari Rasmussens anmeldelse av den samme boka på hennes blogg :)

Bildet er lånt fra Cappelen Damms hjemmesider.

Vlogg: Feirer 50 følgere; gi meg en utfordring

Konkurranse hos icarroi!

Det er veldig sjelden jeg blir med i konkurranser som tilsier at jeg må lage et innlegg på bloggen min. Fordi jeg er lat. Men denne konkurransen må jeg bare bli med i, for premien hadde vært perfekt akkurat nå! Caroline har nemlig en konkurranse der en kan vinne et gavekort på CEWE Fotobok til 300 kroner, fra Japan Photo.

Konkurransen går egentlig ut på å vise noe av det man ville hatt i albumet, men jeg tenkte jeg kunne fortelle historien bak det først. I slutten av mai drar karen min til Afghanistan. Kjæresten min som ikke er kjæresten min jobber i Forsvaret, og skal ned dit for å sloss for landet sitt. Jeg har så lyst til å lage et fotoalbum til han, som han kan ta med seg, men jeg er så lite kreativ og fingernem at jeg klarer ikke å lage en fin en på egen hånd. Derfor hadde en fotobok fra Japan Photo vært perfekt! Noen av bildene som ville vært med er blant annet disse to:

Så da skjønner dere jo hvorfor jeg vil så gjerne vinne =D

Gladnyheter på rekke og rad

En gladnyhet: Jeg har fått sommerjobb i lokalavisa her hjemme (samme avis jeg var i praksis i) =D I tre uker skal jeg være fulltidsarbeidende journalist, og jeg kjenner jeg både gleder meg og gruer meg. Da jeg var i praksis kunne jeg i hvert fall skylde på at jeg bare var student, om noe gikk galt. Nå skal jeg jobbe fulltid, for full lønn, og jeg må selv stå til ansvar for alt jeg gjør. SKUMMELT. Samtidig er det ingenting bedre enn å kunne tjene litt penger rett før jeg drar til Portugal!

En "gladnyhet" til: Fra og med i dag skal jeg gå ned til brygga. Jeg tar jo ferge inn til Oslo hver dag, og pleier å ta bussen til brygga. Men ikke nå lenger. Jeg starter en ny og sunnere livsstil. Det er en gåtur på 25 minutter, men det var faktisk utrolig deilig da jeg gjorde det i dag – selv om jeg måtte stå opp kvart på seks, og gå hjemmefra ti på syv. Dette er en ny og sunnere livsstil som sikkert kommer til å vare én uke før jeg gir opp, men bedre å prøve og feile, eller hva?

Enda en gladnyhet: Jeg har fri i morgen! Sove lenge <3

Litt oppgulp har aldri skadet noen

Jeg har gjort om litt. Blant annet fått opp den gamle headeren og forandret på fonten. Det er nesten så det ser litt mer rotete ut med denne fonten, men jeg elsker den og beholder den derfor litt til! Men ja, hva kan jeg si, siden er under konstruksjon. Så om du plutselig skulle komme inn her og siden får deg til å gulpe litt i munnen, ha det i tankene at det er midlertidig <3

Tjukkebolla

Det har vært den slappeste påsken i manns minne. Selv om turen har gått slik: Nesodden - Rena - Oppdal - Trondheim - Oslo - Nesodden, har jeg likevel ikke gjort noe særlig. Jeg bowlet en kveld. Onsdag kom jeg hjem til Nesodden, og på Nesodden har jeg jammen meg grodd fast. Siden jeg kom hjem har jeg ikke gjort noe annet enn å sitte i sofaen og se på TV eller spille Ordspill. Jeg var litt sosial på fredag og lørdag, men før og etter det gjorde jeg ingenting. Jeg har rett og slett ikke nok venner. De jeg har er enten opptatt eller bortreist. Og her sitter jeg som en asosial liten... klump. Ja, for påsken har ikke vært snill med meg. Jeg kan sverge på at jeg har blitt litt tjukkere etter for mye godteri og for lite bevegelse.

Så det var min påske :) Hvordan var din påske?

Musikkanbefaling #1 - Det glade 80-tallet!

Jeg har bestemt meg for å ha en egen spalte her på bloggen, dedikert til forskjellige sanger innen ulike sjangere. Dette er selvfølgelig fordi jeg har en fantastisk musikksmak, og hører på så mye forskjellig, så mye gammelt og så mye nytt, at jeg må bare dele det med dere. Her har jeg for eksempel listet opp ni sanger fra 80-tallet som jeg synes er fantastisk fantastiske. Kanskje bringer de frem noen gode minner?

Har du en favorittlåt fra 80-tallet som du bare ikke klarer å gå lei?

Jeg har fått meg ny jobb som undertøysmodell:

Om du hadde fått muligheten, ville du stilt opp i et blad som FHM? Altså som undertøysmodell? Hadde jeg fått muligheten (og hatt kroppen til det) tror jeg faktisk at jeg hadde gjort det. Ville du?

Se her, jeg hadde jo vært en flott undertøysmodell:

Vil du ikke danse i regnet med meg?

Jeg leser så mange klager om været om dagen. Folk, bloggere, som ikke liker regnet. Men dere, vet dere ikke at regn betyr mildere tider? Regn betyr at snøen forsvinner. Regn betyr at det snart er vår. Dere må ikke være så negative!

Selv elsker jeg regn. Det har jeg alltid gjort. Jeg romantiserer det nok en del, da. Jeg ser alltid for meg at mens regnet slår mot ruta, sitter jeg i en godstol ved vinduet med et pledd rundt meg, teen i ene hånda og en god bok i den andre. Dette skjer aldri. For det første har jeg ingen godstol ved noe vindu, og for det andre leser jeg sjeldnere enn jeg liker å innrømme. Sånn kan det gå. Men jeg liker fortsatt regnet - så lenge jeg er tørr.

Jeg leste en gang et sted at det ikke finnes noen som elsker regnet; bare de som elsker ideen av å elske regnet. Kanskje hadde de et poeng, de som sa det. Hva vet vel jeg. Alt jeg vet er at jeg elsker regnet!

Lykken ligger i en god film.

Tastaturet sier ja. Hodet sier nei.

Noen ganger er følelsen av å ikke være flink nok, nok til å få meg til å ikke engang prøve. Dette gjelder spesielt når det kommer til skrivingen min. Jeg leser så mye bra at jeg ikke klarer å tro at jeg noen gang kan skrive noe som er en brøkdel like bra.

Jeg har for første gang på mange år skrevet ferdig et helt første kapittel. Fire fullskrevne A4-sider på dataen. Til å være meg er det ganske stort. Jeg fullfører aldri noen av skriveriene mine. Nå skal det jo sies at jeg er langt fra ferdig, men jeg ble ferdig med første kapittel i hvert fall. Men etter at jeg tastet inn det siste punktumet og lukket dokumentet, har jeg ikke turt å åpne det igjen. Jeg har til og med klart å komme på en ny idé. Det er dette som skremmer meg. Jeg klarer aldri å fullføre skriveriene mine, fordi jeg alltid kommer opp med nye ideer jeg tror er bedre. Jeg starter heller på de nye ideene, enn å fortsette med de historiene jeg allerede har startet på.

Jeg er redd jeg aldri kommer til å klare å fullføre. En av mine store drømmer å skrive en roman – og få den utgitt. Dette kommer aldri til å skje om jeg ikke klarer å holde meg til én idé. Alt jeg skriver blir forkastet, før jeg har fått en sjanse til å like det.

Problemet er meg. Men problemet med meg er alle andre.

Jeg klarer ikke å komme over den kneiken der jeg vet at jeg er kapabel til å skrive noe som er verdt å lese. Samtidig har jeg denne bloggen. Der jeg skriver. Og mange liker det jeg skriver på bloggen. Og måten jeg skriver på. Noe av det beste jeg vet er å få anerkjennelse for ting jeg gjør. Det er en av mine største skavanker faktisk; jeg bryr meg for mye om hva andre synes. Derfor er det vanskelig for meg å skrive en historie jeg selv liker – jeg tror aldri at noen andre vil like det. Dermed gir jeg opp. Noe som er jævlig kjipt, for alt jeg vil gjøre er å skrive noe bra. Og inners inne tror jeg virkelig at jeg har det som skal til. Men hva om ikke andre synes det? Det er som en stemme i hodet mitt forteller meg at jeg ikke skriver bra nok. Jeg sammenlikner meg med alle andre, og ødelegger for meg selv på den måten. Jeg vet at det som må til er at jeg får trua på meg selv, skaper min egen stil og driter i hva andre synes. Antakeligvis kommer det uansett til å være én eller annen der ute i den store, vide verden som vil like det jeg skriver. Uansett. Får vi håpe!