Vlogg: Feirer 50 følgere; gi meg en utfordring

Konkurranse hos icarroi!

Det er veldig sjelden jeg blir med i konkurranser som tilsier at jeg må lage et innlegg på bloggen min. Fordi jeg er lat. Men denne konkurransen må jeg bare bli med i, for premien hadde vært perfekt akkurat nå! Caroline har nemlig en konkurranse der en kan vinne et gavekort på CEWE Fotobok til 300 kroner, fra Japan Photo.

Konkurransen går egentlig ut på å vise noe av det man ville hatt i albumet, men jeg tenkte jeg kunne fortelle historien bak det først. I slutten av mai drar karen min til Afghanistan. Kjæresten min som ikke er kjæresten min jobber i Forsvaret, og skal ned dit for å sloss for landet sitt. Jeg har så lyst til å lage et fotoalbum til han, som han kan ta med seg, men jeg er så lite kreativ og fingernem at jeg klarer ikke å lage en fin en på egen hånd. Derfor hadde en fotobok fra Japan Photo vært perfekt! Noen av bildene som ville vært med er blant annet disse to:

Så da skjønner dere jo hvorfor jeg vil så gjerne vinne =D

Gladnyheter på rekke og rad

En gladnyhet: Jeg har fått sommerjobb i lokalavisa her hjemme (samme avis jeg var i praksis i) =D I tre uker skal jeg være fulltidsarbeidende journalist, og jeg kjenner jeg både gleder meg og gruer meg. Da jeg var i praksis kunne jeg i hvert fall skylde på at jeg bare var student, om noe gikk galt. Nå skal jeg jobbe fulltid, for full lønn, og jeg må selv stå til ansvar for alt jeg gjør. SKUMMELT. Samtidig er det ingenting bedre enn å kunne tjene litt penger rett før jeg drar til Portugal!

En "gladnyhet" til: Fra og med i dag skal jeg gå ned til brygga. Jeg tar jo ferge inn til Oslo hver dag, og pleier å ta bussen til brygga. Men ikke nå lenger. Jeg starter en ny og sunnere livsstil. Det er en gåtur på 25 minutter, men det var faktisk utrolig deilig da jeg gjorde det i dag – selv om jeg måtte stå opp kvart på seks, og gå hjemmefra ti på syv. Dette er en ny og sunnere livsstil som sikkert kommer til å vare én uke før jeg gir opp, men bedre å prøve og feile, eller hva?

Enda en gladnyhet: Jeg har fri i morgen! Sove lenge <3

Litt oppgulp har aldri skadet noen

Jeg har gjort om litt. Blant annet fått opp den gamle headeren og forandret på fonten. Det er nesten så det ser litt mer rotete ut med denne fonten, men jeg elsker den og beholder den derfor litt til! Men ja, hva kan jeg si, siden er under konstruksjon. Så om du plutselig skulle komme inn her og siden får deg til å gulpe litt i munnen, ha det i tankene at det er midlertidig <3

Tjukkebolla

Det har vært den slappeste påsken i manns minne. Selv om turen har gått slik: Nesodden - Rena - Oppdal - Trondheim - Oslo - Nesodden, har jeg likevel ikke gjort noe særlig. Jeg bowlet en kveld. Onsdag kom jeg hjem til Nesodden, og på Nesodden har jeg jammen meg grodd fast. Siden jeg kom hjem har jeg ikke gjort noe annet enn å sitte i sofaen og se på TV eller spille Ordspill. Jeg var litt sosial på fredag og lørdag, men før og etter det gjorde jeg ingenting. Jeg har rett og slett ikke nok venner. De jeg har er enten opptatt eller bortreist. Og her sitter jeg som en asosial liten... klump. Ja, for påsken har ikke vært snill med meg. Jeg kan sverge på at jeg har blitt litt tjukkere etter for mye godteri og for lite bevegelse.

Så det var min påske :) Hvordan var din påske?

Musikkanbefaling #1 - Det glade 80-tallet!

Jeg har bestemt meg for å ha en egen spalte her på bloggen, dedikert til forskjellige sanger innen ulike sjangere. Dette er selvfølgelig fordi jeg har en fantastisk musikksmak, og hører på så mye forskjellig, så mye gammelt og så mye nytt, at jeg må bare dele det med dere. Her har jeg for eksempel listet opp ni sanger fra 80-tallet som jeg synes er fantastisk fantastiske. Kanskje bringer de frem noen gode minner?

Har du en favorittlåt fra 80-tallet som du bare ikke klarer å gå lei?

Jeg har fått meg ny jobb som undertøysmodell:

Om du hadde fått muligheten, ville du stilt opp i et blad som FHM? Altså som undertøysmodell? Hadde jeg fått muligheten (og hatt kroppen til det) tror jeg faktisk at jeg hadde gjort det. Ville du?

Se her, jeg hadde jo vært en flott undertøysmodell:

Vil du ikke danse i regnet med meg?

Jeg leser så mange klager om været om dagen. Folk, bloggere, som ikke liker regnet. Men dere, vet dere ikke at regn betyr mildere tider? Regn betyr at snøen forsvinner. Regn betyr at det snart er vår. Dere må ikke være så negative!

Selv elsker jeg regn. Det har jeg alltid gjort. Jeg romantiserer det nok en del, da. Jeg ser alltid for meg at mens regnet slår mot ruta, sitter jeg i en godstol ved vinduet med et pledd rundt meg, teen i ene hånda og en god bok i den andre. Dette skjer aldri. For det første har jeg ingen godstol ved noe vindu, og for det andre leser jeg sjeldnere enn jeg liker å innrømme. Sånn kan det gå. Men jeg liker fortsatt regnet - så lenge jeg er tørr.

Jeg leste en gang et sted at det ikke finnes noen som elsker regnet; bare de som elsker ideen av å elske regnet. Kanskje hadde de et poeng, de som sa det. Hva vet vel jeg. Alt jeg vet er at jeg elsker regnet!

Lykken ligger i en god film.

Tastaturet sier ja. Hodet sier nei.

Noen ganger er følelsen av å ikke være flink nok, nok til å få meg til å ikke engang prøve. Dette gjelder spesielt når det kommer til skrivingen min. Jeg leser så mye bra at jeg ikke klarer å tro at jeg noen gang kan skrive noe som er en brøkdel like bra.

Jeg har for første gang på mange år skrevet ferdig et helt første kapittel. Fire fullskrevne A4-sider på dataen. Til å være meg er det ganske stort. Jeg fullfører aldri noen av skriveriene mine. Nå skal det jo sies at jeg er langt fra ferdig, men jeg ble ferdig med første kapittel i hvert fall. Men etter at jeg tastet inn det siste punktumet og lukket dokumentet, har jeg ikke turt å åpne det igjen. Jeg har til og med klart å komme på en ny idé. Det er dette som skremmer meg. Jeg klarer aldri å fullføre skriveriene mine, fordi jeg alltid kommer opp med nye ideer jeg tror er bedre. Jeg starter heller på de nye ideene, enn å fortsette med de historiene jeg allerede har startet på.

Jeg er redd jeg aldri kommer til å klare å fullføre. En av mine store drømmer å skrive en roman – og få den utgitt. Dette kommer aldri til å skje om jeg ikke klarer å holde meg til én idé. Alt jeg skriver blir forkastet, før jeg har fått en sjanse til å like det.

Problemet er meg. Men problemet med meg er alle andre.

Jeg klarer ikke å komme over den kneiken der jeg vet at jeg er kapabel til å skrive noe som er verdt å lese. Samtidig har jeg denne bloggen. Der jeg skriver. Og mange liker det jeg skriver på bloggen. Og måten jeg skriver på. Noe av det beste jeg vet er å få anerkjennelse for ting jeg gjør. Det er en av mine største skavanker faktisk; jeg bryr meg for mye om hva andre synes. Derfor er det vanskelig for meg å skrive en historie jeg selv liker – jeg tror aldri at noen andre vil like det. Dermed gir jeg opp. Noe som er jævlig kjipt, for alt jeg vil gjøre er å skrive noe bra. Og inners inne tror jeg virkelig at jeg har det som skal til. Men hva om ikke andre synes det? Det er som en stemme i hodet mitt forteller meg at jeg ikke skriver bra nok. Jeg sammenlikner meg med alle andre, og ødelegger for meg selv på den måten. Jeg vet at det som må til er at jeg får trua på meg selv, skaper min egen stil og driter i hva andre synes. Antakeligvis kommer det uansett til å være én eller annen der ute i den store, vide verden som vil like det jeg skriver. Uansett. Får vi håpe!

Livet er overvurdert

Selv om jeg sjelden skriver på bloggen om dagen, ville jeg bare forsikre dere om at jeg fortsatt ikke har noe liv, akkurat slik dere kjenner meg. Og siden jeg ikke har så mye å skrive om, tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om akkurat det. Det å ikke ha et liv.

For å kunne si at du ikke har et liv er det visse regler som må holdes:
⚉ Du må sjekke Facebooken din minst 25 ganger om dagen.
⚉ Du må oppdatere statusen din like mange ganger.
⚉ For ikke å snakke om bloggen. Minst 30 ganger daglig.
⚉ Du må sitte i ro til rumpa har sovnet, slik at du faller når du reiser deg, fordi beina har glemt hvordan det er å stå oppreist.
⚉ Du må spille Ordspill (eller andre online-spill) så mange ganger at du er på fornavn med alle de andre spillerne.
⚉ Du må vente med å tisse til det gjør vondt i blæra. Rett og slett fordi du ikke gidder reise deg opp.
⚉ Sitte og se på at noen andre spiller diverse spill. X-box for eksempel.
⚉ Du må blogge om det å ikke ha noe liv...

Nå skal det sies at jeg ikke har vært i form siden jeg kom hjem fra Berlin, men likevel. Jeg er ikke så veldig mye bedre når jeg er i form heller. Jeg kunne lett tilbragt en helg sammen med Fru Ordspill og Herr Pepsi Max, ingen problem. Er det noe jeg liker er det å kunne sove lenge om morgenen, sløve, og legge meg i samme pysj som jeg våknet i. Og god mat da. Jeg er glad i god mat også. Og ironi. Jeg liker ironi også!

Ordspill og utdatert filmanmeldelse

Inspirasjonen er ikke helt til stede om dagen. Det kan ha noe med at jeg ikke er helt frisk. Eller det kan være på grunn av at min avhengighet for Ordspill (online NORSK scrabble) har kommet tilbake for fullt. Kanskje. Men fortvil ikke, mine kjære trofaste følgere. Jeg har flere skriveregler på lur (for de er jo så koselige å kose seg med under disse regnfulle vårdagene), og jeg tenkte nå at jeg kunne poste en filmanmeldelse jeg skrev for en stund tilbake. Den er om filmen The Wolfman. Siden denne filmen snart kommer på DVD gjør det jo ingenting. Må jo advare dere stakkars små som ikke vet bedre. Tenkte jeg da. Hva tenker du?

Jeg dedikerer herved denne anmeldelsen til Ida, som var så søt og faktisk ba om en. Anmeldelse altså, ikke dedikasjon.

Master of the... klisjé
The Wolfman beviser at det trengs mer enn kjente skuespillere for å lage en vellykket horror-film. Filmen spiller på skvetteffekten, og fokuserer på å skremme. Sluttresultatet blir en film som er skuffende lite skummel, og er kun én stor klump med klisjé strødd med dårligpulver.

Lawrence Talbot (spilt av Benicio Del Toro) mister moren sin når han er veldig ung. Han bevitner det hele, og faren sender han til en anstalt som skal hjelpe han med å takle traumaet. Flere tiår senere har han fortsatt ikke dratt tilbake til hjembyen. Når broren hans forsvinner og blir funnet drept, lemlestet faktisk, kommer han tilbake til den lille landsbyen for å finne ut hva som egentlig skjedde med broren. Kanskje du allerede nå klarer å gjette hva som skjer?

Med navn som Benicio Del Toro, Anthony Hopkins og Emily Blunt tilsia alt at dette skulle bli en vakker, skummel, interessant og nyskapende film. Men nei. Dessverre er den ingen av delene. Alle klisjeer i boka er brukt, og det kan nesten virke som at noen av skuespillerne ikke har trua engang. Når Anthony Hopkins skuffer, da er det noe galt. Eller begynner han bare å bli gammel?

Uansett er dette ikke en film jeg ville brukt kroner på. Det er ikke noe veldig imponerende med verken lyd- eller spesialeffektene. Jeg skvatt et par ganger, men det var cheap shots - ikke fortjente skvett.

Filmen får 4 av 10 fra meg. Det er en helt grei film i sin sjanger (horror), men vent med å se den til den kommer ut på DVD og en venn av deg leier den, slik at du virkelig ikke behøver å bruke penger på den. Bruk heller penga på en bolle!

Gutter er fantastisk feige

Har du noen gang prøvd å nappe øyenbrynene til en gutt? Du skulle tro hvert eneste hårstrå var sydd fast i hjernen, så vondt de får. Jeg må bokstaveligtalt overtale gutten om at det ikke er farlig.

"Neida, det kommer ikke til å gjøre vondt, jeg lover."
"Du lyver, jeg vet det."
"Neida, jeg lyver ikke. Jeg lover at jeg skal være forsiktig."
"Hvis det gjør vondt skal jeg få klype deg i puppen så hardt jeg klarer."

Og sånn går no dagan'. Det er det samme med kviser. Jeg vet ikke hva det er, men selv om det er ekkelt som fy, får jeg så lyst til å klemme på de om han har noen. Det sier seg selv at det er veldig sjeldent jeg får lov. "Nei, ikke faen om du får røre den. Det er vondere enn å føde, jo."

Jenter, kjenner dere dere igjen? Eller er det bare jeg som har vært jævlig uheldig??

F e m e l l e !

Endelig er dagen her. Femelle.no er lansert! Nettmagasinet for unge kvinner. Reidun Beate kontaktet meg for noen måneder tilbake, og lurte på om jeg ikke var interessert i å bli med på et prosjekt hun hadde lyst til å få i gang. Et nettmagasin. Jeg sa ja med en gang. Trengte ikke tenke en gang. Og det beste er at jeg har ansvar for filmredaksjonen! Vi er også så heldige og har Ulrikke på laget :)

Så med en gang, trykk her, og ta en titt på ditt nye yndlingsmagasin på nett :D

I'd sit on that toilet any day

Mens jeg var i Berlin klarte jeg å miste stemmen. Romkameraten min, Stine, var stum da vi kom til Berlin. Mens hun ble gradvis bedre, ble jeg gradvis verre. Og så en dag våknet jeg og den var helt borte. Utrolig kjedelig, men alt det tullet jeg ville ha sagt kom da ut på et eller annet vis. Formen har vært god da, bortsett fra i går, da jeg lå i fosterstilling hele dagen og kun gikk fra hotellrommet for å kjøpe meg en brus (som jeg selvfølgelig mistet i bakken så den sprakk). Det skal sies at denne dårlige formen ikke hadde noe med halsen å gjøre...

Jeg gikk også igjennom resten av bildene jeg hadde tatt, og fant to/tre der jeg så representabel ut. Jeg er rett og slett ikke veldig fotogen. Jeg har bare flaks noen ganger. Uansett, her er noen flere bilder, som jeg lovet. Les mer om turen til Berlin i innlegget under :)