torsdag 20. mai 2010

Tirsdag. Mai. 2010.

Tirsdag, 25. mai, 2010. Det er datoen han drar til Afghanistan. Tirsdag, 25. mai, 2010. Det er datoen da jeg skal kjøre han til flyplassen, si hade, og kjøre hjem igjen som om ingenting uvanlig har skjedd. Det går ikke opp for meg at tirsdag den 25. mai, 2010, er en ganske stor dag. Den er skummel. Den er ekkel. Den er spennende. Jeg spør han hvorfor han skal dra, han forklarer meg hvorfor han skal dra. Jeg spør han hva han skal gjøre der nede, han forteller meg hva han skal gjøre der nede. Jeg vet hvorfor han drar, jeg vet hva han skal gjøre, men jeg vet likevel ikke hvorfor han drar. Hva med meg?

Jeg vet at han gleder seg. Jeg vet at han er stolt over det han skal gjøre. Jeg er også stolt over hva han skal gjøre. Men jeg liker det ikke når han forteller meg at han ikke er redd for å dø. At hvis han dør, så dør han for en god sak. Det er vanskelig å fordøye. Han er soldat. Han er soldat, og han skal til Afghanistan. Afghanistan, et sted der mennesker dør.

Jeg er så stolt av han, kjekken min, for det han skal gjøre. Han drar ikke ned for å krige, men for å hjelpe det afghanske folket. Lære dem å takle, lære dem å klare å stå imot Taliban. Jeg er så stolt av han, men samtidig klarer jeg ikke å være glad for han. Hva med meg? Når han er borte, skal jeg late som ingenting? Skal jeg gå videre med hverdagen som om alt er som det alltid er? Skal jeg bekymre meg konstant? De sier at intet nytt er godt nytt. Det er det forsvaret forteller oss. Intet nytt er godt nytt. Det hjelper ikke meg.

Det har ikke gått opp for meg hva som skjer tirsdag 25. mai, 2010. Dagen han drar til Afghanistan. Jeg er redd. Redd for hva som kan skje. Redd for han. Redd for meg selv. Men jeg vet at han er forberedt. At han vet hva han gjør, vet hva han går til. Han er flink, han kjekke. Han er god i hva han gjør, og han gjør det ordentlig. Likevel er jeg redd. Men jeg klarer ikke snakke om det.

17 kommentarer:

  1. Uff. Det er heilt lov til å ha det vanskeleg med at han skal til Afghanistan. Og det er lov til å vera redd.


    Men for alt det er verdt. Eg er stolt av han, eg òg. Eg er stolt av dei alle saman :)

    SvarSlett
  2. Jeg har også noen i Afghanistan, og det er ikke moro. Men som en klok man sa; man må jo tenke på at det er dette de kan. Det er dette de har trent på og har blitt lært opp til. Om Forsvaret hadde sendt ut deg og meg hadde det vært en helt annen ting;)

    SvarSlett
  3. Tror nok ikke kjekkasen din hadde reist dersom han trodde han ikke kom hjem igjen :-) Men skjønner godt du er bekymret, og det skal du ha all lov til! En kamerat av meg reiser snart ned han også.

    SvarSlett
  4. Jeg skjønner meget godt at du er redd. Og at du vil savne han. Det blir nok ikke lett, men om det hjelper noe så tror jeg det får fint med han :)

    SvarSlett
  5. Jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg skulle ha taklet det heller hvis typen min hadde dratt ned dit.... Men hva kan man gjøre? Man må bare støtte om de som velger å dra ned dit!

    Vet du hvor lenge han skal være der?

    Skjønner godt at du er veldig redd for hva som kan skje :(

    SvarSlett
  6. fint skrevet!!

    25 mai blir en fin dag for meg, siden kjæresten kommer hjem fra ferie. kjæresten som ikke er kjæresten din er flink og tøff og modig! tenk så fint det blir å se han når han kommer hjem til deg igjen!

    SvarSlett
  7. Sv: Vet du hva? Jeg aner ikke! Fikk bare plutselig invitasjonen dumpende inn i mailboksen. Det skal være på den outlet-butikken, og det skal bl.a. være en stylist som prater om diverse ting og sånt. Kjempeskummelt, hva har jeg der å gjøre?? Men samtidig er det jo en utfordring jeg bør ta for min egen skyld. Også er jeg barnslig nok til å innrømme at det var litt moro å bli invitert i utgangspunktet:p

    SvarSlett
  8. Åååh Carina. Nå ble jeg veldig lei meg. Så vondt å lese. :( Jeg forstår at du er bekymret og redd. Han er utrolig modig han kjekken din! Virkelig!!

    <3

    SvarSlett
  9. jeg skjønner deg på en måte.
    setter meg fort inn i andres situasjoner (merkelig nok), og dette er noe jeg har tenkt på noen ganger før.
    ønsk ham mye lykke til fra meg, så håper vi at det går bra!!!
    klem

    SvarSlett
  10. Uff da vakra, det hørtes absolutt trist ut. Nei, hvordan skal man klare seg videre når han skal ned dit å hjelpe afganske folk (det er jo flott) men samtidig livsfarlig. Se bare på dem som har dødd til nå, og det er bare unggutter!! Uff.. Men vi må bare satse på at det går bra, og at han får en opplevelse for LIVET!! :D

    SvarSlett
  11. Jeg forstår deg godt. Men hvor lenge skal han være der da? Så lenge dere begge er glad i hverandre, er det ingen grunn til at ting vil forandre seg mellom dere. Kanskje dere blir enda mer knytta til og med!?

    sv: er plass til deg i kofferten ja. Du er vel ei litta ei? ;)

    SvarSlett
  12. Selvfølgelig er du redd. Men selv om det finnes nordmenn som har dødd der, så er det faktisk veldig sjelden at det går så ille for nordmennene. Så hold deg positiv! Og tenk på hvor ekstra deilig det blir når han kommer hjem igjen! :) Og nyt tiden fram mot tirsdag.

    SvarSlett
  13. du har lov til å være bekymret. Hadde vært rart om du ikke var det.. Men alt går nok fint skal du se :)

    <3

    SvarSlett
  14. Jeg skjønner at du er redd! Det er lov det, når noen man er glad i reiser så langt av sted, uansett hva de skal gjøre der. Jeg er redd jeg og, og kjærsten min reiser bare til bardufoss i militæret...

    Sv: takk, og takk :) Tror det gikk bra, faktisk :P Var ferdig veldig tidlig, men det har jeg alltid vært.

    SvarSlett
  15. Å Carina-min. Dette skjønner jeg at blir utrolig vanskelig. Aner ikke hva jeg skal si iom at jeg aldri har vært i en slik situasjon selv.

    Sannsynligheten for at det skal skje han noe ille er jo ganske så liten, så han kommer nok fin, hel og lykkelig hjem igjen til deg skal du se!

    I mellomtiden skal du jo ha ditt livs år i Dublin! Og du vet at du alltid kan snakke (for nå: skrive) med meg om alt mellom himmel og jord!

    Glad i deg snuppelupp!

    SvarSlett
  16. Uff og uff... Dette hørtes ikke lett ut, og jeg vet ikke om jeg hadde klart å taklet det om typen min skulle dratt ned dit. Hvor lenge skal han bli der da?

    SvarSlett