onsdag 5. mai 2010

Bokanmeldelse #2: Sex, død og ekteskap

Jeg er jo med i Cappelen Damms bokbloggturné, og det er igjen på tide å anmelde en bok. Egentlig skulle denne anmeldelsen komme i går, men siden jeg ikke følger med, kommer den i dag. Denne gangen er det Jon Øystein Flinks bok "Sex, død og ekteskap" som står på agendaen. Om du vil kan du også lese mandagens anmeldelse fra Ingalill, og den rettmessige dagens anmeldelse hos Lesekaninen.

Fra bak boka: I denne romanen gjør jeg-fortelleren sitt ytterste for å ta sitt eget liv. Hvorfor vil en norsk forfatter på 32 år ta livet sitt? Vi følger hovedpersonen fra selvmordsforsøket, gjennom anger, feighet, horeri, ekteskap, sodomi til den siste scenen der jeg-fortelleren sitter dødelig såret, på utestedet Valka i Oslo. Flink forteller rått, lattervekkende, melodramatisk, samtidig sårende, presist, nyanserikt og ekkelt.
__________________

Først skriver jeg brevet. Det må være første gang jeg forfatter en tekst etter nosklærermetoden, ved liksom først å sette opp en disposisjon, deretter kladde for hånd før jeg
fører inn, altså taster det inn på macen min. Jeg må av en eller grunn innrømme at den er effektiv, den forpulte prosedyren. At jeg ikke har tenkt på den før!

Slik starter historien til jeg-personen. Denne boka er gjennomsyret av svart humor, og jeg likte den godt fra første side. Jon Øystein Flink setter spørsmål ved samfunnet, selv om de er godt gjemt, og han gjør det på en underholdene måte.

Boka har fått blandede kritikker fra kritikere og lesere, men den mottok Ungdommens Kritikerpris 2010, i regi av Foreningen Les, der 200 ungdommer stemte frem "Sex, død og ekteskap" som vinneren. I juryens begrunnelsen står det: "Forfatteren benytter ironi på en gjennomført måte. Tittelen kan tolkes som et harselas over norske lesere og dagens Se & Hør-samfunn. Videre i boken gjøres det narr av alle sosiale normer, systemer og nordmenn generelt. Lesere gjøres narr av gjennom protagonistens skråsikkerhet over hva lesere vil ha. Forfatteren trekker det beste ut av samfunnets verste og omvendt."

Boken er kort, enkel og lettlest, samtidig som den satte spor. Jeg kommer til å lese den igjen, for jeg sitter igjen med en følelse at det ligger mer bak historien enn det jeg først antok. Jeg likte denne boka – nei, jeg elsket den – og selv om jeg kanskje ikke ville anbefalt den til de lett sjokkerte, så er den absolutt verdt pengene. Det eneste problemet jeg har med denne boka er at den ikke er lengre!

6 kommentarer:

  1. den boken hørtes skikkelig innteresang ut faktisk :D
    Ha en kjempe fin dag videre ;*

    SvarSlett
  2. Hørtes ut som om den var verdt å sjekke ut, ja. Takk for tipset:)

    SvarSlett
  3. wow, kanskje det er neste bok på leselista mi da!
    xxx

    SvarSlett
  4. Den eneste norske boken jeg noen gang faktisk har likt er Lushons Plater (og de to andre bøkene i samme triologi), eneste norske bøkene jeg har lest siden jeg gikk i niende. Men denne, vel, jeg tror jeg kan gjøre et unntak for denne boken! (:

    SvarSlett
  5. sv// Takk vennen, det er veldig godt å høre. Jeg er glad i deg og.

    Jeg håper at min nye behandler forstår at jeg trenger hjelp selv om jeg har slutta med selvskadingen.

    SvarSlett
  6. sv// Takk Carina. Håper det kan endre litt på noens trangsynhet ja. Er jo mye av grunnen til at jeg blogger, for å endre folks syn på psykiske lidelser og sånn.

    SvarSlett