Jeg tok rådet deres også, og beholdt navnet The Late Parade. Så, trykk på bilder under, og kom inn på min nye hjemmeside: http://thelateparade.net.
mandag 14. juni 2010
Super-Cali-Fragil-Istic-Espi-Ali-Docious
Folkens, vet dere hva, eller? Jeg har kjøpt meg et eget domene. Ja, det stemmer, et eget domene. Nå jeg har jeg jo mast om det i en evighet, så det var kanskje på tide. Så ja, i en halv evighet har jeg lekt meg med koder, design og stylesheet og endelig, endelig, er den ferdig. Det eneste negative jeg ser med å bytte bloggplattform er at jeg mister alle følgerne mine, som jeg er så veldig glad i. Så hver så snill, legg til den nye bloggen min ♡
Jeg tok rådet deres også, og beholdt navnet The Late Parade. Så, trykk på bilder under, og kom inn på min nye hjemmeside: http://thelateparade.net.
Jeg tok rådet deres også, og beholdt navnet The Late Parade. Så, trykk på bilder under, og kom inn på min nye hjemmeside: http://thelateparade.net.
fredag 11. juni 2010
Lurer du på noe om journalistikk?
Da var det gjort. Etter to år på Norges Kreative Fagskole kan jeg faktisk kalle meg ferdigutdannet journalist. Jeg føler meg så langt fra ferdigutdannet som det går an å bli, og det skal sies at jeg akkurat nå har journalistikk lang opp i halsen. En liten pause skal bli godt.
Her får du et lite utdrag av hva som sto i mitt refleksjonsnotat som jeg leverte sammen med mappeeksamen:
Nå som disse to årene på NKF er over føler jeg en slags tomhet. Det er kjipt å være ferdig, men jeg er glad det er over. Journalistikk på NKF har vært hverdagen min i to år nå, og når sant skal sies så vet jeg ikke helt hva som skjer videre for meg. Forhåpentligvis blir det et siste år i Dublin, for å ta bachelor, men etter det? Jeg vet ikke. Jeg har ikke gitt opp på filmjournalistikkdrømmen min, men jeg tør ikke legge noen planer. Jeg vet at jeg vil utdanne meg videre. Ha litt mer flesk på beina. Jeg føler meg fortsatt ikke klar for arbeidslivet, selv om jeg vet at jeg er det. Etter to år med journalistikk forklart opp og ned, ut og inn, sitter jeg igjen som en sterkere, mer selvsikker skribent, men fortsatt like usikker på hvor jeg ender opp, som da jeg startet.
Nå som jeg er ferdig med journalistikk på Norges Kreative Fagskole, er det kanskje noe du lurer på? Jeg tenkte i hvert fall jeg kunne ha en liten spørsmålsrunde der dere kan spørre meg om hva som helst som går under temaet journalistikk, NKF, skriving og lignende. Mange av dere lurer ofte på ting, og jeg er så dårlig på å svare på spørsmålene deres, så derfor tenker jeg det er fint å samle alt i ett innlegg! Er du ikke enig? Så, spør i vei, så jeg får noe å gjøre nå som jeg har SOMMERFERIE :D
Peace out fra en sleeeeten, eksamenslei Carina.
Her får du et lite utdrag av hva som sto i mitt refleksjonsnotat som jeg leverte sammen med mappeeksamen:
Nå som disse to årene på NKF er over føler jeg en slags tomhet. Det er kjipt å være ferdig, men jeg er glad det er over. Journalistikk på NKF har vært hverdagen min i to år nå, og når sant skal sies så vet jeg ikke helt hva som skjer videre for meg. Forhåpentligvis blir det et siste år i Dublin, for å ta bachelor, men etter det? Jeg vet ikke. Jeg har ikke gitt opp på filmjournalistikkdrømmen min, men jeg tør ikke legge noen planer. Jeg vet at jeg vil utdanne meg videre. Ha litt mer flesk på beina. Jeg føler meg fortsatt ikke klar for arbeidslivet, selv om jeg vet at jeg er det. Etter to år med journalistikk forklart opp og ned, ut og inn, sitter jeg igjen som en sterkere, mer selvsikker skribent, men fortsatt like usikker på hvor jeg ender opp, som da jeg startet.
Nå som jeg er ferdig med journalistikk på Norges Kreative Fagskole, er det kanskje noe du lurer på? Jeg tenkte i hvert fall jeg kunne ha en liten spørsmålsrunde der dere kan spørre meg om hva som helst som går under temaet journalistikk, NKF, skriving og lignende. Mange av dere lurer ofte på ting, og jeg er så dårlig på å svare på spørsmålene deres, så derfor tenker jeg det er fint å samle alt i ett innlegg! Er du ikke enig? Så, spør i vei, så jeg får noe å gjøre nå som jeg har SOMMERFERIE :D
Peace out fra en sleeeeten, eksamenslei Carina.
lørdag 5. juni 2010
honey, you're too cool for school
Du har kanskje merket det. Innleggene er ikke så morsomme som før, de er ikke så interessante som de en gang var, ikke like spennende som tidligere. Eller kanskje du ikke har lagt merke til det, men det har jeg. Det er skolen sin skyld. De forventer at jeg skal bruke all tiden min på skole, og jeg blir stressa og klarer ikke å gjøre verken skolearbeid eller noe som helst annet. Jeg unnskylder ikke den dårlige bloggeren som jeg har vært, men jeg kommer med lovord om en bedre og flinkere Carina. Snart.
I går leverte jeg to hjemmeeksamener: mappeeksamen og avsluttende prosjektarbeid. En time senere fikk jeg utlevert en ny hjemmeeksamen som skal leveres fredag om en uke. Så du skjønner, bloggen blir litt nedprioritert om dagen!
Uansett. Som sagt, ingen unnskyldning, men et løfte :)
Kjedelig med eksamen, når alt jeg vil gjøre er å ligge ute i sola:
I går leverte jeg to hjemmeeksamener: mappeeksamen og avsluttende prosjektarbeid. En time senere fikk jeg utlevert en ny hjemmeeksamen som skal leveres fredag om en uke. Så du skjønner, bloggen blir litt nedprioritert om dagen!
Uansett. Som sagt, ingen unnskyldning, men et løfte :)
Kjedelig med eksamen, når alt jeg vil gjøre er å ligge ute i sola:
tirsdag 1. juni 2010
Spesielle mennesker, spesielle samtaler
Her satt jeg, uskyldig som jeg er, og jobbet med mappeeksamen og andre ting, da telefonen ringte. Det var et ukjent nummer, men godtroende som jeg er, svarer jeg alltid på ukjente nummer. Nå var ikke noe unntak.
"Hallo, det er Carina."
"Hallo, er det Blomås?"
"Nei dessverre, da har du ringt feil."
"Åja, men kanskje jeg kan snakke med deg. Du skjønner, jeg ringer om et nytt TV-program, og leter etter unge voksne som kunne tenkte seg å delta. Og la meg si deg dette, dette vil være et program som blåser alle de andre realityprogrammene av banen. Kunne du vært interessert i noe sånt?"
"Hva er det for noe da?"
"Vel, jeg kan ikke fortelle for mye, men la meg si deg dette, førstepremien er på 5 millioner kroner."
"Okei, men jeg har egentlig ikke tid, jeg reiser bort om ikke lenge og blir borte i et år, så jeg er nok ikke rette deltager."
"Men la meg spørre deg om dette: Hadde du hatt noe imot å ha sex på TV?"
"Ja."
"Har du noen fobier av noe slag?"
"Njaaaanei."
"Ok. Jeg kan jo fortelle deg at dette er et TV-show som vil handle mye om porno. Kunne det vært noe for deg?"
"Nei!"
Klikk hører jeg, og idioten har lagt på. Men hva er greia? Er dette blitt den nye måten å få tak i unge, dumme, naive ungdommer som er villige til å gjøre hva som helst for å komme på TV? Å ta den tradisjonelle ringerunden? Jeg må le. Selv om det egentlig er litt ekkelt. Men egentlig så kan jeg lett se for meg at jeg hadde vært den rette deltageren for et TV-program med fokus på porno. Kan ikke du?
Noen gang opplevd noe lignende?
"Hallo, det er Carina."
"Hallo, er det Blomås?"
"Nei dessverre, da har du ringt feil."
"Åja, men kanskje jeg kan snakke med deg. Du skjønner, jeg ringer om et nytt TV-program, og leter etter unge voksne som kunne tenkte seg å delta. Og la meg si deg dette, dette vil være et program som blåser alle de andre realityprogrammene av banen. Kunne du vært interessert i noe sånt?"
"Hva er det for noe da?"
"Vel, jeg kan ikke fortelle for mye, men la meg si deg dette, førstepremien er på 5 millioner kroner."
"Okei, men jeg har egentlig ikke tid, jeg reiser bort om ikke lenge og blir borte i et år, så jeg er nok ikke rette deltager."
"Men la meg spørre deg om dette: Hadde du hatt noe imot å ha sex på TV?"
"Ja."
"Har du noen fobier av noe slag?"
"Njaaaanei."
"Ok. Jeg kan jo fortelle deg at dette er et TV-show som vil handle mye om porno. Kunne det vært noe for deg?"
"Nei!"
Klikk hører jeg, og idioten har lagt på. Men hva er greia? Er dette blitt den nye måten å få tak i unge, dumme, naive ungdommer som er villige til å gjøre hva som helst for å komme på TV? Å ta den tradisjonelle ringerunden? Jeg må le. Selv om det egentlig er litt ekkelt. Men egentlig så kan jeg lett se for meg at jeg hadde vært den rette deltageren for et TV-program med fokus på porno. Kan ikke du?
Noen gang opplevd noe lignende?
mandag 31. mai 2010
Bokanmeldelse #4: Barnepiken
Ikke en uke har gått siden forrige bokanmeldelse en gang, men det er ikke jeg som bestemmer timeplanen for de, dessverre. Men dere takler vel enda en på så kort tid? Det er fortsatt Bokbloggerturneen som står bak det her, og denne gangen var det den tykke, tykke boken "Barnepiken" som sto for tur. I morgen er det Ann Helen som skal dele sin mening om boka, så besøk gjerne henne også!
Fra bak boka: Barnepiken beskriver forholdet mellom svarte hushjelper og deres hvite fruer i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. Vi befinner oss i den lille byen Jackson i Mississippi, og møter tre svært forskjellige kvinner som finner hverandre i sin felles utfordring av grenser. Tjueto år gamle Skeeter er en ung, hvit kvinne som ifølge hennes mor har ett viktig oppdrag; å finne seg en mann og gifte seg. Selv har hun helt andre planer. Hun ser hvordan de svarte hushjelpene behandles av sine hvite oppdragsgivere, og bestemmer seg for å skrive ned historiene deres. Hennes to allierte er Aibileen, hushjelp og barnepike hos Skeeters venninne, og Aibileens venninne, Minny. Det er et risikofylt prosjekt for alle parter, fordi det utfordrer grensene som definerer tilværelsen deres.
Barnepiken er debutboka til Kathryn Stockett, og det er en god bok. Dessverre, det som sitter igjen mest er den forferdelig dårlige oversettelsen. Alt for mange ganger hang jeg meg opp i rare setninger hvor det er tydelig at oversetteren har plassert inn akkurat det som ordet betyr, men ikke har tenkt over om det blir riktig i norsk sammenheng. Det ødela egentlig ganske mye av opplevelsen for meg, for historien i seg selv er veldig bra, og jeg kan tenke meg at om jeg hadde lest den på engelsk ville den vært feilfri.
Skal jeg se bort fra oversettelsen er Barnepiken en bok med mye kjærlighet, hat, uvitenhet og naivitet. Det er en fantastisk historie fortalt fra tre ulike synspunkt: Skeeters, Aibileens og Minnys. Jeg likte boken godt, selv om det til tider var vanskelig å lese. Et gjengående tema i denne boka er for eksempel at flere mener de svarte hushjelpene burde ha egne toaletter, slik at de svartes sykdommer ikke skal spre seg. Det er utrolig vanskelig å lese slik, nettopp fordi det ikke er så alt for mange årene siden det faktisk det var slik. Likevel er det veldig interessant å lese om det. Stockett har vært flink til å beskrive en virkelighet som faktisk virker virkelig. Hun har gjort en flott jobb med beskrivelser, og man blir godt kjent med de tre kvinnene vi får høre tankene til, uten at det blir klisjéfylt og overdrevent.
Det tar litt lang tid før boken kommer til poenget, men jeg ser nå, i ettertid, at det var nødvendig for å virkelig bli kjent med karakterene det handler om. Jeg ble glad i personene det handlet om (noen av dem i hvert fall) og når jeg først kom i gang ble det vanskelig å legge den fra seg. Jeg tror mange kunne ha godt av å lese boka, for å få litt innsikt i hvordan det faktisk var på den tiden, for jeg tror mange, inkludert meg selv, aldri har tenkt over hvordan det egentlig var. Barnepiken er uten tvil en bok jeg anbefaler videre, og en bok jeg skal tvinge både mor, bestemor og bestevenninne til å lese!!
Barnepiken er debutboka til Kathryn Stockett, og det er en god bok. Dessverre, det som sitter igjen mest er den forferdelig dårlige oversettelsen. Alt for mange ganger hang jeg meg opp i rare setninger hvor det er tydelig at oversetteren har plassert inn akkurat det som ordet betyr, men ikke har tenkt over om det blir riktig i norsk sammenheng. Det ødela egentlig ganske mye av opplevelsen for meg, for historien i seg selv er veldig bra, og jeg kan tenke meg at om jeg hadde lest den på engelsk ville den vært feilfri.
Skal jeg se bort fra oversettelsen er Barnepiken en bok med mye kjærlighet, hat, uvitenhet og naivitet. Det er en fantastisk historie fortalt fra tre ulike synspunkt: Skeeters, Aibileens og Minnys. Jeg likte boken godt, selv om det til tider var vanskelig å lese. Et gjengående tema i denne boka er for eksempel at flere mener de svarte hushjelpene burde ha egne toaletter, slik at de svartes sykdommer ikke skal spre seg. Det er utrolig vanskelig å lese slik, nettopp fordi det ikke er så alt for mange årene siden det faktisk det var slik. Likevel er det veldig interessant å lese om det. Stockett har vært flink til å beskrive en virkelighet som faktisk virker virkelig. Hun har gjort en flott jobb med beskrivelser, og man blir godt kjent med de tre kvinnene vi får høre tankene til, uten at det blir klisjéfylt og overdrevent.
Det tar litt lang tid før boken kommer til poenget, men jeg ser nå, i ettertid, at det var nødvendig for å virkelig bli kjent med karakterene det handler om. Jeg ble glad i personene det handlet om (noen av dem i hvert fall) og når jeg først kom i gang ble det vanskelig å legge den fra seg. Jeg tror mange kunne ha godt av å lese boka, for å få litt innsikt i hvordan det faktisk var på den tiden, for jeg tror mange, inkludert meg selv, aldri har tenkt over hvordan det egentlig var. Barnepiken er uten tvil en bok jeg anbefaler videre, og en bok jeg skal tvinge både mor, bestemor og bestevenninne til å lese!!
fredag 28. mai 2010
Jeg er med i en konkurranse, så her kommer et konkurranseinnlegg.
Herre min, jeg er virkelig dårlig på titler. Anyways, jeg har bestemt meg for å bli med i en konkurranse som pågår på bloggen til Ulrikke. Det er personlig en av mine yndlingsblogger, og jeg har hatt æren av å møte jenta selv, og jeg anbefaler alle en titt på bloggen hennes. Her er uansett et utdrag fra konkurranseteksten:
Til ære for Ulrikke, og konkurransen hennes, bestemte jeg meg for å skrive et lite dikt. Med rim selvfølgelig, siden jeg elsker rim.
Jeg er i gavmildt humør i dag! Etter å ha tenkt litt, kom jeg frem til at jeg ville gå til innkjøp av to av mine favorittbøker, for så å sende dem til en heldig leser. Bøkene det er snakk om er The Goddess Guide og The Goddess Experience av Gisèle Scanlon.De to bøkene virker så utrolig inspirerende, interessante, morsomme og kreative, at om jeg ikke vinner konkurransen så skal jeg kjøpe de selv. Jeg må faktisk ha de.
Til ære for Ulrikke, og konkurransen hennes, bestemte jeg meg for å skrive et lite dikt. Med rim selvfølgelig, siden jeg elsker rim.
Ulrikke, Ulrikke, du fagre møy,Så nå får jeg krysse fingrene mine og håpe på at diktet mitt smeltet hjertet til Ulrikke, slik at hun ikke har noe annet valg enn å la meg vinne. *Smisk smisk!*
du er så vakker, og skikkelig gøy.
Du bruker så mange fine tøy,
og nå lover jeg deg at jeg ikke løy.
Ulrikke, Ulrikke, du er så flink,
med bloggen din traff du virkelig blink.
Du er så god som en vakker drink,
og derfor gir jeg deg her en link.
Ulrikke, Ulrikke, du skriver så bra,
du eier hele bloggavdelinga.
Med smidige fingre som en snerten frue,
taster du på tastene som en litt gal skrue.
Ulrikke, Ulrikke, du er så snill,
gir bort bøker på ren goodwill.
La oss drite i bloggen og være litt ville,
og heller drikke god vin og grille.
 |
| Bilde stjålet fra Ulrikkes blogg. |
torsdag 27. mai 2010
Bokanmeldelse #3: Don Fridtjof
Det er igjen på tide med en liten bokanmeldelse for Cappelen Damms bokbloggturné. Denne gangen var det heldigvis en ganske enkel bok å komme igjennom; barneboken Don Fridtjof, skrevet av Anna Bache-Wiig. Selv er jeg midt i eksamen, og har i tillegg pådratt meg en forferdelig sykdom, så en barnebok passet meg perfekt. Om du vil kan du også titte innom Marielle som skrev om boka i går, og Nora som skal skrive om den i morgen.
Fra bak boka:
Don Fridtjof var ingen pusekatt,
han lå ikke pent i et fang.
Et kattebeist var han, og når det ble natt,
ble kurven til matfar for trang.
Da lusket han rundt til det grydde av dag
og passet sitt store revir.
En fryktløs torpedo som kunne sitt fag,
som nådeløst truet med klør eller slag,
en konge med værhår-gevir!
Den stolte, grusomme katten Don Fridtjof har fått hele nabolaget til å gå på tær. Alle hunder, katter, mus, ja til og med matfar, er redde for han. Men en dag blir han lurt opp i et tre av en liten dansemus. Don Fridtjof kommer seg ikke ned, og i tre lange døgn sitter han på en kvist og ser ned på alle, som ingen vet at han sitter der.
Det jeg likte best med denne boka var de fantastiske illustrasjonene laget av Lisa Aisato. De er virkelig råbra. Jeg ble sittende i flere minutter på hver side og bare se på bildene. Jeg likte faktisk illustrasjonene bedre enn selve teksten. Da jeg leste, glemte jeg nesten at dette var en bok for barn mellom 5 og 8 år, for det var en utrolig sjarmerende historie om hvordan det kanskje en gang i blandt lønner seg å være litt ydmyk. En bok mange kan lære noe av, og absolutt en bok jeg vil anbefale videre!
Don Fridtjof var ingen pusekatt,
han lå ikke pent i et fang.
Et kattebeist var han, og når det ble natt,
ble kurven til matfar for trang.
Da lusket han rundt til det grydde av dag
og passet sitt store revir.
En fryktløs torpedo som kunne sitt fag,
som nådeløst truet med klør eller slag,
en konge med værhår-gevir!
Den stolte, grusomme katten Don Fridtjof har fått hele nabolaget til å gå på tær. Alle hunder, katter, mus, ja til og med matfar, er redde for han. Men en dag blir han lurt opp i et tre av en liten dansemus. Don Fridtjof kommer seg ikke ned, og i tre lange døgn sitter han på en kvist og ser ned på alle, som ingen vet at han sitter der.
Det jeg likte best med denne boka var de fantastiske illustrasjonene laget av Lisa Aisato. De er virkelig råbra. Jeg ble sittende i flere minutter på hver side og bare se på bildene. Jeg likte faktisk illustrasjonene bedre enn selve teksten. Da jeg leste, glemte jeg nesten at dette var en bok for barn mellom 5 og 8 år, for det var en utrolig sjarmerende historie om hvordan det kanskje en gang i blandt lønner seg å være litt ydmyk. En bok mange kan lære noe av, og absolutt en bok jeg vil anbefale videre!
fredag 21. mai 2010
Do you sneak, you sneaker?
Er det én ting jeg virkelig misliker, så er det snikere. Det er helt greit om de ikke ser at jeg står der, og dermed ikke vet at de sniker. Men de som sniker med vilje? De kan gjerne miste alt håret sitt, eller gjerne brekke et bein.
I dag sto jeg i kø for å kjøpe meg et klippekort for ferga, og tror du ikke ei dame på rundt 50 år bestemte seg for å bare snike seg "usett" inn i køen? Først foran meg, og så foran de som sto foran meg igjen (oi, mye foran, må bare statuere at hun gikk FORAN). Hvaforno? Hvem i granskauen tror at noe slikt er greit?
Snill som jeg er sa jeg selvfølgelig ingenting. Det skal sies at jeg sjelden blir veldig irritert på noe, sånn på ordentlig, men akkurat da kjente jeg at jeg blei litt sinna. Greit nok at fjorten år gamle gutter kanskje synes det er greit å snike, men ei nogenlude oppegående dame på FEMTI ÅR?
Her skulle jeg komme med en vittig, sarkastisk vits, men det sto stille. Vi snakkes.
God helg a, folkens ;D
Klørne er ute:
I dag sto jeg i kø for å kjøpe meg et klippekort for ferga, og tror du ikke ei dame på rundt 50 år bestemte seg for å bare snike seg "usett" inn i køen? Først foran meg, og så foran de som sto foran meg igjen (oi, mye foran, må bare statuere at hun gikk FORAN). Hvaforno? Hvem i granskauen tror at noe slikt er greit?
Snill som jeg er sa jeg selvfølgelig ingenting. Det skal sies at jeg sjelden blir veldig irritert på noe, sånn på ordentlig, men akkurat da kjente jeg at jeg blei litt sinna. Greit nok at fjorten år gamle gutter kanskje synes det er greit å snike, men ei nogenlude oppegående dame på FEMTI ÅR?
Her skulle jeg komme med en vittig, sarkastisk vits, men det sto stille. Vi snakkes.
God helg a, folkens ;D
Klørne er ute:
torsdag 20. mai 2010
Tirsdag. Mai. 2010.
Tirsdag, 25. mai, 2010. Det er datoen han drar til Afghanistan. Tirsdag, 25. mai, 2010. Det er datoen da jeg skal kjøre han til flyplassen, si hade, og kjøre hjem igjen som om ingenting uvanlig har skjedd. Det går ikke opp for meg at tirsdag den 25. mai, 2010, er en ganske stor dag. Den er skummel. Den er ekkel. Den er spennende. Jeg spør han hvorfor han skal dra, han forklarer meg hvorfor han skal dra. Jeg spør han hva han skal gjøre der nede, han forteller meg hva han skal gjøre der nede. Jeg vet hvorfor han drar, jeg vet hva han skal gjøre, men jeg vet likevel ikke hvorfor han drar. Hva med meg?
Jeg vet at han gleder seg. Jeg vet at han er stolt over det han skal gjøre. Jeg er også stolt over hva han skal gjøre. Men jeg liker det ikke når han forteller meg at han ikke er redd for å dø. At hvis han dør, så dør han for en god sak. Det er vanskelig å fordøye. Han er soldat. Han er soldat, og han skal til Afghanistan. Afghanistan, et sted der mennesker dør.
Jeg er så stolt av han, kjekken min, for det han skal gjøre. Han drar ikke ned for å krige, men for å hjelpe det afghanske folket. Lære dem å takle, lære dem å klare å stå imot Taliban. Jeg er så stolt av han, men samtidig klarer jeg ikke å være glad for han. Hva med meg? Når han er borte, skal jeg late som ingenting? Skal jeg gå videre med hverdagen som om alt er som det alltid er? Skal jeg bekymre meg konstant? De sier at intet nytt er godt nytt. Det er det forsvaret forteller oss. Intet nytt er godt nytt. Det hjelper ikke meg.
Det har ikke gått opp for meg hva som skjer tirsdag 25. mai, 2010. Dagen han drar til Afghanistan. Jeg er redd. Redd for hva som kan skje. Redd for han. Redd for meg selv. Men jeg vet at han er forberedt. At han vet hva han gjør, vet hva han går til. Han er flink, han kjekke. Han er god i hva han gjør, og han gjør det ordentlig. Likevel er jeg redd. Men jeg klarer ikke snakke om det.
Jeg vet at han gleder seg. Jeg vet at han er stolt over det han skal gjøre. Jeg er også stolt over hva han skal gjøre. Men jeg liker det ikke når han forteller meg at han ikke er redd for å dø. At hvis han dør, så dør han for en god sak. Det er vanskelig å fordøye. Han er soldat. Han er soldat, og han skal til Afghanistan. Afghanistan, et sted der mennesker dør.
Jeg er så stolt av han, kjekken min, for det han skal gjøre. Han drar ikke ned for å krige, men for å hjelpe det afghanske folket. Lære dem å takle, lære dem å klare å stå imot Taliban. Jeg er så stolt av han, men samtidig klarer jeg ikke å være glad for han. Hva med meg? Når han er borte, skal jeg late som ingenting? Skal jeg gå videre med hverdagen som om alt er som det alltid er? Skal jeg bekymre meg konstant? De sier at intet nytt er godt nytt. Det er det forsvaret forteller oss. Intet nytt er godt nytt. Det hjelper ikke meg.
Det har ikke gått opp for meg hva som skjer tirsdag 25. mai, 2010. Dagen han drar til Afghanistan. Jeg er redd. Redd for hva som kan skje. Redd for han. Redd for meg selv. Men jeg vet at han er forberedt. At han vet hva han gjør, vet hva han går til. Han er flink, han kjekke. Han er god i hva han gjør, og han gjør det ordentlig. Likevel er jeg redd. Men jeg klarer ikke snakke om det.
mandag 17. mai 2010
Noe må en da si
17. mai, ja. Dagen da den norske grunnloven ble underskrevet for snart 200 år siden. Dagen da vi feirer at Norge ble en uavhengig stat (selv om det da kun varte en kort tid). Selv har jeg ikke noe spesielt forhold til 17. mai. Det var morsomt da jeg var yngre, da barneskolen var full av boder, spill og leker. I dag er 17. mai en dag jeg forbinder med mye mennesker, stress og is. Pinneis, altså.
Denne 17. mai har jeg tilbragt sammen med han kjekke og familien hans i Trondheim. Både byen og familien er større enn jeg er vant til, og det liker jeg. 17. mai ble automatisk litt mer spennende når jeg tilbragte den sammen med mennesker jeg ikke kjenner så godt, og i en by med andre tradisjoner enn hva jeg er vant til.
Jeg vet ikke egentlig hva jeg kan si om 17. mai, men jeg følte at jeg måtte si noe... Visste du forresten at det norske flagget og den norske nasjonalsangen begge er kåret som noen av verdens beste!?
// Takk for kommentarene på det nye utseendet. Jeg holder fortsatt på, så det ser nok ikke helt sånn her ut heller når jeg er ferdig :P
Denne 17. mai har jeg tilbragt sammen med han kjekke og familien hans i Trondheim. Både byen og familien er større enn jeg er vant til, og det liker jeg. 17. mai ble automatisk litt mer spennende når jeg tilbragte den sammen med mennesker jeg ikke kjenner så godt, og i en by med andre tradisjoner enn hva jeg er vant til.
Jeg vet ikke egentlig hva jeg kan si om 17. mai, men jeg følte at jeg måtte si noe... Visste du forresten at det norske flagget og den norske nasjonalsangen begge er kåret som noen av verdens beste!?
// Takk for kommentarene på det nye utseendet. Jeg holder fortsatt på, så det ser nok ikke helt sånn her ut heller når jeg er ferdig :P
søndag 16. mai 2010
OMG, it's pink.
Som dere ser er jeg midt i en blogg-renovering. Dessverre begynte jeg klokken elleve på kvelden med å bytte om på koder og det som er, og nå, en halvtime senere, får jeg beskjed om at han kjekke vil at vi skal legge oss. Som egentlig er helt greit. Men i hvert fall, poenget mitt er at siden min ser litt så som så ut akkurat nå, og det er stor sjanse for at utfallet ser veldig annerledes ut. Men det utfallet ser vi nok ikke før om noen dager, dessverre.
Until next time, ha en strålende 17. mai-feiring, så snakkes vi om noen dager <3
Until next time, ha en strålende 17. mai-feiring, så snakkes vi om noen dager <3
torsdag 13. mai 2010
When the lights go out...
Jeg har en litt vill fantasi til tider, og når tankene først begynner å spinne, slutter ikke spinningen før det har gått akkurat litt for langt. Dette skjer litt for ofte. Særlig når jeg har lagt meg.
Her om kvelden hadde jeg lagt meg i senga, skrudd av lyset, og skulle sove. Plutselig så jeg for meg en slags The Grudge-lignende jente, med svart hår foran ansiktet, sorte øyne, og en munn uten lepper. Som siklet. Ekkelt eller hva? Hvor dette bildet kom fra vet jeg ikke, men det dukket nå i hvert fall opp på netthinnen, og ville ikke forsvinne. Jeg begynte selvfølgelig da å se for meg alle slags monstre. Paranormal Activity, The Grudge, The Ring. Omtrent alle skumle filmfigurer jeg vet om dukket opp.
Jeg så for meg hvordan en usynlig hånd ville ta tak i foten min og dra meg ut av senga. Jeg så for meg hvordan en figur uten ansikt ville stå i enden av sengen. Jeg så for meg en hånd strekke seg opp mot meg fra under dyna. Jeg så for meg mørke skygger i alle kriker og kroker.
Jeg turte så vidt å strekke ut hånda for å skru på nattbordlyset. Jeg tenkte faktisk over hva jeg kunne gjøre om det sto noen i rommet når lyset ble skrudd på.
Heldigvis sto det ingen der, og mens lyset fortsatt var på lukket jeg øynene og la meg for å sove. Klokken seks morgenen etter våknet jeg, med lyset fortsatt på. Jeg hadde faktisk sovet med lyset på. Jeg er 21 år. Og jeg sov med lyset på. Jeg lurer på om det er første gangen det har skjedd. At jeg har måttet sove med lyset på, fordi jeg var redd.
Er jeg helt alene om å ha en litt for vill fantasi?
Er det rett og slett ille at jeg sov med lyset på?
Her om kvelden hadde jeg lagt meg i senga, skrudd av lyset, og skulle sove. Plutselig så jeg for meg en slags The Grudge-lignende jente, med svart hår foran ansiktet, sorte øyne, og en munn uten lepper. Som siklet. Ekkelt eller hva? Hvor dette bildet kom fra vet jeg ikke, men det dukket nå i hvert fall opp på netthinnen, og ville ikke forsvinne. Jeg begynte selvfølgelig da å se for meg alle slags monstre. Paranormal Activity, The Grudge, The Ring. Omtrent alle skumle filmfigurer jeg vet om dukket opp.
Jeg så for meg hvordan en usynlig hånd ville ta tak i foten min og dra meg ut av senga. Jeg så for meg hvordan en figur uten ansikt ville stå i enden av sengen. Jeg så for meg en hånd strekke seg opp mot meg fra under dyna. Jeg så for meg mørke skygger i alle kriker og kroker.
Jeg turte så vidt å strekke ut hånda for å skru på nattbordlyset. Jeg tenkte faktisk over hva jeg kunne gjøre om det sto noen i rommet når lyset ble skrudd på.
Heldigvis sto det ingen der, og mens lyset fortsatt var på lukket jeg øynene og la meg for å sove. Klokken seks morgenen etter våknet jeg, med lyset fortsatt på. Jeg hadde faktisk sovet med lyset på. Jeg er 21 år. Og jeg sov med lyset på. Jeg lurer på om det er første gangen det har skjedd. At jeg har måttet sove med lyset på, fordi jeg var redd.
Er jeg helt alene om å ha en litt for vill fantasi?
Er det rett og slett ille at jeg sov med lyset på?
tirsdag 11. mai 2010
True Blood Minisodes
Jeg vet ikke om dere har fått det med dere, så jeg tenkte jeg skulle tipse om det: Fordi det er så lenge til neste sesong av True Blood starter opp igjen, har regissør Alan Ball bestemt seg for å lage en mini-sesong av TV-serien, seks epsioder på rundt fire minutter hver, for å slukke tørsten til fansen. Så langt er det kun kommet to, men det kommer én i uka, frem til sesong tre begynner. Hvor flott er ikke det? Epsiodene er korte, spennende og morsomme. Og for å være ekstra snill har jeg funnet frem de to første episodene for dere. Se og nyt :)
lørdag 8. mai 2010
I'm here, still
Okey, okey, jeg har unnskyldninger altså. For at jeg har vært borte. Selv om jeg egentlig misliker det når bloggere beklager seg for at de har vært borte, så blir jeg nå selv en av de jævlene. Og fordi jeg liker lister, blir unnskyldningene satt opp på en liste:
- Jeg har reist til Trondheim, til en gubbe som slår meg om jeg sitter på dataen for lenge (neida. joda. neida).
- Jeg har begynt med avsluttende prosjektoppgave på skolen, som er stress, og som jeg allerede sitter fast på, selv om jeg akkurat har begynt. Heldigvis har jeg en samarbeidspartner. Bare kjipt at hun sitter fast også.
- Jeg har fått med ansvar på Femelle. Kulturansvarlig er jeg nå. Er ikke det flott? Så for å reklamere litt for det, så håper jeg dere vil sende meg en mail om dere er flinke til å skrive, og kunne tenke dere å skrive om film, musikk eller litteratur. Eller kultur da. Kunst og sånt :D
onsdag 5. mai 2010
Bokanmeldelse #2: Sex, død og ekteskap
Jeg er jo med i Cappelen Damms bokbloggturné, og det er igjen på tide å anmelde en bok. Egentlig skulle denne anmeldelsen komme i går, men siden jeg ikke følger med, kommer den i dag. Denne gangen er det Jon Øystein Flinks bok "Sex, død og ekteskap" som står på agendaen. Om du vil kan du også lese mandagens anmeldelse fra Ingalill, og den rettmessige dagens anmeldelse hos Lesekaninen.
Slik starter historien til jeg-personen. Denne boka er gjennomsyret av svart humor, og jeg likte den godt fra første side. Jon Øystein Flink setter spørsmål ved samfunnet, selv om de er godt gjemt, og han gjør det på en underholdene måte.
Boka har fått blandede kritikker fra kritikere og lesere, men den mottok Ungdommens Kritikerpris 2010, i regi av Foreningen Les, der 200 ungdommer stemte frem "Sex, død og ekteskap" som vinneren. I juryens begrunnelsen står det: "Forfatteren benytter ironi på en gjennomført måte. Tittelen kan tolkes som et harselas over norske lesere og dagens Se & Hør-samfunn. Videre i boken gjøres det narr av alle sosiale normer, systemer og nordmenn generelt. Lesere gjøres narr av gjennom protagonistens skråsikkerhet over hva lesere vil ha. Forfatteren trekker det beste ut av samfunnets verste og omvendt."
Fra bak boka: I denne romanen gjør jeg-fortelleren sitt ytterste for å ta sitt eget liv. Hvorfor vil en norsk forfatter på 32 år ta livet sitt? Vi følger hovedpersonen fra selvmordsforsøket, gjennom anger, feighet, horeri, ekteskap, sodomi til den siste scenen der jeg-fortelleren sitter dødelig såret, på utestedet Valka i Oslo. Flink forteller rått, lattervekkende, melodramatisk, samtidig sårende, presist, nyanserikt og ekkelt.
__________________
Først skriver jeg brevet. Det må være første gang jeg forfatter en tekst etter nosklærermetoden, ved liksom først å sette opp en disposisjon, deretter kladde for hånd før jeg fører inn, altså taster det inn på macen min. Jeg må av en eller grunn innrømme at den er effektiv, den forpulte prosedyren. At jeg ikke har tenkt på den før!
Først skriver jeg brevet. Det må være første gang jeg forfatter en tekst etter nosklærermetoden, ved liksom først å sette opp en disposisjon, deretter kladde for hånd før jeg fører inn, altså taster det inn på macen min. Jeg må av en eller grunn innrømme at den er effektiv, den forpulte prosedyren. At jeg ikke har tenkt på den før!
Slik starter historien til jeg-personen. Denne boka er gjennomsyret av svart humor, og jeg likte den godt fra første side. Jon Øystein Flink setter spørsmål ved samfunnet, selv om de er godt gjemt, og han gjør det på en underholdene måte.
Boka har fått blandede kritikker fra kritikere og lesere, men den mottok Ungdommens Kritikerpris 2010, i regi av Foreningen Les, der 200 ungdommer stemte frem "Sex, død og ekteskap" som vinneren. I juryens begrunnelsen står det: "Forfatteren benytter ironi på en gjennomført måte. Tittelen kan tolkes som et harselas over norske lesere og dagens Se & Hør-samfunn. Videre i boken gjøres det narr av alle sosiale normer, systemer og nordmenn generelt. Lesere gjøres narr av gjennom protagonistens skråsikkerhet over hva lesere vil ha. Forfatteren trekker det beste ut av samfunnets verste og omvendt."
Boken er kort, enkel og lettlest, samtidig som den satte spor. Jeg kommer til å lese den igjen, for jeg sitter igjen med en følelse at det ligger mer bak historien enn det jeg først antok. Jeg likte denne boka – nei, jeg elsket den – og selv om jeg kanskje ikke ville anbefalt den til de lett sjokkerte, så er den absolutt verdt pengene. Det eneste problemet jeg har med denne boka er at den ikke er lengre!
Abonner på:
Innlegg (Atom)