Super-Cali-Fragil-Istic-Espi-Ali-Docious

Folkens, vet dere hva, eller? Jeg har kjøpt meg et eget domene. Ja, det stemmer, et eget domene. Nå jeg har jeg jo mast om det i en evighet, så det var kanskje på tide. Så ja, i en halv evighet har jeg lekt meg med koder, design og stylesheet og endelig, endelig, er den ferdig. Det eneste negative jeg ser med å bytte bloggplattform er at jeg mister alle følgerne mine, som jeg er så veldig glad i. Så hver så snill, legg til den nye bloggen min ♡

Jeg tok rådet deres også, og beholdt navnet The Late Parade. Så, trykk på bilder under, og kom inn på min nye hjemmeside: http://thelateparade.net.

Lurer du på noe om journalistikk?

Da var det gjort. Etter to år på Norges Kreative Fagskole kan jeg faktisk kalle meg ferdigutdannet journalist. Jeg føler meg så langt fra ferdigutdannet som det går an å bli, og det skal sies at jeg akkurat nå har journalistikk lang opp i halsen. En liten pause skal bli godt.

Her får du et lite utdrag av hva som sto i mitt refleksjonsnotat som jeg leverte sammen med mappeeksamen:

Nå som disse to årene på NKF er over føler jeg en slags tomhet. Det er kjipt å være ferdig, men jeg er glad det er over. Journalistikk på NKF har vært hverdagen min i to år nå, og når sant skal sies så vet jeg ikke helt hva som skjer videre for meg. Forhåpentligvis blir det et siste år i Dublin, for å ta bachelor, men etter det? Jeg vet ikke. Jeg har ikke gitt opp på filmjournalistikkdrømmen min, men jeg tør ikke legge noen planer. Jeg vet at jeg vil utdanne meg videre. Ha litt mer flesk på beina. Jeg føler meg fortsatt ikke klar for arbeidslivet, selv om jeg vet at jeg er det. Etter to år med journalistikk forklart opp og ned, ut og inn, sitter jeg igjen som en sterkere, mer selvsikker skribent, men fortsatt like usikker på hvor jeg ender opp, som da jeg startet.

Nå som jeg er ferdig med journalistikk på Norges Kreative Fagskole, er det kanskje noe du lurer på? Jeg tenkte i hvert fall jeg kunne ha en liten spørsmålsrunde der dere kan spørre meg om hva som helst som går under temaet journalistikk, NKF, skriving og lignende. Mange av dere lurer ofte på ting, og jeg er så dårlig på å svare på spørsmålene deres, så derfor tenker jeg det er fint å samle alt i ett innlegg! Er du ikke enig? Så, spør i vei, så jeg får noe å gjøre nå som jeg har SOMMERFERIE :D

Peace out fra en sleeeeten, eksamenslei Carina.

honey, you're too cool for school

Du har kanskje merket det. Innleggene er ikke så morsomme som før, de er ikke så interessante som de en gang var, ikke like spennende som tidligere. Eller kanskje du ikke har lagt merke til det, men det har jeg. Det er skolen sin skyld. De forventer at jeg skal bruke all tiden min på skole, og jeg blir stressa og klarer ikke å gjøre verken skolearbeid eller noe som helst annet. Jeg unnskylder ikke den dårlige bloggeren som jeg har vært, men jeg kommer med lovord om en bedre og flinkere Carina. Snart.

I går leverte jeg to hjemmeeksamener: mappeeksamen og avsluttende prosjektarbeid. En time senere fikk jeg utlevert en ny hjemmeeksamen som skal leveres fredag om en uke. Så du skjønner, bloggen blir litt nedprioritert om dagen!

Uansett. Som sagt, ingen unnskyldning, men et løfte :)

Kjedelig med eksamen, når alt jeg vil gjøre er å ligge ute i sola:

Spesielle mennesker, spesielle samtaler

Her satt jeg, uskyldig som jeg er, og jobbet med mappeeksamen og andre ting, da telefonen ringte. Det var et ukjent nummer, men godtroende som jeg er, svarer jeg alltid på ukjente nummer. Nå var ikke noe unntak.

"Hallo, det er Carina."

"Hallo, er det Blomås?"

"Nei dessverre, da har du ringt feil."

"Åja, men kanskje jeg kan snakke med deg. Du skjønner, jeg ringer om et nytt TV-program, og leter etter unge voksne som kunne tenkte seg å delta. Og la meg si deg dette, dette vil være et program som blåser alle de andre realityprogrammene av banen. Kunne du vært interessert i noe sånt?"

"Hva er det for noe da?"

"Vel, jeg kan ikke fortelle for mye, men la meg si deg dette, førstepremien er på 5 millioner kroner."

"Okei, men jeg har egentlig ikke tid, jeg reiser bort om ikke lenge og blir borte i et år, så jeg er nok ikke rette deltager."

"Men la meg spørre deg om dette: Hadde du hatt noe imot å ha sex på TV?"

"Ja."

"Har du noen fobier av noe slag?"

"Njaaaanei."

"Ok. Jeg kan jo fortelle deg at dette er et TV-show som vil handle mye om porno. Kunne det vært noe for deg?"

"Nei!"

Klikk hører jeg, og idioten har lagt på. Men hva er greia? Er dette blitt den nye måten å få tak i unge, dumme, naive ungdommer som er villige til å gjøre hva som helst for å komme på TV? Å ta den tradisjonelle ringerunden? Jeg må le. Selv om det egentlig er litt ekkelt. Men egentlig så kan jeg lett se for meg at jeg hadde vært den rette deltageren for et TV-program med fokus på porno. Kan ikke du?

Noen gang opplevd noe lignende?

Bokanmeldelse #4: Barnepiken

Ikke en uke har gått siden forrige bokanmeldelse en gang, men det er ikke jeg som bestemmer timeplanen for de, dessverre. Men dere takler vel enda en på så kort tid? Det er fortsatt Bokbloggerturneen som står bak det her, og denne gangen var det den tykke, tykke boken "Barnepiken" som sto for tur. I morgen er det Ann Helen som skal dele sin mening om boka, så besøk gjerne henne også!

Fra bak boka: Barnepiken beskriver forholdet mellom svarte hushjelper og deres hvite fruer i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. Vi befinner oss i den lille byen Jackson i Mississippi, og møter tre svært forskjellige kvinner som finner hverandre i sin felles utfordring av grenser. Tjueto år gamle Skeeter er en ung, hvit kvinne som ifølge hennes mor har ett viktig oppdrag; å finne seg en mann og gifte seg. Selv har hun helt andre planer. Hun ser hvordan de svarte hushjelpene behandles av sine hvite oppdragsgivere, og bestemmer seg for å skrive ned historiene deres. Hennes to allierte er Aibileen, hushjelp og barnepike hos Skeeters venninne, og Aibileens venninne, Minny. Det er et risikofylt prosjekt for alle parter, fordi det utfordrer grensene som definerer tilværelsen deres.

Barnepiken er debutboka til Kathryn Stockett, og det er en god bok. Dessverre, det som sitter igjen mest er den forferdelig dårlige oversettelsen. Alt for mange ganger hang jeg meg opp i rare setninger hvor det er tydelig at oversetteren har plassert inn akkurat det som ordet betyr, men ikke har tenkt over om det blir riktig i norsk sammenheng. Det ødela egentlig ganske mye av opplevelsen for meg, for historien i seg selv er veldig bra, og jeg kan tenke meg at om jeg hadde lest den på engelsk ville den vært feilfri.

Skal jeg se bort fra oversettelsen er Barnepiken en bok med mye kjærlighet, hat, uvitenhet og naivitet. Det er en fantastisk historie fortalt fra tre ulike synspunkt: Skeeters, Aibileens og Minnys. Jeg likte boken godt, selv om det til tider var vanskelig å lese. Et gjengående tema i denne boka er for eksempel at flere mener de svarte hushjelpene burde ha egne toaletter, slik at de svartes sykdommer ikke skal spre seg. Det er utrolig vanskelig å lese slik, nettopp fordi det ikke er så alt for mange årene siden det faktisk det var slik. Likevel er det veldig interessant å lese om det. Stockett har vært flink til å beskrive en virkelighet som faktisk virker virkelig. Hun har gjort en flott jobb med beskrivelser, og man blir godt kjent med de tre kvinnene vi får høre tankene til, uten at det blir klisjéfylt og overdrevent.

Det tar litt lang tid før boken kommer til poenget, men jeg ser nå, i ettertid, at det var nødvendig for å virkelig bli kjent med karakterene det handler om. Jeg ble glad i personene det handlet om (noen av dem i hvert fall) og når jeg først kom i gang ble det vanskelig å legge den fra seg. Jeg tror mange kunne ha godt av å lese boka, for å få litt innsikt i hvordan det faktisk var på den tiden, for jeg tror mange, inkludert meg selv, aldri har tenkt over hvordan det egentlig var. Barnepiken er uten tvil en bok jeg anbefaler videre, og en bok jeg skal tvinge både mor, bestemor og bestevenninne til å lese!!

Jeg er med i en konkurranse, så her kommer et konkurranseinnlegg.

Herre min, jeg er virkelig dårlig på titler. Anyways, jeg har bestemt meg for å bli med i en konkurranse som pågår på bloggen til Ulrikke. Det er personlig en av mine yndlingsblogger, og jeg har hatt æren av å møte jenta selv, og jeg anbefaler alle en titt på bloggen hennes. Her er uansett et utdrag fra konkurranseteksten:

Jeg er i gavmildt humør i dag! Etter å ha tenkt litt, kom jeg frem til at jeg ville gå til innkjøp av to av mine favorittbøker, for så å sende dem til en heldig leser. Bøkene det er snakk om er The Goddess Guide og The Goddess Experience av Gisèle Scanlon.

De to bøkene virker så utrolig inspirerende, interessante, morsomme og kreative, at om jeg ikke vinner konkurransen så skal jeg kjøpe de selv. Jeg må faktisk ha de.

Til ære for Ulrikke, og konkurransen hennes, bestemte jeg meg for å skrive et lite dikt. Med rim selvfølgelig, siden jeg elsker rim.

Ulrikke, Ulrikke, du fagre møy,
du er så vakker, og skikkelig gøy.
Du bruker så mange fine tøy,
og nå lover jeg deg at jeg ikke løy.

Ulrikke, Ulrikke, du er så flink,
med bloggen din traff du virkelig blink.
Du er så god som en vakker drink,
og derfor gir jeg deg her en link.

Ulrikke, Ulrikke, du skriver så bra,
du eier hele bloggavdelinga.
Med smidige fingre som en snerten frue,
taster du på tastene som en litt gal skrue.

Ulrikke, Ulrikke, du er så snill,
gir bort bøker på ren goodwill.
La oss drite i bloggen og være litt ville,
og heller drikke god vin og grille.

Så nå får jeg krysse fingrene mine og håpe på at diktet mitt smeltet hjertet til Ulrikke, slik at hun ikke har noe annet valg enn å la meg vinne. *Smisk smisk!*

Bilde stjålet fra Ulrikkes blogg.

Bokanmeldelse #3: Don Fridtjof

Det er igjen på tide med en liten bokanmeldelse for Cappelen Damms bokbloggturné. Denne gangen var det heldigvis en ganske enkel bok å komme igjennom; barneboken Don Fridtjof, skrevet av Anna Bache-Wiig. Selv er jeg midt i eksamen, og har i tillegg pådratt meg en forferdelig sykdom, så en barnebok passet meg perfekt. Om du vil kan du også titte innom Marielle som skrev om boka i går, og Nora som skal skrive om den i morgen.

Fra bak boka:
Don Fridtjof var ingen pusekatt,
han lå ikke pent i et fang.
Et kattebeist var han, og når det ble natt,
ble kurven til matfar for trang.
Da lusket han rundt til det grydde av dag
og passet sitt store revir.
En fryktløs torpedo som kunne sitt fag,
som nådeløst truet med klør eller slag,
en konge med værhår-gevir!

Den stolte, grusomme katten Don Fridtjof har fått hele nabolaget til å gå på tær. Alle hunder, katter, mus, ja til og med matfar, er redde for han. Men en dag blir han lurt opp i et tre av en liten dansemus. Don Fridtjof kommer seg ikke ned, og i tre lange døgn sitter han på en kvist og ser ned på alle, som ingen vet at han sitter der.

Det jeg likte best med denne boka var de fantastiske illustrasjonene laget av Lisa Aisato. De er virkelig råbra. Jeg ble sittende i flere minutter på hver side og bare se på bildene. Jeg likte faktisk illustrasjonene bedre enn selve teksten. Da jeg leste, glemte jeg nesten at dette var en bok for barn mellom 5 og 8 år, for det var en utrolig sjarmerende historie om hvordan det kanskje en gang i blandt lønner seg å være litt ydmyk. En bok mange kan lære noe av, og absolutt en bok jeg vil anbefale videre!

Do you sneak, you sneaker?

Er det én ting jeg virkelig misliker, så er det snikere. Det er helt greit om de ikke ser at jeg står der, og dermed ikke vet at de sniker. Men de som sniker med vilje? De kan gjerne miste alt håret sitt, eller gjerne brekke et bein.

I dag sto jeg i kø for å kjøpe meg et klippekort for ferga, og tror du ikke ei dame på rundt 50 år bestemte seg for å bare snike seg "usett" inn i køen? Først foran meg, og så foran de som sto foran meg igjen (oi, mye foran, må bare statuere at hun gikk FORAN). Hvaforno? Hvem i granskauen tror at noe slikt er greit?

Snill som jeg er sa jeg selvfølgelig ingenting. Det skal sies at jeg sjelden blir veldig irritert på noe, sånn på ordentlig, men akkurat da kjente jeg at jeg blei litt sinna. Greit nok at fjorten år gamle gutter kanskje synes det er greit å snike, men ei nogenlude oppegående dame på FEMTI ÅR?

Her skulle jeg komme med en vittig, sarkastisk vits, men det sto stille. Vi snakkes.

God helg a, folkens ;D

Klørne er ute:

Tirsdag. Mai. 2010.

Tirsdag, 25. mai, 2010. Det er datoen han drar til Afghanistan. Tirsdag, 25. mai, 2010. Det er datoen da jeg skal kjøre han til flyplassen, si hade, og kjøre hjem igjen som om ingenting uvanlig har skjedd. Det går ikke opp for meg at tirsdag den 25. mai, 2010, er en ganske stor dag. Den er skummel. Den er ekkel. Den er spennende. Jeg spør han hvorfor han skal dra, han forklarer meg hvorfor han skal dra. Jeg spør han hva han skal gjøre der nede, han forteller meg hva han skal gjøre der nede. Jeg vet hvorfor han drar, jeg vet hva han skal gjøre, men jeg vet likevel ikke hvorfor han drar. Hva med meg?

Jeg vet at han gleder seg. Jeg vet at han er stolt over det han skal gjøre. Jeg er også stolt over hva han skal gjøre. Men jeg liker det ikke når han forteller meg at han ikke er redd for å dø. At hvis han dør, så dør han for en god sak. Det er vanskelig å fordøye. Han er soldat. Han er soldat, og han skal til Afghanistan. Afghanistan, et sted der mennesker dør.

Jeg er så stolt av han, kjekken min, for det han skal gjøre. Han drar ikke ned for å krige, men for å hjelpe det afghanske folket. Lære dem å takle, lære dem å klare å stå imot Taliban. Jeg er så stolt av han, men samtidig klarer jeg ikke å være glad for han. Hva med meg? Når han er borte, skal jeg late som ingenting? Skal jeg gå videre med hverdagen som om alt er som det alltid er? Skal jeg bekymre meg konstant? De sier at intet nytt er godt nytt. Det er det forsvaret forteller oss. Intet nytt er godt nytt. Det hjelper ikke meg.

Det har ikke gått opp for meg hva som skjer tirsdag 25. mai, 2010. Dagen han drar til Afghanistan. Jeg er redd. Redd for hva som kan skje. Redd for han. Redd for meg selv. Men jeg vet at han er forberedt. At han vet hva han gjør, vet hva han går til. Han er flink, han kjekke. Han er god i hva han gjør, og han gjør det ordentlig. Likevel er jeg redd. Men jeg klarer ikke snakke om det.

Noe må en da si

17. mai, ja. Dagen da den norske grunnloven ble underskrevet for snart 200 år siden. Dagen da vi feirer at Norge ble en uavhengig stat (selv om det da kun varte en kort tid). Selv har jeg ikke noe spesielt forhold til 17. mai. Det var morsomt da jeg var yngre, da barneskolen var full av boder, spill og leker. I dag er 17. mai en dag jeg forbinder med mye mennesker, stress og is. Pinneis, altså.

Denne 17. mai har jeg tilbragt sammen med han kjekke og familien hans i Trondheim. Både byen og familien er større enn jeg er vant til, og det liker jeg. 17. mai ble automatisk litt mer spennende når jeg tilbragte den sammen med mennesker jeg ikke kjenner så godt, og i en by med andre tradisjoner enn hva jeg er vant til.

Jeg vet ikke egentlig hva jeg kan si om 17. mai, men jeg følte at jeg måtte si noe... Visste du forresten at det norske flagget og den norske nasjonalsangen begge er kåret som noen av verdens beste!?



// Takk for kommentarene på det nye utseendet. Jeg holder fortsatt på, så det ser nok ikke helt sånn her ut heller når jeg er ferdig :P

OMG, it's pink.

Som dere ser er jeg midt i en blogg-renovering. Dessverre begynte jeg klokken elleve på kvelden med å bytte om på koder og det som er, og nå, en halvtime senere, får jeg beskjed om at han kjekke vil at vi skal legge oss. Som egentlig er helt greit. Men i hvert fall, poenget mitt er at siden min ser litt så som så ut akkurat nå, og det er stor sjanse for at utfallet ser veldig annerledes ut. Men det utfallet ser vi nok ikke før om noen dager, dessverre.

Until next time, ha en strålende 17. mai-feiring, så snakkes vi om noen dager <3

When the lights go out...

Jeg har en litt vill fantasi til tider, og når tankene først begynner å spinne, slutter ikke spinningen før det har gått akkurat litt for langt. Dette skjer litt for ofte. Særlig når jeg har lagt meg.

Her om kvelden hadde jeg lagt meg i senga, skrudd av lyset, og skulle sove. Plutselig så jeg for meg en slags The Grudge-lignende jente, med svart hår foran ansiktet, sorte øyne, og en munn uten lepper. Som siklet. Ekkelt eller hva? Hvor dette bildet kom fra vet jeg ikke, men det dukket nå i hvert fall opp på netthinnen, og ville ikke forsvinne. Jeg begynte selvfølgelig da å se for meg alle slags monstre. Paranormal Activity, The Grudge, The Ring. Omtrent alle skumle filmfigurer jeg vet om dukket opp.

Jeg så for meg hvordan en usynlig hånd ville ta tak i foten min og dra meg ut av senga. Jeg så for meg hvordan en figur uten ansikt ville stå i enden av sengen. Jeg så for meg en hånd strekke seg opp mot meg fra under dyna. Jeg så for meg mørke skygger i alle kriker og kroker.

Jeg turte så vidt å strekke ut hånda for å skru på nattbordlyset. Jeg tenkte faktisk over hva jeg kunne gjøre om det sto noen i rommet når lyset ble skrudd på.

Heldigvis sto det ingen der, og mens lyset fortsatt var på lukket jeg øynene og la meg for å sove. Klokken seks morgenen etter våknet jeg, med lyset fortsatt på. Jeg hadde faktisk sovet med lyset på. Jeg er 21 år. Og jeg sov med lyset på. Jeg lurer på om det er første gangen det har skjedd. At jeg har måttet sove med lyset på, fordi jeg var redd.

Er jeg helt alene om å ha en litt for vill fantasi?
Er det rett og slett ille at jeg sov med lyset på?

True Blood Minisodes

Jeg vet ikke om dere har fått det med dere, så jeg tenkte jeg skulle tipse om det: Fordi det er så lenge til neste sesong av True Blood starter opp igjen, har regissør Alan Ball bestemt seg for å lage en mini-sesong av TV-serien, seks epsioder på rundt fire minutter hver, for å slukke tørsten til fansen. Så langt er det kun kommet to, men det kommer én i uka, frem til sesong tre begynner. Hvor flott er ikke det? Epsiodene er korte, spennende og morsomme. Og for å være ekstra snill har jeg funnet frem de to første episodene for dere. Se og nyt :)

I'm here, still

Okey, okey, jeg har unnskyldninger altså. For at jeg har vært borte. Selv om jeg egentlig misliker det når bloggere beklager seg for at de har vært borte, så blir jeg nå selv en av de jævlene. Og fordi jeg liker lister, blir unnskyldningene satt opp på en liste:

1. Jeg har reist til Trondheim, til en gubbe som slår meg om jeg sitter på dataen for lenge (neida. joda. neida).
2. Jeg har begynt med avsluttende prosjektoppgave på skolen, som er stress, og som jeg allerede sitter fast på, selv om jeg akkurat har begynt. Heldigvis har jeg en samarbeidspartner. Bare kjipt at hun sitter fast også.
3. Jeg har fått med ansvar på Femelle. Kulturansvarlig er jeg nå. Er ikke det flott? Så for å reklamere litt for det, så håper jeg dere vil sende meg en mail om dere er flinke til å skrive, og kunne tenke dere å skrive om film, musikk eller litteratur. Eller kultur da. Kunst og sånt :D

Det er egentlig ikke det at jeg ikke blogger som jeg er lei meg for, men heller det at jeg ikke får kommentert på deres blogger, og svart på kommentarer. Men det kommer altså, så fort jeg har en ledig stund. Er jo glad i dere vett' :)

Bokanmeldelse #2: Sex, død og ekteskap

Jeg er jo med i Cappelen Damms bokbloggturné, og det er igjen på tide å anmelde en bok. Egentlig skulle denne anmeldelsen komme i går, men siden jeg ikke følger med, kommer den i dag. Denne gangen er det Jon Øystein Flinks bok "Sex, død og ekteskap" som står på agendaen. Om du vil kan du også lese mandagens anmeldelse fra Ingalill, og den rettmessige dagens anmeldelse hos Lesekaninen.

Fra bak boka: I denne romanen gjør jeg-fortelleren sitt ytterste for å ta sitt eget liv. Hvorfor vil en norsk forfatter på 32 år ta livet sitt? Vi følger hovedpersonen fra selvmordsforsøket, gjennom anger, feighet, horeri, ekteskap, sodomi til den siste scenen der jeg-fortelleren sitter dødelig såret, på utestedet Valka i Oslo. Flink forteller rått, lattervekkende, melodramatisk, samtidig sårende, presist, nyanserikt og ekkelt.

__________________

Først skriver jeg brevet. Det må være første gang jeg forfatter en tekst etter nosklærermetoden, ved liksom først å sette opp en disposisjon, deretter kladde for hånd før jeg fører inn, altså taster det inn på macen min. Jeg må av en eller grunn innrømme at den er effektiv, den forpulte prosedyren. At jeg ikke har tenkt på den før!

Slik starter historien til jeg-personen. Denne boka er gjennomsyret av svart humor, og jeg likte den godt fra første side. Jon Øystein Flink setter spørsmål ved samfunnet, selv om de er godt gjemt, og han gjør det på en underholdene måte.

Boka har fått blandede kritikker fra kritikere og lesere, men den mottok Ungdommens Kritikerpris 2010, i regi av Foreningen Les, der 200 ungdommer stemte frem "Sex, død og ekteskap" som vinneren. I juryens begrunnelsen står det: "Forfatteren benytter ironi på en gjennomført måte. Tittelen kan tolkes som et harselas over norske lesere og dagens Se & Hør-samfunn. Videre i boken gjøres det narr av alle sosiale normer, systemer og nordmenn generelt. Lesere gjøres narr av gjennom protagonistens skråsikkerhet over hva lesere vil ha. Forfatteren trekker det beste ut av samfunnets verste og omvendt."

Boken er kort, enkel og lettlest, samtidig som den satte spor. Jeg kommer til å lese den igjen, for jeg sitter igjen med en følelse at det ligger mer bak historien enn det jeg først antok. Jeg likte denne boka – nei, jeg elsket den – og selv om jeg kanskje ikke ville anbefalt den til de lett sjokkerte, så er den absolutt verdt pengene. Det eneste problemet jeg har med denne boka er at den ikke er lengre!

Ulike rømningsveier når DU møter en eks.

Har du noen gang møtt på eks-kjæresten på gata og bannet stille for deg selv? Prøvd å komme på ulike rømningsveier, men ikke kommet på noen før det var for sent? Vel, jeg traff på min eks i dag, min eks-samboer faktisk. Det er faktisk over to år siden jeg så han sist, og med tanke på at jeg virkelig ikke liker fyren lenger hadde jeg ikke lyst til å prate med han. Jeg var heldigvis kjapp, og flere mulige utveier dukket opp i hodet mitt. Jeg tenkte jeg skulle dele de med dere her, bare for å være litt ålreit, slik at dere veit hva dere skal gjøre når dere befinner dere i en nødsituasjon lik min. Det var helt forferdelig! Så her kommer de. You're welcome.

1. LØP. Løp så fort som bare faen i andre retning, og IKKE se deg tilbake.
2. Se i en helt annen retning og gå raskt forbi (det var denne varianten jeg gikk for i dag).
3. Stopp og slå av en prat. Fortell om din siste tur til gynokologen. Da kommer eksen kjapt på noe han må gjøre, og er dessverre nødt til å gå. Da slipper du nok å slå av en prat neste gang dere treffes også.
4. Meng deg med en gruppe med mennesker. Det spiller ingen rolle om du kjenner dem. Bare lat som du kjenner dem, lat som du prater med dem, bare frem til faren er over, og eksen er borte vekk.

Som nevnt i kommentarfeltet funker dette også vel så godt på jenter. Om dere lurte.

Musikkanbefaling #2 - Hips to the side

Jeg fortsetter med spalten min, der jeg anbefaler sanger innen en viss sjanger eller tidsepoke. Nå har jeg tatt for meg den sjangeren jeg mener er den mest sexy: reggaeton. Noe av det beste jeg vet er å være på et utested som spiller denne typen musikk. Da kan jeg love deg at jeg står på dansegulvet og rister på rumpa mi!

Liker du denne typen musikk, eller ville du heller kappet av ørene enn å høre på dette?

♡♡♡

De våte sokkene mine er nesten helt av nå, de henger bare litt fast i stortåa enda. Jeg tenkte derfor at jeg kunne skrive opp noen positive ting som kanskje vil få de våte sokkene til å gi slipp for denne gang:

♡ Alle dere snilleste, søteste menneskene som legger igjen så ufattelig søte og hjelpende kommentarer. Jeg tror deres støtte i mitt forrige innlegg er en av hovedgrunnene til at humøret igjen begynner å stige! Hva skulle jeg gjort uten dere? <3 Takk for alle klemmene!!!

♡ Alle leserne mine, også de som ikke legger igjen kommentarer. Å se at at statistikken stiger og at flere og flere velger å legge meg til å bloglovin' er en større selvtillitsboost enn dere aner. Legg gjerne igjen en beskjed i kommentarfeltet om du ikke pleier å kommentere, jeg er nysgjerrig på hvem du er :)

♡ Sol! Ikke bare har sola begynt å dukke opp i ny og ne, men fordi jeg vant solkort hos den nydeligste Martine har jeg også hatt mulighet til å ta noen "sessions" i solarium. Ikke bare er jeg blitt brun, men de UV-strålene (D-vitaminene) gjorde meg virkelig godt!

♡ Gode venner som leser bloggen min og tar litt ekstra godt vare på meg når jeg har det tøft <3

Nå må jeg løpe. Skolebenken venter. Vi snakkes <3

Jeg har litt våte sokker om dagen

Jeg skulle så gjerne satt meg ned, løftet opp skjermen på mac-en, gått inn på blogspot, opprettet et nytt innlegg og knatret ned noen knakende gode vitser. Men jeg kan ikke. Jeg klarer ikke. Jeg har ingen gode historier i bakhodet, ingen vittige kommentarer eller kjappe replikker. Den siste uka har vært en av de ille ukene. Jeg visste det skulle komme, men jeg visste ikke at det ville skje så raskt, så uventet.

Jeg er deprimert noen ganger. Jeg liker ikke å si at jeg lider av depresjon, for jeg gjør det bare noe av tiden. Jeg er enten på topp eller på bunn. Og når jeg er på topp går jeg hele tiden og venter på at bunnen skal dra meg ned igjen. Heldigvis skjer det ikke ofte, men det skjer en gang i blant, og det skjer ofte nok til at jeg vet at det alltid vil komme tilbake.

Jeg og han kjekke pleier å kalle det våte sokker. Når jeg er deprimert. Er jeg langt nede har jeg "våte sokker". Er jeg veldig langt nede har jeg veldig våte sokker. Og våte sokker kan være vanskelig å få av seg. Det er ikke så lett å bare skifte inn til tørre sokker. Det er ikke så lett. Jeg liker denne sammenligningen. Den får meg alltid til å smile.

Det som er kjipt er at når jeg er i en av disse periodene vil jeg ikke gjøre så mye. Jeg vil bare være hjemme. Men jeg er blitt så lei av "hjemme". Jeg kommer ikke overens med familien min noe mer, jeg er så lei. Jeg blir så sliten. Alle har sine egne problemer, og klarer ikke se at jeg også sliter. Og alle er hjemme hele tiden. Jeg er aldri alene. Jeg mister all energi av å være hjemme, men derfor orker jeg ikke gjøre noe, og jeg blir sittende fast i en ond sirkel. Jeg kommer meg ingen steder. Jeg sitter fast uten å vite hvor jeg skal gjøre av meg.

Inspirasjonen er heller ikke der. Jeg setter meg ned og prøver å skrive. Om det er skoleartikkel, femelleartikkel eller bloggtekst, ingenting blir riktig. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre annet enn å vente på at det blir bedre igjen. For jeg vet at jeg før eller siden vil være på topp igjen, og være den søte, morsomme jenta jeg vet jeg kan være. Som jeg vet jeg er!! Så det er det jeg gjør nå, venter på at jeg skal komme tilbake . . .

Pleier du å få våte sokker noen ganger?
Hva gjør du for å få de av deg?

Uuuuuut for dring?

For noen dager siden ble jeg utfordret til å poste det aller første innlegget her på bloggen. Jeg ble selvfølgelig utfordret av den heiteste rypa i området, nemlig Ida, som hadde et ikke bare velskrevet men også godt gjennomtenkt første innlegg selv. Litt trist å skulle etterfølge med det våset jeg hadde knatret ned på tastaturet, som verken handler om meg eller bloggen. At jeg i dag har så mange lesere som jeg har er helt ubegripelig. Men uansett, en utfordring er en utfordring. Så hver så god, mitt alle første innlegg på TLP:

A dream in a dream in a dream
Opplever du noen gang at du våkner som fra en drøm, selv om du er lys våken? At tankene har vandret av sted, og du ikke har fått med deg noe av det som har skjedd rundt deg? Jeg gjør det ofte; vandrer av sted, mens jeg står stille.

Noen gang vært borti det?

Blogghora

Jeg har gjort det. Gått imot all min tro og laget en fanside for bloggen på Facebook. Så hvis du virkelig elsker meg kan du gå inn her, her, eller her om du vil, og trykke på knappen som sier "Like", og bli min fan. Kooom igjeeen, jeg vet du vil ;D

Sa kjerringa og sprang.

De siste dagene har jeg fått så mange komplimenter på og om bloggen at jeg blir helt satt ut. Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg. Hvor mye dere betyr for meg :D

Jeg har tydeligvis også fått en stalker, eller hva jeg skal kalle det. Hun har kommentert på artiklene mine på Femelle, og hun har kommentert her på bloggen. Ikke fine kommentarer da. Nei, hun rakker ned på skrivefeilene mine.Og det virker som at denne personen med vilje har gått inn på mine artikler og lett etter feil. Som jeg må si er ganske smigrende. Jeg fikk også en ganske "spydig" kommentar på innlegget mitt under, om mitt møte med julenissen. Den teksten var jo en av de første oppgavene vi hadde på skolen, under verkstedet "Språk og fortelling", der hele poenget var å være kreativ. Kommentaren jeg fikk var slik: Får man så enkle oppgaver når man studerer journalistikk? wow. Jeg er gaaanske 100 prosent sikker på at det er samme person som har kommentert på Femelle. Det er ikke SÅ mange som starter navnet sitt med Sol...

Uansett så ser jeg på dette som et kompliment også. Når noen tar seg tida til å lese gjennom det jeg skriver, og gidder å ta seg tida til å klage på det, da ser jeg på det som at jeg faktisk når ut til noen. Man er ikke stor blogger før man har fått sin første spydige kommentar, am I right?

Har du noen gang fått spydige kommentarer på det du har skrevet? Hvordan takler du slike kommentarer?

You know you will on my will

I tilfelle jeg noen gang skulle dø som følger av en råtten taco (som, la oss innrømme det, er ganske sannsynlig), tenker jeg det er greit å ha testamentet mitt på det rene. Siden jeg ikke har råd til å leie meg en advokat til å gjøre det for meg, gjør jeg det like så godt på egen hånd . . .

1. Mitt Sims 3-spill skal gå til Martine, fordi hun fortsatt spiller det råtne Sims 2. Skammelig.
2. Alle Roal Dahl-bøker går til Reidun Beate, slik at hun kan lese for barna hun en dag får.
3. Jeg vil gi min halvfulle spritflaske til Ida, fordi jeg tror den får et godt hjem hos henne.
4. TV-seriene mine går til Ingvild, fordi hun har for mange venner, og trenger å asosialiseres.
5. Liselusa skal få telefonen min, siden hun ble frastjålet den fine iPhonen.
6. Alle organene mine skal få gå til førstemann til mølla. Løp og kjøp!
7. Den kjære Mac-en min skal gå til Sophia, fordi PC-en hennes eksploderer snart.
8. Alle bøkene mine (minus Roal Dahl) går til Ulrikke, fordi da vet jeg de vil bli satt pris på.
9. Kristel skal få alle barne-filmene jeg har, fordi hun har en kjempesøt datter!!
10. Alle klærne mine går til Fretex og Uff, men jeg tror mesteparten burde gå i søpla.
11. Og den fine grønne sofaen min gir jeg til storebror fordi den er stygg!
12. Søte June får morgenkåpa mi . . . 
13. Caroline får speilreflekskameraet mitt (som hun ikke trenger) som ikke er mitt.
14. Nina skal få iPoden min. Som det ikke går an å legge ny musikk på. Fordi jeg er snill.
15. Jeg vil gi sparepengene til Martine som skal til Ghana til sommeren. Klapp en løve for meg!
16. Andre Ingvild skal få baderomsspeilet som jeg liker å gaule foran - fordi hun synger også.
17. Madeleine skal få flybilletten min til Portugal i sommer, så hun kan reise enda litt mer.
18. Den gjemte sjokoladen min gir jeg til Tone, for når noen dør er det lov å spise sjokolade!!
19. Og Lise skal få samlingen min av tegninger med kule tatoveringer!!
20. Glasskår arver alle vennene mine. Enough said!
21. Sist, men ikke minst, får Katrine bilen min, så hun kan kjøre til chærsten i Skottland :)

Og de som ikke står på listen får bare sloss om resten!

Et godt minne

Mitt alle første minne er fra da jeg var fire år. Det var julaften og jeg hadde på meg min fineste kjole. Den var rosa, og skjørtet fløy langt ut da jeg spant rundt på gulvet, noe jeg gjorde ved hver ledige anledning. Jeg husker også at mamma hadde et kråkereir på hodet, kalt permanent.

Det var blitt kveld og vi satt og spiste middag. Jeg fikk ikke i meg mye. Sommerfuglene jeg hadde i magen minnet mer om kakerlakker som kravlet og bet for å komme seg ut; vi skulle snart åpne pakker.

Bestemor og bestefar var der, og nederst ved spisebordet satt også oldefaren min. Han var en gammel og skrukket mann jeg helst unngikk. Han hadde så utrolig mange poser i ansiktet.

Da de voksne endelig var ferdige med å spise sto jeg allerede i klar startposisjon for å løpe bort til juletreet og rive opp pakkene. Men jeg hadde tatt gledene på forhånd. Bestemor var trøtt, og var nødt til å ta seg en liten lur. Jeg fikk likevel lov til å åpne én pakke, men inne i meg forbannet jeg dette kvinnemennesket som nektet meg å pakke opp fler.

Ikke lenge etter at hun var forsvunnet banket det på døren. Jeg løp og åpnet, og det jeg så gjorde meg stum av forbauselse. Foran meg sto noe av det rødeste jeg noen gang hadde sett.

Julenissen bøyde seg ned, så på meg med mørkeblå øyne som minte om bestemor sine, og snakket til meg med en overraskende lys stemme. ’God jul,’ sa han, og leverte søplesekken han hadde gjemt bak ryggen, til mamma. Han bøyde seg ned igjen, blunket til meg, og dro.

Den kvelden var første og siste gang jeg møtte julenissen, men det gjorde ikke noe. Hver gang noen kom til meg gråtende og fortalte at julenissen ikke fantes, kunne jeg stolt betrygge dem om at det ikke stemte, for jeg hadde nemlig møtt han!

Ikke knappe fem minuttene etter at julenissen hadde dratt fra huset vårt den kvelden, kom bestemor tilbake. Julenissen hadde vært der, og hun hadde gått glipp av det hele . . .

Dette ble skrevet som oppgave det første semesteret jeg gikk på journalistikk, høsten 08. Sann historie!

Sene netter, pene damer og mye, mye alkohol.

De setter seg ovenfor meg på toget. Jeg tror de er et band. De har instrumentkofferter med seg, jeans på beina og langt hår. Bortsett fra han ene, som har kort. De må være et band. Ansiktene deres bærer preg av et godt levd liv med sene netter, pene damer og mye, mye alkohol.

"Kvinne, er det du som har skrudd på vifta?" spør han ene meg. Nei, sier jeg til han. Kan jeg skru den av, spør han. Ja, vær så god, sier jeg tilbake. Jeg tar på meg ørepluggene. Nå kan jeg ikke lenger høre hva de snakker om.

Jeg innbiller meg hva for et spennende liv de må ha bak seg. Et liv med reiser, sene netter, pene damer og mye, mye alkohol. Jeg lurer på om de har familier. Jeg lurer på om de har elskere. Jeg lurer på om de har barn. Jeg lurer på hvor de har vært og hvor de skal. Jeg lurer på om de er snille, jeg lurer på om de er flinke. Spiller de kanskje i et band jeg har hørt om?

De kjøper seg kaffe, leser i blader, og ler. Selv om jeg har i ørepluggene kan jeg høre de le. Han ene, som ligner litt på en eldre versjon av Kurt Cobain, han har på seg svart neglelakk. Jeg skulle ønske han ikke hadde det. Han som sitter ved siden av meg har på seg cowboystøvler, laget av slangeskinn. Men det er jo ikke sikkert de er ekte. Støvlene er veldig spisse på tuppen, så jeg liker de ikke. Når jeg tenker meg om ser han litt ut som en slange i ansiktet. En slange med langt, brunt hår. Jeg kan ikke tenke meg at verken utseendet eller støvlene med de spisse tuppene har stått i veien for hans liv med sene netter, pene damer og mye, mye alkohol.

Skrevet på toget mellom Oslo og Rena, fredag 16. april.

Siden alle andre ser på Paradise...

Er det noen av dere som har sett på "Alt for Norge"? Nei, alle andre nordmenn er vel opptatt av å se på "Paradise Hotel" klokken halv ti om kvelden. Vel, jeg som ikke ser på Paradise har funnet meg en ny yndlingsserie, nemlig Alt for Norge. HELT fantastisk. Den handler om ti amerikanere som har norske forfedre, og kommer hit for å vinne en mulighet til å møte sin norske slekt. I løpet av serien må de gjennom ulike prøvelser for å bevise hvem som er mest norsk av dem alle. I dagens episode måtte de for eksempel ta så mange russeknuter som mulig.

De har funnet mange kule folk å ha med, blant annet en luteransk (?) prest og en viking-wrestler. Kjempemorsomt rett og slett, og et program jeg absolutt anbefaler for alle dere der ute som IKKE ser på Paradise (om det finnes noen flere av oss der ute).

DÅTT KÅMM SPØRSMÅLSTÆJN

Det har vært så vanskelig å skrive om dagen. Jeg har sikkert startet på femti ulike innlegg om femti ulike temaer, og alle er blitt kastet bort. Formuleringene blir feil, jeg kommer ikke på de riktige ordene, jeg bruker for mange kommaer, jeg . . . babler. Uansett, la meg komme til poenget.

Den siste tiden har jeg igjen begynt å leke med tanken om et eget domene. Bare lekt litt. Jeg ble ikke noe mindre gira da jeg leste et innlegg på Lise sin blogg, der hun lurte på hvorfor vi hadde valgt å kalle oss (eventuelt bloggen) det vi gjorde. The Late Parade? Jeg har virkelig ingen god fortelling å fortelle. Navnet er tilfeldig. Og lite personlig. Selv mener jeg at navnet på en blogg er viktig, og jeg vil gjerne at mitt bloggnavn skal være litt mer personlig. Om bare Carina ikke allerede hadde vært tatt . . .

Så, kjære leser, hva synes du jeg skal gjøre?

Carina er ikke redd for noe. Bare litt.

– Skogen. Jeg elsker å gå tur i skogen når det er fint vær, men er jeg aleine blir jeg virkelig paranoid, og tror jeg ser en massemorder bak hvert eneste tre. En koselig gåtur i skogen ender alltid med at jeg kommer løpende og skrikende ut igjen.

– Mørket. Det samme som med skogen, jeg blir kjempeparanoid og ender alltid opp med å løpe de siste meterne hjem. Det er ingenting jeg ikke tror på når jeg går alene i mørket. Vampyrer, zombier, varulver, you name it. Alt kan finnes bak lumske søppelkasser og onde lysstolper.

– Edderkopper; verdens mest ondskapsfulle skapninger. Her om dagen så jeg ned på genseren min, og hva tror du jeg så på den ene puppen. EN EDDERKOPP. Jeg klarte ikke å slappe av på nesten en uke etterpå. Jeg slo den selvfølgelig av meg og fikk mamma til å drepe den.

– Jenter. Det er sant. Når jeg skal møte jenter jeg ikke kjenner kaldsvetter jeg, varmsvetter, stresser. Lista er lang. Jeg klarer ikke å slappe av med jenter jeg ikke kjenner. Jeg blir så nervøs, og vet ikke hva jeg skal si, og ender opp med enten å ikke si noe, eller si alt for mye. Det kan gå begge veier. Dessverre.

Hva er du redd for?

Bokanmeldelse #1: Kjør!

Jeg har nylig blitt med i Cappelen Damms bokbloggturné, som i korte trekk betyr at jeg mottar bøker i posten fra Cappelen Damm og anmelder de her på bloggen. Hvor flott er ikke det? Jeg synes i hvert fall det er kjempemoro, og den første boken jeg får anmelde er ungdomsboka Kjør! skrevet av Helene Guåker. Denne boken er med i en bokserie Cappelen Damm satser på, som heter «20 under 30», forlagets satsing på ung, norsk litteratur. Derien vil bestå av 20 bøker skrevet av forfattere under 30 år og Kjør! er den tredje boken utkommet så langt.

Fra bak boka: Marianne er en bilgæren ungjente som ikke helt klarer å finne seg til rette i livet. Hun sliter med forholdet til kjæresten og føler seg misforstått av foreldrene. Hun har en ekstrem fascinasjon for bil og motor, særlig en Chevelle Big Block SS, og blir derfor en outsider i nesten alle sammenhenger. Hun krasjer med drømmebilen, og mister barnet hun bærer. Kampen for å restaurere bilen og finne tilbake til livet hun levde før, blir alt hun tenker på. Ikke minst må hun overvinne frykten for å sette seg bak rattet igjen.

Jeg synes historien om Marianne er bra, men jeg må si at teksten bak boka er misvisende. Den handler ikke om Mariannes kamp for å restaurere den ødelagte bilen, men kampen for å bli frisk, hennes kamp for å restaurere seg selv. Hun gjør ingenting med den bilen etter ulykken. Jeg trodde historien skulle være en annen enn den var. Men jeg ble positivt overrasket. Det var en fin historie om en guttejente som ikke helt finner sin plass, og jobber hardt for å finne den.

Førsteinntrykket jeg fikk av boken, var at den så ut som en bok for bilgærne tiåringer, men det er det ikke. Jeg vet ikke helt hva målgruppen er, men en ungdomsbok er det. Det jeg også la merke til da jeg startet å lese, var skrivemåten. Forfatteren har valgt å skrive på dialekt, det er få avsnitt og det kan være vanskelig å se hvem som sier hva, fordi forfatteren ikke bruker sitatstreker. Dette er forvirrende i begynnelsen, og litt slitsomt.

Jeg tror mange ungdommer kan kjenne seg igjen i Marianne, selv om de ikke nødvendigvis kan noe om bil. Selv kan jeg ingenting om bil, men jeg likte historien, og jeg likte hvordan den ble fortalt. Helene Guåker imponerer med sin første bok, selv om jeg er usikker på om den får sin fortjente oppmerksomhet hos målgruppen. Men alt i alt, tomlene opp for Kjør!

Om du vil kan du lese Kari Rasmussens anmeldelse av den samme boka på hennes blogg :)

Bildet er lånt fra Cappelen Damms hjemmesider.

Vlogg: Feirer 50 følgere; gi meg en utfordring

Konkurranse hos icarroi!

Det er veldig sjelden jeg blir med i konkurranser som tilsier at jeg må lage et innlegg på bloggen min. Fordi jeg er lat. Men denne konkurransen må jeg bare bli med i, for premien hadde vært perfekt akkurat nå! Caroline har nemlig en konkurranse der en kan vinne et gavekort på CEWE Fotobok til 300 kroner, fra Japan Photo.

Konkurransen går egentlig ut på å vise noe av det man ville hatt i albumet, men jeg tenkte jeg kunne fortelle historien bak det først. I slutten av mai drar karen min til Afghanistan. Kjæresten min som ikke er kjæresten min jobber i Forsvaret, og skal ned dit for å sloss for landet sitt. Jeg har så lyst til å lage et fotoalbum til han, som han kan ta med seg, men jeg er så lite kreativ og fingernem at jeg klarer ikke å lage en fin en på egen hånd. Derfor hadde en fotobok fra Japan Photo vært perfekt! Noen av bildene som ville vært med er blant annet disse to:

Så da skjønner dere jo hvorfor jeg vil så gjerne vinne =D

Gladnyheter på rekke og rad

En gladnyhet: Jeg har fått sommerjobb i lokalavisa her hjemme (samme avis jeg var i praksis i) =D I tre uker skal jeg være fulltidsarbeidende journalist, og jeg kjenner jeg både gleder meg og gruer meg. Da jeg var i praksis kunne jeg i hvert fall skylde på at jeg bare var student, om noe gikk galt. Nå skal jeg jobbe fulltid, for full lønn, og jeg må selv stå til ansvar for alt jeg gjør. SKUMMELT. Samtidig er det ingenting bedre enn å kunne tjene litt penger rett før jeg drar til Portugal!

En "gladnyhet" til: Fra og med i dag skal jeg gå ned til brygga. Jeg tar jo ferge inn til Oslo hver dag, og pleier å ta bussen til brygga. Men ikke nå lenger. Jeg starter en ny og sunnere livsstil. Det er en gåtur på 25 minutter, men det var faktisk utrolig deilig da jeg gjorde det i dag – selv om jeg måtte stå opp kvart på seks, og gå hjemmefra ti på syv. Dette er en ny og sunnere livsstil som sikkert kommer til å vare én uke før jeg gir opp, men bedre å prøve og feile, eller hva?

Enda en gladnyhet: Jeg har fri i morgen! Sove lenge <3

Litt oppgulp har aldri skadet noen

Jeg har gjort om litt. Blant annet fått opp den gamle headeren og forandret på fonten. Det er nesten så det ser litt mer rotete ut med denne fonten, men jeg elsker den og beholder den derfor litt til! Men ja, hva kan jeg si, siden er under konstruksjon. Så om du plutselig skulle komme inn her og siden får deg til å gulpe litt i munnen, ha det i tankene at det er midlertidig <3

Tjukkebolla

Det har vært den slappeste påsken i manns minne. Selv om turen har gått slik: Nesodden - Rena - Oppdal - Trondheim - Oslo - Nesodden, har jeg likevel ikke gjort noe særlig. Jeg bowlet en kveld. Onsdag kom jeg hjem til Nesodden, og på Nesodden har jeg jammen meg grodd fast. Siden jeg kom hjem har jeg ikke gjort noe annet enn å sitte i sofaen og se på TV eller spille Ordspill. Jeg var litt sosial på fredag og lørdag, men før og etter det gjorde jeg ingenting. Jeg har rett og slett ikke nok venner. De jeg har er enten opptatt eller bortreist. Og her sitter jeg som en asosial liten... klump. Ja, for påsken har ikke vært snill med meg. Jeg kan sverge på at jeg har blitt litt tjukkere etter for mye godteri og for lite bevegelse.

Så det var min påske :) Hvordan var din påske?

Musikkanbefaling #1 - Det glade 80-tallet!

Jeg har bestemt meg for å ha en egen spalte her på bloggen, dedikert til forskjellige sanger innen ulike sjangere. Dette er selvfølgelig fordi jeg har en fantastisk musikksmak, og hører på så mye forskjellig, så mye gammelt og så mye nytt, at jeg må bare dele det med dere. Her har jeg for eksempel listet opp ni sanger fra 80-tallet som jeg synes er fantastisk fantastiske. Kanskje bringer de frem noen gode minner?

Har du en favorittlåt fra 80-tallet som du bare ikke klarer å gå lei?

Jeg har fått meg ny jobb som undertøysmodell:

Om du hadde fått muligheten, ville du stilt opp i et blad som FHM? Altså som undertøysmodell? Hadde jeg fått muligheten (og hatt kroppen til det) tror jeg faktisk at jeg hadde gjort det. Ville du?

Se her, jeg hadde jo vært en flott undertøysmodell:

Vil du ikke danse i regnet med meg?

Jeg leser så mange klager om været om dagen. Folk, bloggere, som ikke liker regnet. Men dere, vet dere ikke at regn betyr mildere tider? Regn betyr at snøen forsvinner. Regn betyr at det snart er vår. Dere må ikke være så negative!

Selv elsker jeg regn. Det har jeg alltid gjort. Jeg romantiserer det nok en del, da. Jeg ser alltid for meg at mens regnet slår mot ruta, sitter jeg i en godstol ved vinduet med et pledd rundt meg, teen i ene hånda og en god bok i den andre. Dette skjer aldri. For det første har jeg ingen godstol ved noe vindu, og for det andre leser jeg sjeldnere enn jeg liker å innrømme. Sånn kan det gå. Men jeg liker fortsatt regnet - så lenge jeg er tørr.

Jeg leste en gang et sted at det ikke finnes noen som elsker regnet; bare de som elsker ideen av å elske regnet. Kanskje hadde de et poeng, de som sa det. Hva vet vel jeg. Alt jeg vet er at jeg elsker regnet!

Lykken ligger i en god film.

Tastaturet sier ja. Hodet sier nei.

Noen ganger er følelsen av å ikke være flink nok, nok til å få meg til å ikke engang prøve. Dette gjelder spesielt når det kommer til skrivingen min. Jeg leser så mye bra at jeg ikke klarer å tro at jeg noen gang kan skrive noe som er en brøkdel like bra.

Jeg har for første gang på mange år skrevet ferdig et helt første kapittel. Fire fullskrevne A4-sider på dataen. Til å være meg er det ganske stort. Jeg fullfører aldri noen av skriveriene mine. Nå skal det jo sies at jeg er langt fra ferdig, men jeg ble ferdig med første kapittel i hvert fall. Men etter at jeg tastet inn det siste punktumet og lukket dokumentet, har jeg ikke turt å åpne det igjen. Jeg har til og med klart å komme på en ny idé. Det er dette som skremmer meg. Jeg klarer aldri å fullføre skriveriene mine, fordi jeg alltid kommer opp med nye ideer jeg tror er bedre. Jeg starter heller på de nye ideene, enn å fortsette med de historiene jeg allerede har startet på.

Jeg er redd jeg aldri kommer til å klare å fullføre. En av mine store drømmer å skrive en roman – og få den utgitt. Dette kommer aldri til å skje om jeg ikke klarer å holde meg til én idé. Alt jeg skriver blir forkastet, før jeg har fått en sjanse til å like det.

Problemet er meg. Men problemet med meg er alle andre.

Jeg klarer ikke å komme over den kneiken der jeg vet at jeg er kapabel til å skrive noe som er verdt å lese. Samtidig har jeg denne bloggen. Der jeg skriver. Og mange liker det jeg skriver på bloggen. Og måten jeg skriver på. Noe av det beste jeg vet er å få anerkjennelse for ting jeg gjør. Det er en av mine største skavanker faktisk; jeg bryr meg for mye om hva andre synes. Derfor er det vanskelig for meg å skrive en historie jeg selv liker – jeg tror aldri at noen andre vil like det. Dermed gir jeg opp. Noe som er jævlig kjipt, for alt jeg vil gjøre er å skrive noe bra. Og inners inne tror jeg virkelig at jeg har det som skal til. Men hva om ikke andre synes det? Det er som en stemme i hodet mitt forteller meg at jeg ikke skriver bra nok. Jeg sammenlikner meg med alle andre, og ødelegger for meg selv på den måten. Jeg vet at det som må til er at jeg får trua på meg selv, skaper min egen stil og driter i hva andre synes. Antakeligvis kommer det uansett til å være én eller annen der ute i den store, vide verden som vil like det jeg skriver. Uansett. Får vi håpe!

Livet er overvurdert

Selv om jeg sjelden skriver på bloggen om dagen, ville jeg bare forsikre dere om at jeg fortsatt ikke har noe liv, akkurat slik dere kjenner meg. Og siden jeg ikke har så mye å skrive om, tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om akkurat det. Det å ikke ha et liv.

For å kunne si at du ikke har et liv er det visse regler som må holdes:
⚉ Du må sjekke Facebooken din minst 25 ganger om dagen.
⚉ Du må oppdatere statusen din like mange ganger.
⚉ For ikke å snakke om bloggen. Minst 30 ganger daglig.
⚉ Du må sitte i ro til rumpa har sovnet, slik at du faller når du reiser deg, fordi beina har glemt hvordan det er å stå oppreist.
⚉ Du må spille Ordspill (eller andre online-spill) så mange ganger at du er på fornavn med alle de andre spillerne.
⚉ Du må vente med å tisse til det gjør vondt i blæra. Rett og slett fordi du ikke gidder reise deg opp.
⚉ Sitte og se på at noen andre spiller diverse spill. X-box for eksempel.
⚉ Du må blogge om det å ikke ha noe liv...

Nå skal det sies at jeg ikke har vært i form siden jeg kom hjem fra Berlin, men likevel. Jeg er ikke så veldig mye bedre når jeg er i form heller. Jeg kunne lett tilbragt en helg sammen med Fru Ordspill og Herr Pepsi Max, ingen problem. Er det noe jeg liker er det å kunne sove lenge om morgenen, sløve, og legge meg i samme pysj som jeg våknet i. Og god mat da. Jeg er glad i god mat også. Og ironi. Jeg liker ironi også!

Ordspill og utdatert filmanmeldelse

Inspirasjonen er ikke helt til stede om dagen. Det kan ha noe med at jeg ikke er helt frisk. Eller det kan være på grunn av at min avhengighet for Ordspill (online NORSK scrabble) har kommet tilbake for fullt. Kanskje. Men fortvil ikke, mine kjære trofaste følgere. Jeg har flere skriveregler på lur (for de er jo så koselige å kose seg med under disse regnfulle vårdagene), og jeg tenkte nå at jeg kunne poste en filmanmeldelse jeg skrev for en stund tilbake. Den er om filmen The Wolfman. Siden denne filmen snart kommer på DVD gjør det jo ingenting. Må jo advare dere stakkars små som ikke vet bedre. Tenkte jeg da. Hva tenker du?

Jeg dedikerer herved denne anmeldelsen til Ida, som var så søt og faktisk ba om en. Anmeldelse altså, ikke dedikasjon.

Master of the... klisjé
The Wolfman beviser at det trengs mer enn kjente skuespillere for å lage en vellykket horror-film. Filmen spiller på skvetteffekten, og fokuserer på å skremme. Sluttresultatet blir en film som er skuffende lite skummel, og er kun én stor klump med klisjé strødd med dårligpulver.

Lawrence Talbot (spilt av Benicio Del Toro) mister moren sin når han er veldig ung. Han bevitner det hele, og faren sender han til en anstalt som skal hjelpe han med å takle traumaet. Flere tiår senere har han fortsatt ikke dratt tilbake til hjembyen. Når broren hans forsvinner og blir funnet drept, lemlestet faktisk, kommer han tilbake til den lille landsbyen for å finne ut hva som egentlig skjedde med broren. Kanskje du allerede nå klarer å gjette hva som skjer?

Med navn som Benicio Del Toro, Anthony Hopkins og Emily Blunt tilsia alt at dette skulle bli en vakker, skummel, interessant og nyskapende film. Men nei. Dessverre er den ingen av delene. Alle klisjeer i boka er brukt, og det kan nesten virke som at noen av skuespillerne ikke har trua engang. Når Anthony Hopkins skuffer, da er det noe galt. Eller begynner han bare å bli gammel?

Uansett er dette ikke en film jeg ville brukt kroner på. Det er ikke noe veldig imponerende med verken lyd- eller spesialeffektene. Jeg skvatt et par ganger, men det var cheap shots - ikke fortjente skvett.

Filmen får 4 av 10 fra meg. Det er en helt grei film i sin sjanger (horror), men vent med å se den til den kommer ut på DVD og en venn av deg leier den, slik at du virkelig ikke behøver å bruke penger på den. Bruk heller penga på en bolle!

Gutter er fantastisk feige

Har du noen gang prøvd å nappe øyenbrynene til en gutt? Du skulle tro hvert eneste hårstrå var sydd fast i hjernen, så vondt de får. Jeg må bokstaveligtalt overtale gutten om at det ikke er farlig.

"Neida, det kommer ikke til å gjøre vondt, jeg lover."
"Du lyver, jeg vet det."
"Neida, jeg lyver ikke. Jeg lover at jeg skal være forsiktig."
"Hvis det gjør vondt skal jeg få klype deg i puppen så hardt jeg klarer."

Og sånn går no dagan'. Det er det samme med kviser. Jeg vet ikke hva det er, men selv om det er ekkelt som fy, får jeg så lyst til å klemme på de om han har noen. Det sier seg selv at det er veldig sjeldent jeg får lov. "Nei, ikke faen om du får røre den. Det er vondere enn å føde, jo."

Jenter, kjenner dere dere igjen? Eller er det bare jeg som har vært jævlig uheldig??

F e m e l l e !

Endelig er dagen her. Femelle.no er lansert! Nettmagasinet for unge kvinner. Reidun Beate kontaktet meg for noen måneder tilbake, og lurte på om jeg ikke var interessert i å bli med på et prosjekt hun hadde lyst til å få i gang. Et nettmagasin. Jeg sa ja med en gang. Trengte ikke tenke en gang. Og det beste er at jeg har ansvar for filmredaksjonen! Vi er også så heldige og har Ulrikke på laget :)

Så med en gang, trykk her, og ta en titt på ditt nye yndlingsmagasin på nett :D

I'd sit on that toilet any day

Mens jeg var i Berlin klarte jeg å miste stemmen. Romkameraten min, Stine, var stum da vi kom til Berlin. Mens hun ble gradvis bedre, ble jeg gradvis verre. Og så en dag våknet jeg og den var helt borte. Utrolig kjedelig, men alt det tullet jeg ville ha sagt kom da ut på et eller annet vis. Formen har vært god da, bortsett fra i går, da jeg lå i fosterstilling hele dagen og kun gikk fra hotellrommet for å kjøpe meg en brus (som jeg selvfølgelig mistet i bakken så den sprakk). Det skal sies at denne dårlige formen ikke hadde noe med halsen å gjøre...

Jeg gikk også igjennom resten av bildene jeg hadde tatt, og fant to/tre der jeg så representabel ut. Jeg er rett og slett ikke veldig fotogen. Jeg har bare flaks noen ganger. Uansett, her er noen flere bilder, som jeg lovet. Les mer om turen til Berlin i innlegget under :)

Jeg er en berlinerbolle

Haha, så mye for all den bloggingen jeg lovte! Jeg har rett og slett ikke orket å tenke på bloggen, eller noe for den saks skyld. Men nå er jeg hjemme igjen, og den virkelige verden banker på døren - dessverre. Jeg savner byen og folket allerede. Berlin var fantastisk. Det er nesten så det er blitt min nye yndlingsby. Det er billig, flott, stygt, vakkert, eksentrisk, rotete, masete, nedtagget og ikke minst morsomt. Elever fra Norges Kreative Fagskole i Bergen og Trondheim var også med, og jeg har blitt kjent med en masse nye mennesker.

Fredag var jeg ute sammen med mennesker på et utested med en haug av etasjer og flere ulike rom, som spilte ulik musikk. Vi endte opp på et rom som spilte en masse gode klassikere, som the one that I want fra Grease. Hvor fantastisk er ikke det? Klokken halv syv om morgenen ramla jeg inn på hotellrommet. Lørdag var vi ute på et litt mindre sted, der det var et live latino-band av noe slag, og etter hvert litt mer vanlig musikk. Også et utrolig kult sted. Søndag morgen ramlet jeg inn i senga klokken halv åtte. Og der blei jeg liggende til i dag morges omtrent, da vi skulle reise hjem. Ølet i Berlin er farlig billig - det er alt jeg har å si.

Mandag til fredag hadde vi klasseopplegg hver dag. Akkurat nå er det så mye å fordøye at jeg ikke husker halvparten en gang, men det har vært spennende og lærerikt. Nå skal jeg begynne å jobbe med oppgave fra turen. Alle skal lage en sak, om hva som helst fra Berlin. Jeg skal skrive om film og Berlin, men fordi jeg mistet stemmen har jeg ikke fått gjort noen intervjuer. Alt jeg har er noen bilder. Så jeg begynner å bli litt stresset. Det hele skal være ferdig til torsdag morgen, da vi skal møte grafikere som skal hjelpe oss å lage avis- eller magasinsider ut av sakene.

Ja, dette ble et litt kjedelig "hva har jeg gjort den siste tiden"-innlegg, men da vet dere hvorfor jeg ikke har blogget på en stund. Jeg tror faktisk jeg fant meg selv i Berlin - med huet i en busk klokken halv åtte på søndagsmorgenen!

Bilder kommer seinere!

Bilder Berlin - dag 1 & 2

Lever jeg til å se en ny dag gry?

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive et langt og innholdsrikt innlegg om hva jeg har pådrevet i Berlin de siste to dagene, men når sant skal sies så har jeg akkurat sett "Paranormal Activity" for første gang, og jeg klarer ikke helt å konsentrere meg. Filmen var kanskje ikke så bra, men skummel var den læll.

Gullord fra min munn: "Stine, kan ikke du sjekke at det ikke ligger noen usynlige mennesker under senga?"

!?

Skal prøve å få skrevet noe litt mer verdt din tid i morgen :)

Drar for å gjøre Berlin utrygt

Ja, dere. I dag drar jeg til Berlin. Om ikke veldig mange timene trasker jeg ut utgangsdøra, og den kommer jeg ikke til å se igjen før til neste mandag. Så lenge ikke de andre i klassen mobber meg så mye at jeg ikke orker å være der lenger da, og drar hjem. Klassetur er tingen. Jeg har vært i Berlin én gang før, men det var bare en dag. Derfor gleder jeg meg. Berlin er en utrolig kunstnerisk by, med mye kreativt liv. Og utelivet er visst det beste i hele Europa. Det sier jo litt. Om de slår Oslo, så må det jo være bra... Ikke at jeg bryr meg om slike ting da... Jeg regner med at sarkasmen er til å ta og føle på!

Vi har internett på hotellet, og jeg tar med meg mac-en, så jeg skal jo prøve å oppdatere dere på den spennende hverdagen jeg nå har i vente. Så da er dere forberedt - den neste uken vil det nok kun bli reisedagbok her på bloggen. Vi kommer til å være opptatte mesteparten av tiden. Hver dag er det opplegg, utenom på lørdagen og søndagen tror jeg. Jeg lover også at jeg skal være flink bloggpike og ta en masse bilder, for én gangs skyld (men dere kjenner meg såpass nå, at dere får ta det med en klype salt).

Det sakal også sies at klokken nærmer seg midnatt, og jeg er ikke halvferdig pakket. Med dette avslutter jeg dette innlegget, og legger igjen en aura av beautyness. Og bilder av Berlin da:





Alle bildene kommer fra denne nettsiden.

Desverre er det ikke meldt fantastisk vær, men det får gå.

I've been sleeping in the sky

Jeg har hatt en fantastisk herlig helg. Bedre enn på lenge! Jeg har spist fritert blekksprut (urovekkende godt). Drukket masse øl. Blitt mobbet for måten jeg prater på av minst syv ulike personer (når gutten er på besøk legger jeg om fra vanlig oslodialekt, til en blanding av oslosk og trøndersk). Sett Raske Menn. Lært av Dr. Phil at man ikke skal ha sex på dansegulvet når man er på ball (hvordan i all verden skulle jeg kunne vite det da?). Spist fajitas (som nesten er taco, bare IKKE). Sovet sammen med fuglene langt oppe i luften (sekstende etasje ftw). Brukt alt for mye penger på alkoholholdige, brune væsker. Trasket i høye hæler til jeg ikke orket mer, og kjøpte meg nye sko. Sovet i skje med den beste gutten! Feiret storebror som er blitt gammal mann - the big 30. Sett storebror gråte for kanskje tredje gang i mitt liv (han ble rørt til tårer da alle vennene hans og familien har spleiset på Liverpool-tur til han til høsten). Spist happy meal og blitt happy.

Jeg klarte selvfølgelig å glemme kameraet hjemme da feiringen tok plass, men noen bilder har jeg fått tatt i løpet av helga: