fredag 29. januar 2010

Tut bært, ut og kjør

6000 besøkere har jeg hatt. SEKS TUSEN!!! Er ikke det stort så vet ikke jeg :D

Om et kvarter setter jeg meg i bilen og kjører til Rena. En tre-timers kjøretur under disse forholdene (glatt som f***)? Det kan jo ikke gå bra. Men jeg skal prøve så godt jeg kan å komme frem hel, slik at jeg kan sette meg inn i en annen bil og kjøre i tre timer til, til Oppdal. Da er jeg heldigvis ikke aleine i bilen, om noe skulle skje. Nei, da er jeg nemlig med min kjæreste kjekkas, som jeg ikke har sett på en halv evighet. Og selv om jeg gleder meg vet jeg at lykken ikke vil vare evig, for i morgen skal vi antakelig stå på langrenn, og kjekkasen kommer til å bli min verste fiende. Men jeg skal ikke gi opp før jeg har prøvd.

Hva skal du i helga da? Pine deg selv, slik som meg?

Og ingenting fullfører fredagen slik som et random bilde, så her, værsssego'! You can thank me later...

Edit: Jeg fjernet det forrige innlegget. Jeg tenkte ikke over de andre partene involvert, og slettet det med respekt for deres privatliv. Men vit at jeg alltid vil sette pris på kommentarene deres, og støtten dere ga! Glad i dere, alltid <3

tirsdag 26. januar 2010

Prosjekt: Ukens skriveregel

Som spirende journalist og skribent er det visse ting som irriterer meg når jeg leser andres blogger, artikler, bøker eller alt annet av tekst. Slike dumme småfeil, som lett kunne vært unngått. Skjønner du hva jeg mener? Derfor tenkte jeg å starte en slags ukens innlegg, med forskjellige skriveregler alle skribenterkunne! Og alle sammen, ikke ta det personlig. Jeg tenker ikke på noen spesielle mennesker når jeg skriver om dette, men det er visse utbredte feil som irriterer meg så forferdelig. Derfor, let me presentere:

Orddeling er en av de verste feilene du kan gjøre når du skriver. I hvert fall i følge meg. Leser jeg en tekst med særskrivingsfeil (orddelingsfeil), kan jeg sitte og irritere meg både grønn og blå i flere timer etterpå, selv om jeg er klar over at det ikke er så lett å vite hvilke ord som skal deles og hvilke som ikke skal det. Hovedregelen er vel egentlig at de fleste norske ord ikke skal deles. Dette er en dårlig vane vi har tatt over fra det engelske ordet. Beauty queen ser helt fint ut på engelsk, men skjønnhets dronning? NO WAY. Skjønnhetsdronning all the way, baby!

Å skrive rådyr steik, når du mener rådyrsteik, eller ananas biter, når du prøver å si ananasbiter, er HELT FORFERDELIG! Det du prøver å formidle forsvinner opp rumpa, og setningen får en helt annen mening. Akryl negler, kjempe spennende, samlivs partner, kjøkken klut, leke tøy. De er alle ord man sier i ett ord, men som flere, av en eller anne grunn jeg ikke kan forstå, skriver som to ord. Regelen er lett som en plett: sier du det i ett ord, skriv det i ett ord. Er du usikker, si ordet høyt for deg selv. Sier du det i ett eller to ord?

Det er veldig mange som sliter med særskrivingsfeil, og i min egen klasse av journalister, er det mange som har problemer med det. Kjempegode (ikke kjempe gode) skribenter, som skriver kjempegode tekster, men ødelegger hele gleden med å lese de, ved å stappe de fulle med delte ord som aldri skulle vært delt.

Derfor, du vet vel nå at du ikke spiser en ananas som biter, men ananasbiter? Og at den steika du kjøpte, ikke var rådyr (som i kostet mye penger), men laget av rådyr? Jeg fant denne på nettet: "Nyslaktet okse lever!" Skjønner du hvordan hele meningingen kan forsvinne ut av setningen? Hvem vil vel ha en levende nyslaktet okse? Vel, man vet jo aldri...






Nå er jeg veldig spent på hva dere synes om mitt lille prosjekt, og jeg vil gjerne ha kritikk om det er det du sitter inne med etter å ha lest denne teksten. Konstruktiv kritikk, selvfølgelig :)

mandag 25. januar 2010

Long time, no see

Hei og god morgen alle sammen :) Hatt en god helg?

Selv har jeg spist, ledd, spilt Alias (opptil flere ganger denne helgen), vært med venner, møtt nye venner, sagt adjø til min beste venn (som dro til Brasil i går og blir borte i 6 måneder), vært på kino med lillebror og sett Avatar i 3-D, og slappet av. Ingvild klippet håret mitt også (bilde kommer senere). Så ja, jeg har hatt en begivenhetsfull helg. Sjelden jeg gidder å gjøre så mye på kun én helg!!

Og forresten, jeg har også jobbet litt med et prosjekt, men det finner dere mer ut om senere...

Hva gjorde du i helgen?

PS: Takk for alle kommentarene på forrige innlegg. Godt å høre det er flere enn meg, som IKKE bryr seg om hva slags drikkeflaske man bruker!!!

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

torsdag 21. januar 2010

Don't be a hater

30 Seconds to Mars - Hurricane (feat. Kanye West)


Nettenestea hadde nylig et innlegg der hun kritiserer VOSS-vann. Hun skriver:
Gir VOSS-vann status? Gir man andre et inntrykk av at man er mye kulere og rikere enn de som drikker f.eks Imsdal? Eller enda “verre”, kranvann?

 VOSS er latterlig. Ikke bare på grunn av prisen, men man får jo ingenting ut av å kjøpe det? Flasken er mer upraktisk å drikke av og man sender ut et patetisk budskap om at man virkelig bryr seg om hva andre mener.
Jeg har en VOSS-flaske. Den er i plastikk, og kostet 30 kroner på Deli de Luca. Jeg elsker VOSS-flasken min. Den har en stor tut som gjør at jeg får i meg masse vann av gangen, den er pen og stilren, og ja, kanskje den gir oss fattigfolk en liten følelse av luksus i en ellers så laber hverdag. Men om jeg bryr meg om hva andre mener? Hvorfor i all verden skulle folk bry seg om hva slags drikkeflaske jeg har???

Spiller det egentlig noen rolle hva slags flaske en drikker fra? Hvorfor ikke drikke av en VOSS-flaske? Har kanskje Annette dårlig erfaring med VOSS? Ikke vet jeg. But don't be a hater. Selv skjønner jeg ikke hvordor hun bryr seg med hva slags drikkeflaske folk har.

Ja greit, jeg føler meg kanskje litt kulere og rikere enn de uten VOSS-flaske, men herregud, gjør det noe da . . . ?

Jeg kan jo legge til at jeg også drikker Imsdal, og kranvann. Og jeg elsker det også! Fordi vann er godt. Hvorfor skal jeg behøve å velge en type vann å drikke? Spiller det egentlig noen rolle hvilken flaske jeg drikker av? Når VOSS-flasken min er tom, fyller jeg den med kranvann... OG JEG ER IKKE REDD FOR Å INNRØMME DET!!!!

Hva tenker du om saken?



Og nei, dette er ikke noe i mot Annette. Bloggen hennes er kjempefin, hun er flink til å skrive og all that jazz. Dette er bare min kommentar til hennes innlegg. Og jeg håper dere forsto humoren i dette innlegget :)

onsdag 20. januar 2010

Praksis en to tre

Jeg har nå vært i praksis i snart tre uker. Å faktisk jobbe som journalist i en avis er utrolig skummelt, samtidig som det er veldig spennende å få sakene på trykk. Jeg har nesten hatt en sak på trykk hver dag. I dag hadde jeg tre! Fikk til og med skryt av sjefen for å ha tatt det beste bildet i avisen i dag. Og det verste. Beste og verste på samme gang? Ikke verst.

Nå som jeg har vært ånkli' journalist i nesten tre uker, har jeg også klart å finne ut hva jeg elsker og hva jeg hater med jobben. Disse har jeg selvfølgelig tenkt å liste opp for deg:

Elsker:
♡ Å sitte på et ordentlig kontor og skrive.
♡ Deilig lunsj hver dag.
♡ Ubegrensede mengder med kaffe, te, kakao og sånt.
♡ At jeg kan disponere tiden min som jeg selv har behov for.
♡ Faste arbeidstider. 08:30 til 16:00.
♡ Folkene jeg jobber med.

Hater:
Å ringe mennesker...
Gå opp til fremmede mennesker og spørre om de vil være med på 4 på gata. De fleste sier nei.
Å møte opp på morgenmøte uten ideer. Jeg klarer aldri å finne noe interessant.
Å stå opp tidlig hver dag.
Å prøve å komme på noe å skrive om. STRESS.

Nei uff, det er en kjempeflott mulighet jeg har fått, så nå skal jeg ikke klage mer. Men det er sant, jeg hater virkelig å måtte gå opp til fremmede folk på gaten. Opptil flere ganger nå har jeg kommet tilbake til kontoret uten en 4 på gata, fordi jeg ikke tør å spørre noen. Jeg kan gå mot noen, men rett før jeg er fremme, tar jeg usving og går en annen vei. Må se forferdelig funky ut, men jaja.

Så der, da vet du hvordan jeg har det hver dag :)

tirsdag 19. januar 2010

"If we ever meet again"

Jeg vet at dere aldri gidder å høre på den musikken jeg anbefaler her, men jeg gjør det likevel. Eller, ikke så mye som anbefaler, men jeg har dilla på den. Og derfor vil jeg gjerne at du skal høre på den, og føle den samme gleden som jeg føler når jeg hører sangen. Dansefoten min klarer ikke å stå stille i hvert fall!!!

Vi uten penger kan også gjøre noe

Vi har alle fått med oss den forferdelige katastrofen som har skjedd på Haiti. Her hjemme i Norge har vi det egentlig ganske så behagelig. Vi kan hjelpe disse menneskene, som har mistet alt, til å overleve! Unicef og Thomas Moen har satt i gang en bloggkampanje, som går ut på at vi, oss bloggere, sprer ordet!

Så om du vil støtte, kan du trykke på bildet under og gi penger til Unicef, eller du kan som meg (som er blakk) spre ordet på din egen blogg, twitter, facebook eller liknende. Selv om du ikke har penger å gi, betyr det ikke at det ikke er noe du kan gjøre for å hjelpe :)


Ut på tur, aldri sur



Husker du jeg sa jeg skulle fortelle deg litt om hvordan jeg skulle klare å gå ned i vekt? Det var bare tull. Jeg sa det bare for at du skulle komme tilbake.

Neeeeida. Selvfølgelig skal jeg fortelle. Men først burde jeg vel si at jeg aldri har vært noe særlig sporty av meg. Treningssenter er et ukjent begrep, og jeg gidder ikke bevege på meg om jeg ikke behøver. Dessverre begynner vekta å stige, og selvtillitten å synke, og jeg har sparket meg sjøl i ræven (?) og begynt å gjøre noe. Jeg har begynt å gå. Altså, gå turer.

Jeg eier ikke kondisjon, og jeg er latere enn katta di, men jeg, ja jeg, har begynt å gå tur. Minst fem dager i uken skal jeg gå, og ikke bare en runde rundt huset heller. Minst en halvtime skal jeg gå. Og hvordan skal jeg holde opp motivasjonen for å gjøre dette? Mosjon.com!

Dette er en nettside der du registrerer deg gratis, setter opp mål for hvor ofte, hvor langt, og hvor lenge du skal gå i uken! Etter hver tur registrerer du hvor langt du har gått, og voilá, den regner ut for deg. Når du målet ditt?

På siden kan du også finne ulike programmer som passer for deg, turstier i nærheten av der du bor, pluss mye mer.

Dette blei et skikkelig reklameinnlegg, men jeg meldte meg selv inn der i går, og er allerede mer motivert til å få til det til (selv om da jeg gikk på vekta i sted var det mer motivasjon enn du kan drømme om).

Ja, nå må jeg løpe. Jeg skal nemlig gå tur :D

mandag 18. januar 2010

Er du stolt av meg?

Nå er jeg ganske stolt. Jeg har gått en times tur i dag. Etter en veldig usunn livsstil helg, er det på tide å miste noen kilo. Glemte selvfølgelig å ta med speilrefleksen, men tok noen bilder med mobilen, som faktisk ikke ble så alt for ille. Jeg har store planer om å gå opptil flere turer per uke, og hvordan jeg skal klare det skal jeg fortelle dere om senere :)



Se på innlegget under om du vil lese om bloggawarden jeg har gitt til syv bloggere!! Nå stikker jeg til sofaen, den venter på meg.

Wooh, bloggawards :D

Søte Reidun Beate har gitt meg en award på bloggen sin, og det fikk meg til å smile fra øre til øre. Det er på en måte en utfordring, og den går ut på å:
  • lage et innlegg der man skriver 7 fakta om en selv.
  • gi awarden til 7 andre bloggere.
  • linke til disse. De som får awarden må kopiere den inn i sitt innlegg.
Syv (dumme) fakta om meg: 
  1. Jeg klipper ut alle artiklene jeg skriver for lokalavisa, nå i praksisperioden.
  2. Jeg liker faktisk noen av sangene til Lindsay Lohan. Jeg har den ene CD-en hennes.
  3. Jeg spiser ofte taco flere dager i uken, om jeg kan.
  4. Jeg snorker om et damplokomotiv. Derfor hater mine venninner å ha sleepovers med meg :(
  5. En gang jeg var hos tannlegen hadde jeg åtte hull . . . . . .
  6. Jeg har KANSKJE trent på treningssenter fire ganger i mitt liv.
  7. Jeg er veldig misunnelig av meg. Ikke nødvendigvis sjalu, men misunnelig.
De bloggerne jeg synes fortjener en award er: Ingvild, Tonje, Kathrine, Martine, Lise, Linda og Ida.

Så håper jeg alle disse tar imot awarden, og lager sin egen lille liste :)


søndag 17. januar 2010

Hvis du viser meg din, skal jeg vise deg min?

Jeg husker ikke om jeg har vist dere den, men jeg har en tattovering. Den er på innsiden av håndleddet mitt, og viser et løvehode. Stjernetegnet mitt. Det er kanskje en klisjé, men det er noe som betyr noe for meg. Løven representerer styrke. Mot. Alt det jeg ikke har. Jeg valgte å ha den på et så synlig sted som jeg gjorde, fordi den alltid skal minne meg på at jeg må tørre. Tørre å være sterk, tørre å vise mot. Jeg har hatt den i to år nå, og jeg elsker den like mye som dagen jeg fikk den.

Dette er den eneste tattoveringen jeg har, men jeg ønsker meg flere. Jeg synes tattoveringer er utrolig flott, og jeg finner de utrolig fascinerende. Jeg tror nok ikke jeg kommer til å tørre å ta noen store, dominerende tattoveringer noen gang, men noen få små til har jeg absolutt lyst på. Men de må bety noe. Jeg vil ikke ha en tattovering, bare for å ha en tattovering.

Men jeg vet det er mange som ikke liker tattoveringer også. Det er ikke for alle. Men hva med deg? Hva synes du? Har du tattoveringer selv? Hvorfor, eller hvorfor ikke?

Hjelpsomme fakta

Unyttig fakta er alltid like morsomt, og faktisk, utrolig nok, veldig nyttig ved pinlige stillheter og andre sosiale sammensetninger hvor man kanskje ikke har så mye å si. Her er noen av mine favoritter, som du kan bruke når det skulle bli nødvendig:

✓ Mennesker som bor i byer har tykkere og lengre nesehår enn de som bor på landet . . .
✓ Kvinner bruker i gjennomsnitt 7000 ord per dag, mens menn kun bruker 2000 . . .
✓ Sauer kan kjenne igjen andre sauer på bilder . . .
✓ Hamstre kan ha sex 75 ganger i løpet av en dag . . .
✓ Det finnes flere rødhårete i Skottland, enn i noen annen del i verden.
✓ Hvert femte menneske på jorden er kineser . . .
✓ En giraffpenis er nesten 120 centimeter lang . . .

Ja, der tenker jeg jeg ga deg noen gode tips for å unngå pinlige stillheter. Eller ikke . . .

"Possibility" Lykke Li

Før jul mottok jeg et "betinget" opptak fra Griffith College i Dublin. Det vil si at så lenge jeg får en C i snitt, er jeg inne. Da kan ikke de si at jeg ikke får begynne på skolen. Det koster meg 300 euro å takke ja på dette betingede tilbudet. Pengene er betalt, kontrakten er signert. Det eneste som gjenstår nå er å sende inn kontrakten, og få en C i snitt. Det skal jeg klare!

For å si det sånn, jeg må klare det. Jeg er dritt lei av å bo hjemme! Det får dere vite mer om senere. Nå tror jeg FAKTISK at jeg skal sette meg ned og skrive litt på den fantastiske historien som jeg akkurat kom på at jeg aldri har fortalt dere om. Det får også komme senere.

Håper dere har en strålende fin lørdagskveld/søndagsmorgen, alle søte :)

photodiarist

fredag 15. januar 2010

Sleepyhead

Nå sitter jeg på jobben, og er dødtrøtt. Jeg venter på en telefon og en mail, og har egentlig ikke så mye å gjøre akkurat nå. Egentlig er det deilig. Både i går og i dag satt jeg på med en kollega til jobb. Både i går og i dag våknet jeg ti minutter før jeg skulle gå. Det er litt rart også, for både i går og kvelden før der la jeg meg rundt klokken elleve. Blir det deilig med helg? JA :D

Tusen takk for kommentarene deres på mitt forrige innlegg også. Jeg setter så pris på det, at dere aner ikke :)

onsdag 13. januar 2010

Rømningsvei

Faren min er alkoholiker. Jeg må bare bite i det sure eplet, og innrømme for meg selv og alle andre, at han faktisk er en alkoholiker. Nothing more, nothing less. Jeg har pleid å lage unnskyldninger. Mer for meg selv, enn han:
Han er vel på en måte alkoholiker, men drikker jo veldig sjeldent når jeg er til stede. Jeg mener, han ble jo full den ene gangen, og den andre gangen der. Det var litt kjipt, men alle kan jo gjøre feil. Han er bare litt for glad i ølen sin. Og konjakken sin. Og spriten. Og så whiskeyen da. Men han er ikke en ordentlig alkoholiker da, bare litt . . .
Jeg har ikke mye kontakt med faren min, det er det mange av dere som vet. Jeg har skrevet at han er litt for glad i alkoholen, men jeg tror ikke jeg noen gang har skrevet at han er en alkoholiker. Men det er han. Det har han alltid vært, og det kommer han alltid til å være.

Jeg er glad i faren min, han er en snill fyr. Han er veldig feig, har lett for å legge all skyld på alle andre, og ringer helst når han har drukket. Men han er en god fyr, innerst inne. Han har gått igjennom sitt gjennom årene, og jeg kan vel skjønne at alkoholen er en lett rømningsvei. Men jeg begynner å bli lei.

Jeg har skjønt det at om jeg vil ha kontakt med faren min, blir det min jobb. Og det kommer alltid til å være min jobb. Om jeg vil ha et nogenlunde normalt forhold med faren min, med jevnlig kontakt og hele pakka, er det jeg som må ta opp telefonen og ringe. Ringer ikke jeg kan det gå to, fire, syv måneder før jeg hører noe. Om jeg velger å ringe etter to eller tre måneder, får jeg gjerne slengt i trynet at oi, lever du? Men ikke av pappa, da. Nei, det er kjæresten hans som sier det. Nei, pappa er mer som meg, liker ikke snakke om de ubehagelige tingene. Vi gjør ikke sånt.

Om jeg vil ha kontakt med faren min er det jeg som må stå på. Det er jeg som må ta ansvar. Og jeg vet ikke om jeg orker det. Jeg vet ikke om jeg er tøff nok. Jeg tenker ofte at det ville vært så mye enklere om han bare ikke var i livet mitt i det hele tatt. Når han nå prøver noen ganger, og kontakter meg etter så lang tid som mulig, revner bare såret helt på nytt igjen. Og det bruker like lang tid på å gro som sist gang . . .

Jeg vet at jeg kommer til å bli såret igjen. Men jeg klarer ikke å la være å spørre meg selv om det egentlig ikke er verdt det? Fyren har sine feil, men jeg mener, det er faktisk snakk om mannen som ga meg liv. Jeg vet han bryr seg, jeg er bare ikke sikker på om han bryr seg nok. Action speaks louder than words . . .

Hva ville du gjort i min situasjon?

Nei takk, nå vil jeg ikke mer

Campus Kristiania: 36 000 kroner
Griffith college: 2600 kroner
Finn.no annonse: 600 kroner
Bilforsikring: 2400 kroner
Capris.no: 250 kroner

Jeg har nok av regninger. Det er penger jeg ikke har nok av!
Takk Gud for lånekassen.

Akkurat nå hater jeg litt.

EDIT: Jeg glemte å nevne de 4900 kronene jeg må betale på Mastercardet . . .

tirsdag 12. januar 2010

Hjernen min og meg

Jeg har så lyst til å skrive. Jeg har lyst til å sette meg ned, ta fram pennen og notatboka og skrive en historie. En historie som er verdt å lese. Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til. Jeg kan komme opp med de mest fantastiske ideene (om jeg får si det selv), og skriver de ned. Men når jeg skal begynne på første setningen i selve fortellingen, står jeg fast. Jeg klarer ikke. Det vil ikke ut. MEN DET VIL UT, prøver jeg å fortelle hjernen min. Men han vil ikke høre. Lar meg ikke putte det på papir. SLIPP DET UT, skriker jeg. Men hjernen nekter. Han vil beholde ideene for seg selv, han vil ikke dele de med verden. Mens jeg, jeg vil dele de med alle. Det er en samarbeidssak, og jeg og hjernen må være enige. Men sånn som det er nå, kan det se ut til at vi ikke vil klare å komme til enighet med det første.

Dumme hjernen . . .

mandag 11. januar 2010

Du er så langt vekke, men likevel så nære

Jeg og min kjære har et rart forhold. Det ble slutt i sommer fordi vi trodde han ville være i Trondheim, og jeg her i Oslo. Slik ble det ikke. Han endte opp på Rena istede, og vi begynte å møte hverandre igjen. Nå er vi ikke offisielt sammen, men på en måte er vi det likevel. La oss kalle det single, med forpliktelser . . . Som regel ser vi hverandre kun i helger og ferier. Ikke så ofte da heller, lenger. Før var det gjerne hver eneste helg, og hver eneste ferie. Det er det ikke lenger, og selv om savnet blir stort etter kun noen timer borte fra han, prøver jeg å også gjøre andre ting. Da blir det plutselig ikke en selvfølge at jeg vil se han neste helg, eller helgen etter der. For hva om jeg har andre planer? Eller han?

Jeg synes det er kjempevanskelig å ha et avstandsforhold, men jeg prøver å tenke positivt. Når vi endelig ser hverandre etter en stund, setter vi så mye mer pris på det, og verdsetter øyeblikkene. Vi krangler masse, og er ofte uenige, og vi er helt totalt forskjellige. Men vi er bra sammen! Magen min kribler fortsatt når jeg ser han. Jeg savner han når han er borte. Jeg setter pris på meningene hans, og blir like fornærmet hver gang han har noe negativt å si.

Det jeg prøver å si er at det er vanskelig med avstandsforhold, men om man virkelig vil, får man det til! Det er lenge til vi kommer til å se hverandre hver dag; bo sammen kanskje. Men det er noe jeg ser frem til, og det er en trøstende tanke hver gang savnet blir for stort. En dag vil vi bo sammen, og det vil bli såååå koselig. Når den dagen kommer, at vi bor sammen, vil jeg sette pris på de små tingene. Som å kunne pusse tennene sammen på en hverdag. Ligge i armkroken hans på en søndagskveld, uten å grue seg til en av oss må dra. Våkne i armene hans en mandagsmorgen . . .

Til høsten drar jeg til Dublin. Du drar til Afghanistan. Hva som skjer, vil tiden vise. Men vi har klart oss i snart to år nå. Et lite lusent ekstra år får vi til, før vi kan være sammen på ordentlig igjen! Jeg liker deg, jeg <3


I ♡ some things

Etter oppfordring fra Ulrikke (Ask for Answers) i dette innlegget, skal jeg nå liste opp ting som gjør meg glad. Jeg prøvde å tenke på ting som gjorde meg glad da jeg leste innlegget, og det var faktisk vanskelig. Derfor utfordrer jeg nå meg selv, uten å ha kommet på noe som gjør meg glad på forhånd, til å skrive en liste over ting som gjør meg glad . . . Ja, skal vi bare komme i gang da?

♡ Varm Earl Grey-te, med melk!
♡ Å ligge i armkroken til kjekken.
♡ Spise taco (eller lasagne) med gode venninner.
♡ Å se en virkelig god film, og kunne diskutere den med noen.
♡ Shoppe, uten å ha dårlig samvittighet fordi jeg egentlig ikke har penger.
♡ Jeg blir kjempeglad når jeg finner en ny, fin sang jeg kan ha dilla på. Det er ikke ofte, men noen ganger hører jeg en sang som virkelig setter seg. Love it!
♡ Å sitte i en park, med et pledd og en god bok, eller notatboka mi. Dette er ikke noe jeg gjør ofte, men noe jeg forhåpentligvis kommer til å gjøre oftere i fremtiden!

Hmm, jeg kom da på en del? Føler at listen min ble litt tåpelig, men det får den bare være. Dette er ting som gjør meg glad, og selv om det kanskje ikke er store greiene, så er det mine greier. Hva med deg? Tar du utfordringen?

En sang som aldri skuffer, når jeg trenger en oppkvikker:

søndag 10. januar 2010

Kleint komplisert, på en god måte

Det er ingen hemmelighet at jeg er fan av Meryl Streep. Når hun så er med i en komedie om et aldrende skilt par som finner tilbake til hverandre mens de begge er i forhold til andre, måtte jeg selvfølgelig ta turen til kinosalen for å ta en titt. Phew, lang setning . . .

"It's Complicated" handler om Jane (Meryl Streep) og Jake (Alec Baldwin) som har vært skilt i ti år, og egentlig ikke har et særlig godt forhold – som skilte flest. De har tre barn sammen, og etter sønnens "graduationparty", møtes de i samme hotellbar, alene, drikker en masse vin, og hopper i høyet. Igjen oppfører de seg som om de skulle vært kåte tenåringer, men det er ett problem. Jake er gift med en dame tyve år yngre enn han selv, og Jane er på dater'n med arkitekten sin. De må snike rundt, og mens Jake på ny faller for Jane, blir Jane forvirret av situasjonen, og usikker på hva hun vil.

Jeg slutter å beskrive her, i frykt for å avsløre for mye.


Jeg dro med meg bestevenninnen min for å se denne filmen, og jeg kan med 99 prosent sikkerhet påstå at vi var de yngste i salen. Det var mange middelaldrene par der, bestemødre, mødre og fedre. Og oss. Men vi lo minst like godt som resten av salen, om ikke mer (det skal nevnes at vi også lo av flauhet en del ganger – Meryl Street og Alec Baldwin på 50+ som snakker om hår på musa og verre? kleint).

Filmen var virkelig sjarmerende, og søt på sin egen måte, selv om den antakeligvis ikke er beregnet for den yngre målgruppen, such as myself. Alec Baldwin, som jeg har hatt et lite hatforhold til en lang stund, imponerte. Han fikk noen plusser i boka av meg. Meryl Streep ser like vakker ut som vanlig, og viser igjen at også hun kan være morsom.

Dette er nok ikke den beste prestasjonen til noen av dem, som begge har mange filmer på CV-en som imponerer stort, men det er en koselig film man kan le av, og se med enten venner eller kjæreste. Om jeg var deg, ville jeg unngått å se den med en foreldrer – kleinfaktor til tusen!

Alt i alt vil jeg anbefale alle å se denne filmen, om du liker slike sjarmerende filmer som er søte på sine egne måter. Det er ikke noe spesielt med den, sånn egentlig, men en god latter får du i hvert fall. Det gjorde jeg!

Hva synes du om denne anmeldelsen? You like?

En god lørdag


lørdag 9. januar 2010

Down memory lane

Jeg har ikke mange minner fra da jeg var liten, men det er noen ting som sitter bedre enn andre. Blant annet det at da jeg var liten, pleide jeg hver lørdag å kjøpe VG for bestefar, og ta den med til han. Det var ikke store greiene, men jeg tror at det er noe han virkelig satte pris på i sine siste år. Dette er dessuten noe jeg setter pris på nå i ettertid. Jeg husker at det ikke var like morsomt å måtte dra hjem tidligere fra lekekameratene, eller gå i butikken midt i en spennende film, men jeg er virkelig glad for at jeg gjorde det. Vi fikk tilbragt "kvalitetstid" sammen, uten at det egentlig var noe spesielt med det. Det er disse lørdagene som er minnene mine av bestefar, og de kommer jeg til å huske på for alltid!

Det er noen minner jeg ikke er så stolt av, også. Jeg husker den sommeren jeg ble 14 år. Vi var i Hellas, og jeg hadde møtt en gutt på hotellet som jeg selvfølgelig var stormforelsket i. Et år eldre enn meg var han også (dette var jo veldig stort for meg selvfølgelig). Lillebroren min må ha vært rundt fire eller fem år gammel, og ekstremt søt. Men selvfølgelig, det var ikke han jeg var interessert i å være med . . . En dag satt jeg med denne gutten i noen sofaer i resepsjonen, sammen med noen andre ungdommer som bodde på samme hotellet. Lillebroren min kom plutselig, kjempestolt fordi han hadde fått en ny sekk, som han ville vise oss. Jeg fortalte han at ingen var interesserte i å se den dumme sekken hans, og kunne han ikke bare la oss være i fred. Han gikk han, og jeg tenkte ikke noe mer på det. Før moren min senere fortalte at lillebroren min hadde kommet opp på rommet, gråtende, og kastet sekken på gulvet og ikke ville bruke den mer. Jeg tror aldri jeg har vært så skamfull som i det øyeblikket. Jeg mener, jeg får dårlig samvittighet når jeg tenker på det nå, og lillebroren min husker det nok ikke en gang. Det var en teit liten ting, men det er virkelig et av de øyeblikkene i mitt liv jeg er mest flau over.

Men uansett, det er minner. Gode som dårlige tar jeg vare på de, for det er minner jeg lærer av, og vokser av. Selvfølgelig skal man ikke gå rundt og tenke på alt som har skjedd før. Jeg tror at man ikke skal bruke energi på å angre på ting som har skjedd, fordi man kan ikke forandre på det uansett. Da prøver jeg heller å lære av det, selv om det kanskje ikke alltid er like lett. Men minner skal ta vares på!

Hva tenker du om det med anger, og minner?
Skal man ta vare på alle minner, eller er det bedre å fortrenge de dårlige?

fredag 8. januar 2010

We like men in suits

Ser dere at jeg har forandret på bloggen? Jeg synes kanskje det er litt teit at det er en dressmann på bildet, MEN fortsatt rimelig kult. Mener jeg. Hva mener du?

Det er fredag, og jeg sitter fullt påkledd med morgenkåpe over. Kulda smyger seg inn i alle kriker og kroker, så det gjelder å pakke seg godt inn.

Ja, dette ble et teit innlegg, jeg ville egentlig bare høre hva dere synes om det nye utseendet. Så langt liker jeg det :)

Forresten, praksisen går bedre, og jeg begynner å komme inn i rytmen. Har allerede hatt tre saker på trykk, og det kommer til å bli flere. Jeg klipper selvfølgelig ut alle sammen, og limer de inn i en egen bok! Haha, litt stolt eller? Og fordi jeg er stolt, kommer her to kvalitetsbilder: et av arbeidsplassen, og et av meg på kontoret mitt (kan du tro det, jeg fikk eget kontor?!). Don't mind the hair, det ser ut som jeg mangler en stor del av det. Men jeg lover dere, det er der. Bare oppå toppen et sted!

Lotz of kizzez . . .


God helg, folkens

Jeg er generelt ikke et hatende menneske. Jeg liker ikke å hate, og jeg gjør det sjeldent. Men jeg skal innrømme at vinterkulden og mørket har sin påvirkning på meg også, og jeg skal nå liste opp noen ting jeg hater. Enjoy:

♥ Biler som ikke blinker når de skal kjøre inn en vei.
♥ Glatte veier som jeg ikke klarer å kjøre opp.
♥ Sopp.
♥ Mennesker som er på besøk hos naboen, og parkerer midt i veien slik at jeg ikke kommer meg fram til min egen parkeringsplass FORAN mitt eget hus. Eller mammas hus, da . . .
♥ Den store, lange, tjukke, røde . . . bilen min. Fy, din perverse lille jævel, jeg vet hva du trodde jeg skulle si!
♥ Folk som klager . . .

mandag 4. januar 2010

"From A.M. to P.M."

Første dagen i praksis gikk ikke så bra som jeg hadde håpet. Jeg fikk en vanskelig sak med en gang, slet med å finne kilder, og klarte ikke å bli ferdig i dag. Heldigvis trengte de den heller ikke til å bli ferdig i dag, men jeg må skrive den ferdig i morgen. Er rimelig skuffet over meg selv, men redaktøren sa at det var en vanskelig sak å skrive.

En kjedelig begynnelse, men bortsett fra det, så virket det som et kjempested å jobbe! Jeg fikk til og med et eget lite kontor, med en data og en telefon. Da skal jeg si deg jeg følte meg proff! Det var koselige folk, så mye gratis kaffe og kakao jeg bare kan orke, og en skikkelig god lunsj. Jeg tror jeg kommer til å trives i praksisen, men forhåpentligvis blir ikke de neste sakene like vanskelige som denne. Men jeg skal klare å skrive den, det må jeg!

Nå er jeg kjempesliten. Jeg våknet klokken fem i dag morges, og fikk ikke sove igjen fordi jeg hadde så mange nerver i magen. Jeg sto opp klokken seks, var på jobb halv ni, og hjemme klokken fem igjen. Jeg tror det ikke er så alt for lenge før jeg stikker til sengs, for jeg er s-l-i-t-e-n!

PS: Bloggen min er kjedelig nå. Jeg prøvde meg på en ny layout i stad, men ingen ble noe fine, så siden får se ut som den gjør, en liten stund lenger! Dessuten, som jeg har sagt før, har jeg noen planer for bloggen. De forteller jeg om senere :)

søndag 3. januar 2010

Kan ikke... la... stresset... ta over...

I dag har jeg sittet i bil i fire timer, sittet på tog i en time, sittet på buss i to timer, løpt som bare f*** i ti minutter, tatt trikk i fem minutter (men det hele er litt uklart, siden jeg hadde vondt i hele kroppen etter løpingen), og endelig, sittet på båten hjem, i 25 minutter. Etter å ha dratt fra Oppdal klokken 11:00, var jeg hjemme i armkroken til mamma klokken 19:00 på kvelden. Det var en lang og smertefull tur (død over NSB), men jeg kom meg frem til slutt.

I morgen starter praksisperioden min. Jeg skal være (leke?) ordentlig journalist i hele to måneder. Jo mer jeg tenker på det, jo mer stressa blir jeg. Jeg vet ikke hva som forventes av meg, og selv om jeg har surfet på nettet i godt over en time, klarer jeg ikke å finne noen ideer jeg kan ta med meg på mitt aller første morgenmøte. I morgen. 08:30. Morgenmøte. NULL ideer. Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal gå frem. Praksisperioden min skal være i Akershus Amtstidende, lokalavisen der jeg bor (Nesodden, Drøbak, Frogn). Jeg tror ikke de forventer at jeg skal dukke opp med ti ideer, men det hadde jo vært greit å i hvert fall ha én. Forhåpentligvis er idémyldring noe av det jeg kommer til å lære meg i løpet av denne perioden.

Jeg prøvde også akkurat å se på G. I. Joe, om dere lurte, men det tok ikke halve filmen en gang, før jeg endte opp på dataen. Den var kjedelig, full av klisjeer og b-skuespillere som ikke forandrer på ansiktet uansett om de er sinte eller overlykkelige.

Nei, kanskje det er på tide å komme seg i seng? Ei jente trenger sin skjønnhetssøvn, vet du ;)


fredag 1. januar 2010

Nytt år, nye muligheter

Jeg har planer, jeg har ideer, og jeg har . . . ikke tid til å fortelle om de akkurat nå. Jeg hadde en fin nyttårsaften, men det er nok en liten sjanse for at jeg drakk akkurat litt for mye. Heldigvis er formen i dag såpass bra, at vi senere i kveld skal på kino og se på Sherlock Holmes!

Kommer med et lengre innlegg om ikke alt for mange dagene, men akkurat nå er det ingen tid eller energi til overs!

Har du sett Sherlock Holmes? Hva syntes du?