The Late Parade

Super-Cali-Fragil-Istic-Espi-Ali-Docious

2010-06-14T17:14:00.002+02:00

Folkens, vet dere hva, eller? Jeg har kjøpt meg et eget domene. Ja, det stemmer, et eget domene. Nå jeg har jeg jo mast om det i en evighet, så det var kanskje på tide. Så ja, i en halv evighet har jeg lekt meg med koder, design og stylesheet og endelig, endelig, er den ferdig. Det eneste negative jeg ser med å bytte bloggplattform er at jeg mister alle følgerne mine, som jeg er så veldig glad i. Så hver så snill, legg til den nye bloggen min ♡

Jeg tok rådet deres også, og beholdt navnet The Late Parade. Så, trykk på bilder under, og kom inn på min nye hjemmeside: http://thelateparade.net.

Lurer du på noe om journalistikk?

2010-06-11T14:38:00.001+02:00

Da var det gjort. Etter to år på Norges Kreative Fagskole kan jeg faktisk kalle meg ferdigutdannet journalist. Jeg føler meg så langt fra ferdigutdannet som det går an å bli, og det skal sies at jeg akkurat nå har journalistikk lang opp i halsen. En liten pause skal bli godt.

Her får du et lite utdrag av hva som sto i mitt refleksjonsnotat som jeg leverte sammen med mappeeksamen:

Nå som disse to årene på NKF er over føler jeg en slags tomhet. Det er kjipt å være ferdig, men jeg er glad det er over. Journalistikk på NKF har vært hverdagen min i to år nå, og når sant skal sies så vet jeg ikke helt hva som skjer videre for meg. Forhåpentligvis blir det et siste år i Dublin, for å ta bachelor, men etter det? Jeg vet ikke. Jeg har ikke gitt opp på filmjournalistikkdrømmen min, men jeg tør ikke legge noen planer. Jeg vet at jeg vil utdanne meg videre. Ha litt mer flesk på beina. Jeg føler meg fortsatt ikke klar for arbeidslivet, selv om jeg vet at jeg er det. Etter to år med journalistikk forklart opp og ned, ut og inn, sitter jeg igjen som en sterkere, mer selvsikker skribent, men fortsatt like usikker på hvor jeg ender opp, som da jeg startet.

Nå som jeg er ferdig med journalistikk på Norges Kreative Fagskole, er det kanskje noe du lurer på? Jeg tenkte i hvert fall jeg kunne ha en liten spørsmålsrunde der dere kan spørre meg om hva som helst som går under temaet journalistikk, NKF, skriving og lignende. Mange av dere lurer ofte på ting, og jeg er så dårlig på å svare på spørsmålene deres, så derfor tenker jeg det er fint å samle alt i ett innlegg! Er du ikke enig? Så, spør i vei, så jeg får noe å gjøre nå som jeg har SOMMERFERIE :D

Peace out fra en sleeeeten, eksamenslei Carina.

honey, you're too cool for school

2010-06-05T19:31:00.002+02:00

Du har kanskje merket det. Innleggene er ikke så morsomme som før, de er ikke så interessante som de en gang var, ikke like spennende som tidligere. Eller kanskje du ikke har lagt merke til det, men det har jeg. Det er skolen sin skyld. De forventer at jeg skal bruke all tiden min på skole, og jeg blir stressa og klarer ikke å gjøre verken skolearbeid eller noe som helst annet. Jeg unnskylder ikke den dårlige bloggeren som jeg har vært, men jeg kommer med lovord om en bedre og flinkere Carina. Snart.

I går leverte jeg to hjemmeeksamener: mappeeksamen og avsluttende prosjektarbeid. En time senere fikk jeg utlevert en ny hjemmeeksamen som skal leveres fredag om en uke. Så du skjønner, bloggen blir litt nedprioritert om dagen!

Uansett. Som sagt, ingen unnskyldning, men et løfte :)

Kjedelig med eksamen, når alt jeg vil gjøre er å ligge ute i sola:

Spesielle mennesker, spesielle samtaler

2010-06-01T17:19:00.004+02:00

Her satt jeg, uskyldig som jeg er, og jobbet med mappeeksamen og andre ting, da telefonen ringte. Det var et ukjent nummer, men godtroende som jeg er, svarer jeg alltid på ukjente nummer. Nå var ikke noe unntak.

"Hallo, det er Carina."

"Hallo, er det Blomås?"

"Nei dessverre, da har du ringt feil."

"Åja, men kanskje jeg kan snakke med deg. Du skjønner, jeg ringer om et nytt TV-program, og leter etter unge voksne som kunne tenkte seg å delta. Og la meg si deg dette, dette vil være et program som blåser alle de andre realityprogrammene av banen. Kunne du vært interessert i noe sånt?"

"Hva er det for noe da?"

"Vel, jeg kan ikke fortelle for mye, men la meg si deg dette, førstepremien er på 5 millioner kroner."

"Okei, men jeg har egentlig ikke tid, jeg reiser bort om ikke lenge og blir borte i et år, så jeg er nok ikke rette deltager."

"Men la meg spørre deg om dette: Hadde du hatt noe imot å ha sex på TV?"

"Ja."

"Har du noen fobier av noe slag?"

"Njaaaanei."

"Ok. Jeg kan jo fortelle deg at dette er et TV-show som vil handle mye om porno. Kunne det vært noe for deg?"

"Nei!"

Klikk hører jeg, og idioten har lagt på. Men hva er greia? Er dette blitt den nye måten å få tak i unge, dumme, naive ungdommer som er villige til å gjøre hva som helst for å komme på TV? Å ta den tradisjonelle ringerunden? Jeg må le. Selv om det egentlig er litt ekkelt. Men egentlig så kan jeg lett se for meg at jeg hadde vært den rette deltageren for et TV-program med fokus på porno. Kan ikke du?

Noen gang opplevd noe lignende?

Bokanmeldelse #4: Barnepiken

2010-05-31T20:19:00.000+02:00

Ikke en uke har gått siden forrige bokanmeldelse en gang, men det er ikke jeg som bestemmer timeplanen for de, dessverre. Men dere takler vel enda en på så kort tid? Det er fortsatt Bokbloggerturneen som står bak det her, og denne gangen var det den tykke, tykke boken "Barnepiken" som sto for tur. I morgen er det Ann Helen som skal dele sin mening om boka, så besøk gjerne henne også!

Fra bak boka: Barnepiken beskriver forholdet mellom svarte hushjelper og deres hvite fruer i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. Vi befinner oss i den lille byen Jackson i Mississippi, og møter tre svært forskjellige kvinner som finner hverandre i sin felles utfordring av grenser. Tjueto år gamle Skeeter er en ung, hvit kvinne som ifølge hennes mor har ett viktig oppdrag; å finne seg en mann og gifte seg. Selv har hun helt andre planer. Hun ser hvordan de svarte hushjelpene behandles av sine hvite oppdragsgivere, og bestemmer seg for å skrive ned historiene deres. Hennes to allierte er Aibileen, hushjelp og barnepike hos Skeeters venninne, og Aibileens venninne, Minny. Det er et risikofylt prosjekt for alle parter, fordi det utfordrer grensene som definerer tilværelsen deres.

Barnepiken er debutboka til Kathryn Stockett, og det er en god bok. Dessverre, det som sitter igjen mest er den forferdelig dårlige oversettelsen. Alt for mange ganger hang jeg meg opp i rare setninger hvor det er tydelig at oversetteren har plassert inn akkurat det som ordet betyr, men ikke har tenkt over om det blir riktig i norsk sammenheng. Det ødela egentlig ganske mye av opplevelsen for meg, for historien i seg selv er veldig bra, og jeg kan tenke meg at om jeg hadde lest den på engelsk ville den vært feilfri.

Skal jeg se bort fra oversettelsen er Barnepiken en bok med mye kjærlighet, hat, uvitenhet og naivitet. Det er en fantastisk historie fortalt fra tre ulike synspunkt: Skeeters, Aibileens og Minnys. Jeg likte boken godt, selv om det til tider var vanskelig å lese. Et gjengående tema i denne boka er for eksempel at flere mener de svarte hushjelpene burde ha egne toaletter, slik at de svartes sykdommer ikke skal spre seg. Det er utrolig vanskelig å lese slik, nettopp fordi det ikke er så alt for mange årene siden det faktisk det var slik. Likevel er det veldig interessant å lese om det. Stockett har vært flink til å beskrive en virkelighet som faktisk virker virkelig. Hun har gjort en flott jobb med beskrivelser, og man blir godt kjent med de tre kvinnene vi får høre tankene til, uten at det blir klisjéfylt og overdrevent.

Det tar litt lang tid før boken kommer til poenget, men jeg ser nå, i ettertid, at det var nødvendig for å virkelig bli kjent med karakterene det handler om. Jeg ble glad i personene det handlet om (noen av dem i hvert fall) og når jeg først kom i gang ble det vanskelig å legge den fra seg. Jeg tror mange kunne ha godt av å lese boka, for å få litt innsikt i hvordan det faktisk var på den tiden, for jeg tror mange, inkludert meg selv, aldri har tenkt over hvordan det egentlig var. Barnepiken er uten tvil en bok jeg anbefaler videre, og en bok jeg skal tvinge både mor, bestemor og bestevenninne til å lese!!

Jeg er med i en konkurranse, så her kommer et konkurranseinnlegg.

2010-05-28T10:12:00.001+02:00

Herre min, jeg er virkelig dårlig på titler. Anyways, jeg har bestemt meg for å bli med i en konkurranse som pågår på bloggen til Ulrikke. Det er personlig en av mine yndlingsblogger, og jeg har hatt æren av å møte jenta selv, og jeg anbefaler alle en titt på bloggen hennes. Her er uansett et utdrag fra konkurranseteksten:

Jeg er i gavmildt humør i dag! Etter å ha tenkt litt, kom jeg frem til at jeg ville gå til innkjøp av to av mine favorittbøker, for så å sende dem til en heldig leser. Bøkene det er snakk om er The Goddess Guide og The Goddess Experience av Gisèle Scanlon.

De to bøkene virker så utrolig inspirerende, interessante, morsomme og kreative, at om jeg ikke vinner konkurransen så skal jeg kjøpe de selv. Jeg må faktisk ha de.

Til ære for Ulrikke, og konkurransen hennes, bestemte jeg meg for å skrive et lite dikt. Med rim selvfølgelig, siden jeg elsker rim.

Ulrikke, Ulrikke, du fagre møy,
du er så vakker, og skikkelig gøy.
Du bruker så mange fine tøy,
og nå lover jeg deg at jeg ikke løy.

Ulrikke, Ulrikke, du er så flink,
med bloggen din traff du virkelig blink.
Du er så god som en vakker drink,
og derfor gir jeg deg her en link.

Ulrikke, Ulrikke, du skriver så bra,
du eier hele bloggavdelinga.
Med smidige fingre som en snerten frue,
taster du på tastene som en litt gal skrue.

Ulrikke, Ulrikke, du er så snill,
gir bort bøker på ren goodwill.
La oss drite i bloggen og være litt ville,
og heller drikke god vin og grille.

Så nå får jeg krysse fingrene mine og håpe på at diktet mitt smeltet hjertet til Ulrikke, slik at hun ikke har noe annet valg enn å la meg vinne. *Smisk smisk!*

Bilde stjålet fra Ulrikkes blogg.

Bokanmeldelse #3: Don Fridtjof

2010-05-27T15:26:00.002+02:00

Det er igjen på tide med en liten bokanmeldelse for Cappelen Damms bokbloggturné. Denne gangen var det heldigvis en ganske enkel bok å komme igjennom; barneboken Don Fridtjof, skrevet av Anna Bache-Wiig. Selv er jeg midt i eksamen, og har i tillegg pådratt meg en forferdelig sykdom, så en barnebok passet meg perfekt. Om du vil kan du også titte innom Marielle som skrev om boka i går, og Nora som skal skrive om den i morgen.

Fra bak boka:
Don Fridtjof var ingen pusekatt,
han lå ikke pent i et fang.
Et kattebeist var han, og når det ble natt,
ble kurven til matfar for trang.
Da lusket han rundt til det grydde av dag
og passet sitt store revir.
En fryktløs torpedo som kunne sitt fag,
som nådeløst truet med klør eller slag,
en konge med værhår-gevir!

Den stolte, grusomme katten Don Fridtjof har fått hele nabolaget til å gå på tær. Alle hunder, katter, mus, ja til og med matfar, er redde for han. Men en dag blir han lurt opp i et tre av en liten dansemus. Don Fridtjof kommer seg ikke ned, og i tre lange døgn sitter han på en kvist og ser ned på alle, som ingen vet at han sitter der.

Det jeg likte best med denne boka var de fantastiske illustrasjonene laget av Lisa Aisato. De er virkelig råbra. Jeg ble sittende i flere minutter på hver side og bare se på bildene. Jeg likte faktisk illustrasjonene bedre enn selve teksten. Da jeg leste, glemte jeg nesten at dette var en bok for barn mellom 5 og 8 år, for det var en utrolig sjarmerende historie om hvordan det kanskje en gang i blandt lønner seg å være litt ydmyk. En bok mange kan lære noe av, og absolutt en bok jeg vil anbefale videre!

Do you sneak, you sneaker?

2010-05-21T16:32:00.008+02:00

Er det én ting jeg virkelig misliker, så er det snikere. Det er helt greit om de ikke ser at jeg står der, og dermed ikke vet at de sniker. Men de som sniker med vilje? De kan gjerne miste alt håret sitt, eller gjerne brekke et bein.

I dag sto jeg i kø for å kjøpe meg et klippekort for ferga, og tror du ikke ei dame på rundt 50 år bestemte seg for å bare snike seg "usett" inn i køen? Først foran meg, og så foran de som sto foran meg igjen (oi, mye foran, må bare statuere at hun gikk FORAN). Hvaforno? Hvem i granskauen tror at noe slikt er greit?

Snill som jeg er sa jeg selvfølgelig ingenting. Det skal sies at jeg sjelden blir veldig irritert på noe, sånn på ordentlig, men akkurat da kjente jeg at jeg blei litt sinna. Greit nok at fjorten år gamle gutter kanskje synes det er greit å snike, men ei nogenlude oppegående dame på FEMTI ÅR?

Her skulle jeg komme med en vittig, sarkastisk vits, men det sto stille. Vi snakkes.

God helg a, folkens ;D

Klørne er ute:

Tirsdag. Mai. 2010.

2010-05-20T16:18:00.002+02:00

Tirsdag, 25. mai, 2010. Det er datoen han drar til Afghanistan. Tirsdag, 25. mai, 2010. Det er datoen da jeg skal kjøre han til flyplassen, si hade, og kjøre hjem igjen som om ingenting uvanlig har skjedd. Det går ikke opp for meg at tirsdag den 25. mai, 2010, er en ganske stor dag. Den er skummel. Den er ekkel. Den er spennende. Jeg spør han hvorfor han skal dra, han forklarer meg hvorfor han skal dra. Jeg spør han hva han skal gjøre der nede, han forteller meg hva han skal gjøre der nede. Jeg vet hvorfor han drar, jeg vet hva han skal gjøre, men jeg vet likevel ikke hvorfor han drar. Hva med meg?

Jeg vet at han gleder seg. Jeg vet at han er stolt over det han skal gjøre. Jeg er også stolt over hva han skal gjøre. Men jeg liker det ikke når han forteller meg at han ikke er redd for å dø. At hvis han dør, så dør han for en god sak. Det er vanskelig å fordøye. Han er soldat. Han er soldat, og han skal til Afghanistan. Afghanistan, et sted der mennesker dør.

Jeg er så stolt av han, kjekken min, for det han skal gjøre. Han drar ikke ned for å krige, men for å hjelpe det afghanske folket. Lære dem å takle, lære dem å klare å stå imot Taliban. Jeg er så stolt av han, men samtidig klarer jeg ikke å være glad for han. Hva med meg? Når han er borte, skal jeg late som ingenting? Skal jeg gå videre med hverdagen som om alt er som det alltid er? Skal jeg bekymre meg konstant? De sier at intet nytt er godt nytt. Det er det forsvaret forteller oss. Intet nytt er godt nytt. Det hjelper ikke meg.

Det har ikke gått opp for meg hva som skjer tirsdag 25. mai, 2010. Dagen han drar til Afghanistan. Jeg er redd. Redd for hva som kan skje. Redd for han. Redd for meg selv. Men jeg vet at han er forberedt. At han vet hva han gjør, vet hva han går til. Han er flink, han kjekke. Han er god i hva han gjør, og han gjør det ordentlig. Likevel er jeg redd. Men jeg klarer ikke snakke om det.

Noe må en da si

2010-05-17T17:58:00.003+02:00

17. mai, ja. Dagen da den norske grunnloven ble underskrevet for snart 200 år siden. Dagen da vi feirer at Norge ble en uavhengig stat (selv om det da kun varte en kort tid). Selv har jeg ikke noe spesielt forhold til 17. mai. Det var morsomt da jeg var yngre, da barneskolen var full av boder, spill og leker. I dag er 17. mai en dag jeg forbinder med mye mennesker, stress og is. Pinneis, altså.

Denne 17. mai har jeg tilbragt sammen med han kjekke og familien hans i Trondheim. Både byen og familien er større enn jeg er vant til, og det liker jeg. 17. mai ble automatisk litt mer spennende når jeg tilbragte den sammen med mennesker jeg ikke kjenner så godt, og i en by med andre tradisjoner enn hva jeg er vant til.

Jeg vet ikke egentlig hva jeg kan si om 17. mai, men jeg følte at jeg måtte si noe... Visste du forresten at det norske flagget og den norske nasjonalsangen begge er kåret som noen av verdens beste!?

// Takk for kommentarene på det nye utseendet. Jeg holder fortsatt på, så det ser nok ikke helt sånn her ut heller når jeg er ferdig :P

OMG, it's pink.

2010-05-16T23:30:00.000+02:00

Som dere ser er jeg midt i en blogg-renovering. Dessverre begynte jeg klokken elleve på kvelden med å bytte om på koder og det som er, og nå, en halvtime senere, får jeg beskjed om at han kjekke vil at vi skal legge oss. Som egentlig er helt greit. Men i hvert fall, poenget mitt er at siden min ser litt så som så ut akkurat nå, og det er stor sjanse for at utfallet ser veldig annerledes ut. Men det utfallet ser vi nok ikke før om noen dager, dessverre.

Until next time, ha en strålende 17. mai-feiring, så snakkes vi om noen dager <3

When the lights go out...

2010-05-13T13:48:00.001+02:00

Jeg har en litt vill fantasi til tider, og når tankene først begynner å spinne, slutter ikke spinningen før det har gått akkurat litt for langt. Dette skjer litt for ofte. Særlig når jeg har lagt meg.

Her om kvelden hadde jeg lagt meg i senga, skrudd av lyset, og skulle sove. Plutselig så jeg for meg en slags The Grudge-lignende jente, med svart hår foran ansiktet, sorte øyne, og en munn uten lepper. Som siklet. Ekkelt eller hva? Hvor dette bildet kom fra vet jeg ikke, men det dukket nå i hvert fall opp på netthinnen, og ville ikke forsvinne. Jeg begynte selvfølgelig da å se for meg alle slags monstre. Paranormal Activity, The Grudge, The Ring. Omtrent alle skumle filmfigurer jeg vet om dukket opp.

Jeg så for meg hvordan en usynlig hånd ville ta tak i foten min og dra meg ut av senga. Jeg så for meg hvordan en figur uten ansikt ville stå i enden av sengen. Jeg så for meg en hånd strekke seg opp mot meg fra under dyna. Jeg så for meg mørke skygger i alle kriker og kroker.

Jeg turte så vidt å strekke ut hånda for å skru på nattbordlyset. Jeg tenkte faktisk over hva jeg kunne gjøre om det sto noen i rommet når lyset ble skrudd på.

Heldigvis sto det ingen der, og mens lyset fortsatt var på lukket jeg øynene og la meg for å sove. Klokken seks morgenen etter våknet jeg, med lyset fortsatt på. Jeg hadde faktisk sovet med lyset på. Jeg er 21 år. Og jeg sov med lyset på. Jeg lurer på om det er første gangen det har skjedd. At jeg har måttet sove med lyset på, fordi jeg var redd.

Er jeg helt alene om å ha en litt for vill fantasi?
Er det rett og slett ille at jeg sov med lyset på?

True Blood Minisodes

2010-05-11T10:00:00.001+02:00

Jeg vet ikke om dere har fått det med dere, så jeg tenkte jeg skulle tipse om det: Fordi det er så lenge til neste sesong av True Blood starter opp igjen, har regissør Alan Ball bestemt seg for å lage en mini-sesong av TV-serien, seks epsioder på rundt fire minutter hver, for å slukke tørsten til fansen. Så langt er det kun kommet to, men det kommer én i uka, frem til sesong tre begynner. Hvor flott er ikke det? Epsiodene er korte, spennende og morsomme. Og for å være ekstra snill har jeg funnet frem de to første episodene for dere. Se og nyt :)

I'm here, still

2010-05-08T11:43:00.000+02:00

Okey, okey, jeg har unnskyldninger altså. For at jeg har vært borte. Selv om jeg egentlig misliker det når bloggere beklager seg for at de har vært borte, så blir jeg nå selv en av de jævlene. Og fordi jeg liker lister, blir unnskyldningene satt opp på en liste:

Jeg har reist til Trondheim, til en gubbe som slår meg om jeg sitter på dataen for lenge (neida. joda. neida).
Jeg har begynt med avsluttende prosjektoppgave på skolen, som er stress, og som jeg allerede sitter fast på, selv om jeg akkurat har begynt. Heldigvis har jeg en samarbeidspartner. Bare kjipt at hun sitter fast også.
Jeg har fått med ansvar på Femelle. Kulturansvarlig er jeg nå. Er ikke det flott? Så for å reklamere litt for det, så håper jeg dere vil sende meg en mail om dere er flinke til å skrive, og kunne tenke dere å skrive om film, musikk eller litteratur. Eller kultur da. Kunst og sånt :D

Det er egentlig ikke det at jeg ikke blogger som jeg er lei meg for, men heller det at jeg ikke får kommentert på deres blogger, og svart på kommentarer. Men det kommer altså, så fort jeg har en ledig stund. Er jo glad i dere vett' :)

Bokanmeldelse #2: Sex, død og ekteskap

2010-05-05T12:29:00.001+02:00

Jeg er jo med i Cappelen Damms bokbloggturné, og det er igjen på tide å anmelde en bok. Egentlig skulle denne anmeldelsen komme i går, men siden jeg ikke følger med, kommer den i dag. Denne gangen er det Jon Øystein Flinks bok "Sex, død og ekteskap" som står på agendaen. Om du vil kan du også lese mandagens anmeldelse fra Ingalill, og den rettmessige dagens anmeldelse hos Lesekaninen.

Fra bak boka: I denne romanen gjør jeg-fortelleren sitt ytterste for å ta sitt eget liv. Hvorfor vil en norsk forfatter på 32 år ta livet sitt? Vi følger hovedpersonen fra selvmordsforsøket, gjennom anger, feighet, horeri, ekteskap, sodomi til den siste scenen der jeg-fortelleren sitter dødelig såret, på utestedet Valka i Oslo. Flink forteller rått, lattervekkende, melodramatisk, samtidig sårende, presist, nyanserikt og ekkelt.

__________________

Først skriver jeg brevet. Det må være første gang jeg forfatter en tekst etter nosklærermetoden, ved liksom først å sette opp en disposisjon, deretter kladde for hånd før jeg fører inn, altså taster det inn på macen min. Jeg må av en eller grunn innrømme at den er effektiv, den forpulte prosedyren. At jeg ikke har tenkt på den før!

Slik starter historien til jeg-personen. Denne boka er gjennomsyret av svart humor, og jeg likte den godt fra første side. Jon Øystein Flink setter spørsmål ved samfunnet, selv om de er godt gjemt, og han gjør det på en underholdene måte.

Boka har fått blandede kritikker fra kritikere og lesere, men den mottok Ungdommens Kritikerpris 2010, i regi av Foreningen Les, der 200 ungdommer stemte frem "Sex, død og ekteskap" som vinneren. I juryens begrunnelsen står det: "Forfatteren benytter ironi på en gjennomført måte. Tittelen kan tolkes som et harselas over norske lesere og dagens Se & Hør-samfunn. Videre i boken gjøres det narr av alle sosiale normer, systemer og nordmenn generelt. Lesere gjøres narr av gjennom protagonistens skråsikkerhet over hva lesere vil ha. Forfatteren trekker det beste ut av samfunnets verste og omvendt."

Boken er kort, enkel og lettlest, samtidig som den satte spor. Jeg kommer til å lese den igjen, for jeg sitter igjen med en følelse at det ligger mer bak historien enn det jeg først antok. Jeg likte denne boka – nei, jeg elsket den – og selv om jeg kanskje ikke ville anbefalt den til de lett sjokkerte, så er den absolutt verdt pengene. Det eneste problemet jeg har med denne boka er at den ikke er lengre!

Ulike rømningsveier når DU møter en eks.

2010-05-04T19:37:00.005+02:00

Har du noen gang møtt på eks-kjæresten på gata og bannet stille for deg selv? Prøvd å komme på ulike rømningsveier, men ikke kommet på noen før det var for sent? Vel, jeg traff på min eks i dag, min eks-samboer faktisk. Det er faktisk over to år siden jeg så han sist, og med tanke på at jeg virkelig ikke liker fyren lenger hadde jeg ikke lyst til å prate med han. Jeg var heldigvis kjapp, og flere mulige utveier dukket opp i hodet mitt. Jeg tenkte jeg skulle dele de med dere her, bare for å være litt ålreit, slik at dere veit hva dere skal gjøre når dere befinner dere i en nødsituasjon lik min. Det var helt forferdelig! Så her kommer de. You're welcome.

LØP. Løp så fort som bare faen i andre retning, og IKKE se deg tilbake.
Se i en helt annen retning og gå raskt forbi (det var denne varianten jeg gikk for i dag).
Stopp og slå av en prat. Fortell om din siste tur til gynokologen. Da kommer eksen kjapt på noe han må gjøre, og er dessverre nødt til å gå. Da slipper du nok å slå av en prat neste gang dere treffes også.
Meng deg med en gruppe med mennesker. Det spiller ingen rolle om du kjenner dem. Bare lat som du kjenner dem, lat som du prater med dem, bare frem til faren er over, og eksen er borte vekk.

Som nevnt i kommentarfeltet funker dette også vel så godt på jenter. Om dere lurte.

Musikkanbefaling #2 - Hips to the side

2010-05-02T16:36:00.003+02:00

Jeg fortsetter med spalten min, der jeg anbefaler sanger innen en viss sjanger eller tidsepoke. Nå har jeg tatt for meg den sjangeren jeg mener er den mest sexy: reggaeton. Noe av det beste jeg vet er å være på et utested som spiller denne typen musikk. Da kan jeg love deg at jeg står på dansegulvet og rister på rumpa mi!

Liker du denne typen musikk, eller ville du heller kappet av ørene enn å høre på dette?

♡♡♡

2010-04-30T10:33:00.003+02:00

De våte sokkene mine er nesten helt av nå, de henger bare litt fast i stortåa enda. Jeg tenkte derfor at jeg kunne skrive opp noen positive ting som kanskje vil få de våte sokkene til å gi slipp for denne gang:

♡ Alle dere snilleste, søteste menneskene som legger igjen så ufattelig søte og hjelpende kommentarer. Jeg tror deres støtte i mitt forrige innlegg er en av hovedgrunnene til at humøret igjen begynner å stige! Hva skulle jeg gjort uten dere? <3 Takk for alle klemmene!!!

♡ Alle leserne mine, også de som ikke legger igjen kommentarer. Å se at at statistikken stiger og at flere og flere velger å legge meg til å bloglovin' er en større selvtillitsboost enn dere aner. Legg gjerne igjen en beskjed i kommentarfeltet om du ikke pleier å kommentere, jeg er nysgjerrig på hvem du er :)

♡ Sol! Ikke bare har sola begynt å dukke opp i ny og ne, men fordi jeg vant solkort hos den nydeligste Martine har jeg også hatt mulighet til å ta noen "sessions" i solarium. Ikke bare er jeg blitt brun, men de UV-strålene (D-vitaminene) gjorde meg virkelig godt!

♡ Gode venner som leser bloggen min og tar litt ekstra godt vare på meg når jeg har det tøft <3

Nå må jeg løpe. Skolebenken venter. Vi snakkes <3

Jeg har litt våte sokker om dagen

2010-04-25T23:45:00.001+02:00

Jeg skulle så gjerne satt meg ned, løftet opp skjermen på mac-en, gått inn på blogspot, opprettet et nytt innlegg og knatret ned noen knakende gode vitser. Men jeg kan ikke. Jeg klarer ikke. Jeg har ingen gode historier i bakhodet, ingen vittige kommentarer eller kjappe replikker. Den siste uka har vært en av de ille ukene. Jeg visste det skulle komme, men jeg visste ikke at det ville skje så raskt, så uventet.

Jeg er deprimert noen ganger. Jeg liker ikke å si at jeg lider av depresjon, for jeg gjør det bare noe av tiden. Jeg er enten på topp eller på bunn. Og når jeg er på topp går jeg hele tiden og venter på at bunnen skal dra meg ned igjen. Heldigvis skjer det ikke ofte, men det skjer en gang i blant, og det skjer ofte nok til at jeg vet at det alltid vil komme tilbake.

Jeg og han kjekke pleier å kalle det våte sokker. Når jeg er deprimert. Er jeg langt nede har jeg "våte sokker". Er jeg veldig langt nede har jeg veldig våte sokker. Og våte sokker kan være vanskelig å få av seg. Det er ikke så lett å bare skifte inn til tørre sokker. Det er ikke så lett. Jeg liker denne sammenligningen. Den får meg alltid til å smile.

Det som er kjipt er at når jeg er i en av disse periodene vil jeg ikke gjøre så mye. Jeg vil bare være hjemme. Men jeg er blitt så lei av "hjemme". Jeg kommer ikke overens med familien min noe mer, jeg er så lei. Jeg blir så sliten. Alle har sine egne problemer, og klarer ikke se at jeg også sliter. Og alle er hjemme hele tiden. Jeg er aldri alene. Jeg mister all energi av å være hjemme, men derfor orker jeg ikke gjøre noe, og jeg blir sittende fast i en ond sirkel. Jeg kommer meg ingen steder. Jeg sitter fast uten å vite hvor jeg skal gjøre av meg.

Inspirasjonen er heller ikke der. Jeg setter meg ned og prøver å skrive. Om det er skoleartikkel, femelleartikkel eller bloggtekst, ingenting blir riktig. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre annet enn å vente på at det blir bedre igjen. For jeg vet at jeg før eller siden vil være på topp igjen, og være den søte, morsomme jenta jeg vet jeg kan være. Som jeg vet jeg er!! Så det er det jeg gjør nå, venter på at jeg skal komme tilbake . . .

Pleier du å få våte sokker noen ganger?
Hva gjør du for å få de av deg?

Uuuuuut for dring?

2010-04-24T17:09:00.000+02:00

For noen dager siden ble jeg utfordret til å poste det aller første innlegget her på bloggen. Jeg ble selvfølgelig utfordret av den heiteste rypa i området, nemlig Ida, som hadde et ikke bare velskrevet men også godt gjennomtenkt første innlegg selv. Litt trist å skulle etterfølge med det våset jeg hadde knatret ned på tastaturet, som verken handler om meg eller bloggen. At jeg i dag har så mange lesere som jeg har er helt ubegripelig. Men uansett, en utfordring er en utfordring. Så hver så god, mitt alle første innlegg på TLP:

A dream in a dream in a dream
Opplever du noen gang at du våkner som fra en drøm, selv om du er lys våken? At tankene har vandret av sted, og du ikke har fått med deg noe av det som har skjedd rundt deg? Jeg gjør det ofte; vandrer av sted, mens jeg står stille.

Noen gang vært borti det?

Blogghora

2010-04-23T09:54:00.000+02:00

Jeg har gjort det. Gått imot all min tro og laget en fanside for bloggen på Facebook. Så hvis du virkelig elsker meg kan du gå inn her, her, eller her om du vil, og trykke på knappen som sier "Like", og bli min fan. Kooom igjeeen, jeg vet du vil ;D

Sa kjerringa og sprang.

2010-04-22T14:26:00.002+02:00

De siste dagene har jeg fått så mange komplimenter på og om bloggen at jeg blir helt satt ut. Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg. Hvor mye dere betyr for meg :D

Jeg har tydeligvis også fått en stalker, eller hva jeg skal kalle det. Hun har kommentert på artiklene mine på Femelle, og hun har kommentert her på bloggen. Ikke fine kommentarer da. Nei, hun rakker ned på skrivefeilene mine.Og det virker som at denne personen med vilje har gått inn på mine artikler og lett etter feil. Som jeg må si er ganske smigrende. Jeg fikk også en ganske "spydig" kommentar på innlegget mitt under, om mitt møte med julenissen. Den teksten var jo en av de første oppgavene vi hadde på skolen, under verkstedet "Språk og fortelling", der hele poenget var å være kreativ. Kommentaren jeg fikk var slik: Får man så enkle oppgaver når man studerer journalistikk? wow. Jeg er gaaanske 100 prosent sikker på at det er samme person som har kommentert på Femelle. Det er ikke SÅ mange som starter navnet sitt med Sol...

Uansett så ser jeg på dette som et kompliment også. Når noen tar seg tida til å lese gjennom det jeg skriver, og gidder å ta seg tida til å klage på det, da ser jeg på det som at jeg faktisk når ut til noen. Man er ikke stor blogger før man har fått sin første spydige kommentar, am I right?

Har du noen gang fått spydige kommentarer på det du har skrevet? Hvordan takler du slike kommentarer?

You know you will on my will

2010-04-21T18:22:00.015+02:00

I tilfelle jeg noen gang skulle dø som følger av en råtten taco (som, la oss innrømme det, er ganske sannsynlig), tenker jeg det er greit å ha testamentet mitt på det rene. Siden jeg ikke har råd til å leie meg en advokat til å gjøre det for meg, gjør jeg det like så godt på egen hånd . . .

Mitt Sims 3-spill skal gå til Martine, fordi hun fortsatt spiller det råtne Sims 2. Skammelig.
Alle Roal Dahl-bøker går til Reidun Beate, slik at hun kan lese for barna hun en dag får.
Jeg vil gi min halvfulle spritflaske til Ida, fordi jeg tror den får et godt hjem hos henne.
TV-seriene mine går til Ingvild, fordi hun har for mange venner, og trenger å asosialiseres.
Liselusa skal få telefonen min, siden hun ble frastjålet den fine iPhonen.
Alle organene mine skal få gå til førstemann til mølla. Løp og kjøp!
Den kjære Mac-en min skal gå til Sophia, fordi PC-en hennes eksploderer snart.
Alle bøkene mine (minus Roal Dahl) går til Ulrikke, fordi da vet jeg de vil bli satt pris på.
Kristel skal få alle barne-filmene jeg har, fordi hun har en kjempesøt datter!!
Alle klærne mine går til Fretex og Uff, men jeg tror mesteparten burde gå i søpla.
Og den fine grønne sofaen min gir jeg til storebror fordi den er stygg!
Søte June får morgenkåpa mi . . .
Caroline får speilreflekskameraet mitt (som hun ikke trenger) som ikke er mitt.
Nina skal få iPoden min. Som det ikke går an å legge ny musikk på. Fordi jeg er snill.
Jeg vil gi sparepengene til Martine som skal til Ghana til sommeren. Klapp en løve for meg!
Andre Ingvild skal få baderomsspeilet som jeg liker å gaule foran - fordi hun synger også.
Madeleine skal få flybilletten min til Portugal i sommer, så hun kan reise enda litt mer.
Den gjemte sjokoladen min gir jeg til Tone, for når noen dør er det lov å spise sjokolade!!
Og Lise skal få samlingen min av tegninger med kule tatoveringer!!
Glasskår arver alle vennene mine. Enough said!
Sist, men ikke minst, får Katrine bilen min, så hun kan kjøre til chærsten i Skottland :)

Og de som ikke står på listen får bare sloss om resten!

Et godt minne

2010-04-20T13:16:00.008+02:00

Mitt alle første minne er fra da jeg var fire år. Det var julaften og jeg hadde på meg min fineste kjole. Den var rosa, og skjørtet fløy langt ut da jeg spant rundt på gulvet, noe jeg gjorde ved hver ledige anledning. Jeg husker også at mamma hadde et kråkereir på hodet, kalt permanent.

Det var blitt kveld og vi satt og spiste middag. Jeg fikk ikke i meg mye. Sommerfuglene jeg hadde i magen minnet mer om kakerlakker som kravlet og bet for å komme seg ut; vi skulle snart åpne pakker.

Bestemor og bestefar var der, og nederst ved spisebordet satt også oldefaren min. Han var en gammel og skrukket mann jeg helst unngikk. Han hadde så utrolig mange poser i ansiktet.

Da de voksne endelig var ferdige med å spise sto jeg allerede i klar startposisjon for å løpe bort til juletreet og rive opp pakkene. Men jeg hadde tatt gledene på forhånd. Bestemor var trøtt, og var nødt til å ta seg en liten lur. Jeg fikk likevel lov til å åpne én pakke, men inne i meg forbannet jeg dette kvinnemennesket som nektet meg å pakke opp fler.

Ikke lenge etter at hun var forsvunnet banket det på døren. Jeg løp og åpnet, og det jeg så gjorde meg stum av forbauselse. Foran meg sto noe av det rødeste jeg noen gang hadde sett.

Julenissen bøyde seg ned, så på meg med mørkeblå øyne som minte om bestemor sine, og snakket til meg med en overraskende lys stemme. ’God jul,’ sa han, og leverte søplesekken han hadde gjemt bak ryggen, til mamma. Han bøyde seg ned igjen, blunket til meg, og dro.

Den kvelden var første og siste gang jeg møtte julenissen, men det gjorde ikke noe. Hver gang noen kom til meg gråtende og fortalte at julenissen ikke fantes, kunne jeg stolt betrygge dem om at det ikke stemte, for jeg hadde nemlig møtt han!

Ikke knappe fem minuttene etter at julenissen hadde dratt fra huset vårt den kvelden, kom bestemor tilbake. Julenissen hadde vært der, og hun hadde gått glipp av det hele . . .

Dette ble skrevet som oppgave det første semesteret jeg gikk på journalistikk, høsten 08. Sann historie!

Sene netter, pene damer og mye, mye alkohol.

2010-04-17T18:09:00.001+02:00

De setter seg ovenfor meg på toget. Jeg tror de er et band. De har instrumentkofferter med seg, jeans på beina og langt hår. Bortsett fra han ene, som har kort. De må være et band. Ansiktene deres bærer preg av et godt levd liv med sene netter, pene damer og mye, mye alkohol.

"Kvinne, er det du som har skrudd på vifta?" spør han ene meg. Nei, sier jeg til han. Kan jeg skru den av, spør han. Ja, vær så god, sier jeg tilbake. Jeg tar på meg ørepluggene. Nå kan jeg ikke lenger høre hva de snakker om.

Jeg innbiller meg hva for et spennende liv de må ha bak seg. Et liv med reiser, sene netter, pene damer og mye, mye alkohol. Jeg lurer på om de har familier. Jeg lurer på om de har elskere. Jeg lurer på om de har barn. Jeg lurer på hvor de har vært og hvor de skal. Jeg lurer på om de er snille, jeg lurer på om de er flinke. Spiller de kanskje i et band jeg har hørt om?

De kjøper seg kaffe, leser i blader, og ler. Selv om jeg har i ørepluggene kan jeg høre de le. Han ene, som ligner litt på en eldre versjon av Kurt Cobain, han har på seg svart neglelakk. Jeg skulle ønske han ikke hadde det. Han som sitter ved siden av meg har på seg cowboystøvler, laget av slangeskinn. Men det er jo ikke sikkert de er ekte. Støvlene er veldig spisse på tuppen, så jeg liker de ikke. Når jeg tenker meg om ser han litt ut som en slange i ansiktet. En slange med langt, brunt hår. Jeg kan ikke tenke meg at verken utseendet eller støvlene med de spisse tuppene har stått i veien for hans liv med sene netter, pene damer og mye, mye alkohol.

Skrevet på toget mellom Oslo og Rena, fredag 16. april.

Siden alle andre ser på Paradise...

2010-04-15T22:38:00.000+02:00

Er det noen av dere som har sett på "Alt for Norge"? Nei, alle andre nordmenn er vel opptatt av å se på "Paradise Hotel" klokken halv ti om kvelden. Vel, jeg som ikke ser på Paradise har funnet meg en ny yndlingsserie, nemlig Alt for Norge. HELT fantastisk. Den handler om ti amerikanere som har norske forfedre, og kommer hit for å vinne en mulighet til å møte sin norske slekt. I løpet av serien må de gjennom ulike prøvelser for å bevise hvem som er mest norsk av dem alle. I dagens episode måtte de for eksempel ta så mange russeknuter som mulig.

De har funnet mange kule folk å ha med, blant annet en luteransk (?) prest og en viking-wrestler. Kjempemorsomt rett og slett, og et program jeg absolutt anbefaler for alle dere der ute som IKKE ser på Paradise (om det finnes noen flere av oss der ute).

DÅTT KÅMM SPØRSMÅLSTÆJN

2010-04-14T23:52:00.006+02:00

Det har vært så vanskelig å skrive om dagen. Jeg har sikkert startet på femti ulike innlegg om femti ulike temaer, og alle er blitt kastet bort. Formuleringene blir feil, jeg kommer ikke på de riktige ordene, jeg bruker for mange kommaer, jeg . . . babler. Uansett, la meg komme til poenget.

Den siste tiden har jeg igjen begynt å leke med tanken om et eget domene. Bare lekt litt. Jeg ble ikke noe mindre gira da jeg leste et innlegg på Lise sin blogg, der hun lurte på hvorfor vi hadde valgt å kalle oss (eventuelt bloggen) det vi gjorde. The Late Parade? Jeg har virkelig ingen god fortelling å fortelle. Navnet er tilfeldig. Og lite personlig. Selv mener jeg at navnet på en blogg er viktig, og jeg vil gjerne at mitt bloggnavn skal være litt mer personlig. Om bare Carina ikke allerede hadde vært tatt . . .

Så, kjære leser, hva synes du jeg skal gjøre?

Carina er ikke redd for noe. Bare litt.

2010-04-13T17:27:00.001+02:00

– Skogen. Jeg elsker å gå tur i skogen når det er fint vær, men er jeg aleine blir jeg virkelig paranoid, og tror jeg ser en massemorder bak hvert eneste tre. En koselig gåtur i skogen ender alltid med at jeg kommer løpende og skrikende ut igjen.

– Mørket. Det samme som med skogen, jeg blir kjempeparanoid og ender alltid opp med å løpe de siste meterne hjem. Det er ingenting jeg ikke tror på når jeg går alene i mørket. Vampyrer, zombier, varulver, you name it. Alt kan finnes bak lumske søppelkasser og onde lysstolper.

– Edderkopper; verdens mest ondskapsfulle skapninger. Her om dagen så jeg ned på genseren min, og hva tror du jeg så på den ene puppen. EN EDDERKOPP. Jeg klarte ikke å slappe av på nesten en uke etterpå. Jeg slo den selvfølgelig av meg og fikk mamma til å drepe den.

– Jenter. Det er sant. Når jeg skal møte jenter jeg ikke kjenner kaldsvetter jeg, varmsvetter, stresser. Lista er lang. Jeg klarer ikke å slappe av med jenter jeg ikke kjenner. Jeg blir så nervøs, og vet ikke hva jeg skal si, og ender opp med enten å ikke si noe, eller si alt for mye. Det kan gå begge veier. Dessverre.

Hva er du redd for?

Bokanmeldelse #1: Kjør!

2010-04-10T14:15:00.001+02:00

Jeg har nylig blitt med i Cappelen Damms bokbloggturné, som i korte trekk betyr at jeg mottar bøker i posten fra Cappelen Damm og anmelder de her på bloggen. Hvor flott er ikke det? Jeg synes i hvert fall det er kjempemoro, og den første boken jeg får anmelde er ungdomsboka Kjør! skrevet av Helene Guåker. Denne boken er med i en bokserie Cappelen Damm satser på, som heter «20 under 30», forlagets satsing på ung, norsk litteratur. Derien vil bestå av 20 bøker skrevet av forfattere under 30 år og Kjør! er den tredje boken utkommet så langt.

Fra bak boka: Marianne er en bilgæren ungjente som ikke helt klarer å finne seg til rette i livet. Hun sliter med forholdet til kjæresten og føler seg misforstått av foreldrene. Hun har en ekstrem fascinasjon for bil og motor, særlig en Chevelle Big Block SS, og blir derfor en outsider i nesten alle sammenhenger. Hun krasjer med drømmebilen, og mister barnet hun bærer. Kampen for å restaurere bilen og finne tilbake til livet hun levde før, blir alt hun tenker på. Ikke minst må hun overvinne frykten for å sette seg bak rattet igjen.

Jeg synes historien om Marianne er bra, men jeg må si at teksten bak boka er misvisende. Den handler ikke om Mariannes kamp for å restaurere den ødelagte bilen, men kampen for å bli frisk, hennes kamp for å restaurere seg selv. Hun gjør ingenting med den bilen etter ulykken. Jeg trodde historien skulle være en annen enn den var. Men jeg ble positivt overrasket. Det var en fin historie om en guttejente som ikke helt finner sin plass, og jobber hardt for å finne den.

Førsteinntrykket jeg fikk av boken, var at den så ut som en bok for bilgærne tiåringer, men det er det ikke. Jeg vet ikke helt hva målgruppen er, men en ungdomsbok er det. Det jeg også la merke til da jeg startet å lese, var skrivemåten. Forfatteren har valgt å skrive på dialekt, det er få avsnitt og det kan være vanskelig å se hvem som sier hva, fordi forfatteren ikke bruker sitatstreker. Dette er forvirrende i begynnelsen, og litt slitsomt.

Jeg tror mange ungdommer kan kjenne seg igjen i Marianne, selv om de ikke nødvendigvis kan noe om bil. Selv kan jeg ingenting om bil, men jeg likte historien, og jeg likte hvordan den ble fortalt. Helene Guåker imponerer med sin første bok, selv om jeg er usikker på om den får sin fortjente oppmerksomhet hos målgruppen. Men alt i alt, tomlene opp for Kjør!

Om du vil kan du lese Kari Rasmussens anmeldelse av den samme boka på hennes blogg :)

Bildet er lånt fra Cappelen Damms hjemmesider.

Vlogg: Feirer 50 følgere; gi meg en utfordring

2010-04-07T20:30:00.001+02:00

Konkurranse hos icarroi!

2010-04-07T18:44:00.000+02:00

Det er veldig sjelden jeg blir med i konkurranser som tilsier at jeg må lage et innlegg på bloggen min. Fordi jeg er lat. Men denne konkurransen må jeg bare bli med i, for premien hadde vært perfekt akkurat nå! Caroline har nemlig en konkurranse der en kan vinne et gavekort på CEWE Fotobok til 300 kroner, fra Japan Photo.

Konkurransen går egentlig ut på å vise noe av det man ville hatt i albumet, men jeg tenkte jeg kunne fortelle historien bak det først. I slutten av mai drar karen min til Afghanistan. Kjæresten min som ikke er kjæresten min jobber i Forsvaret, og skal ned dit for å sloss for landet sitt. Jeg har så lyst til å lage et fotoalbum til han, som han kan ta med seg, men jeg er så lite kreativ og fingernem at jeg klarer ikke å lage en fin en på egen hånd. Derfor hadde en fotobok fra Japan Photo vært perfekt! Noen av bildene som ville vært med er blant annet disse to:

Så da skjønner dere jo hvorfor jeg vil så gjerne vinne =D

Gladnyheter på rekke og rad

2010-04-07T14:37:00.001+02:00

En gladnyhet: Jeg har fått sommerjobb i lokalavisa her hjemme (samme avis jeg var i praksis i) =D I tre uker skal jeg være fulltidsarbeidende journalist, og jeg kjenner jeg både gleder meg og gruer meg. Da jeg var i praksis kunne jeg i hvert fall skylde på at jeg bare var student, om noe gikk galt. Nå skal jeg jobbe fulltid, for full lønn, og jeg må selv stå til ansvar for alt jeg gjør. SKUMMELT. Samtidig er det ingenting bedre enn å kunne tjene litt penger rett før jeg drar til Portugal!

En "gladnyhet" til: Fra og med i dag skal jeg gå ned til brygga. Jeg tar jo ferge inn til Oslo hver dag, og pleier å ta bussen til brygga. Men ikke nå lenger. Jeg starter en ny og sunnere livsstil. Det er en gåtur på 25 minutter, men det var faktisk utrolig deilig da jeg gjorde det i dag – selv om jeg måtte stå opp kvart på seks, og gå hjemmefra ti på syv. Dette er en ny og sunnere livsstil som sikkert kommer til å vare én uke før jeg gir opp, men bedre å prøve og feile, eller hva?

Enda en gladnyhet: Jeg har fri i morgen! Sove lenge <3

Litt oppgulp har aldri skadet noen

2010-04-06T02:31:00.005+02:00

Jeg har gjort om litt. Blant annet fått opp den gamle headeren og forandret på fonten. Det er nesten så det ser litt mer rotete ut med denne fonten, men jeg elsker den og beholder den derfor litt til! Men ja, hva kan jeg si, siden er under konstruksjon. Så om du plutselig skulle komme inn her og siden får deg til å gulpe litt i munnen, ha det i tankene at det er midlertidig <3

Tjukkebolla

2010-04-05T16:13:00.005+02:00

Det har vært den slappeste påsken i manns minne. Selv om turen har gått slik: Nesodden - Rena - Oppdal - Trondheim - Oslo - Nesodden, har jeg likevel ikke gjort noe særlig. Jeg bowlet en kveld. Onsdag kom jeg hjem til Nesodden, og på Nesodden har jeg jammen meg grodd fast. Siden jeg kom hjem har jeg ikke gjort noe annet enn å sitte i sofaen og se på TV eller spille Ordspill. Jeg var litt sosial på fredag og lørdag, men før og etter det gjorde jeg ingenting. Jeg har rett og slett ikke nok venner. De jeg har er enten opptatt eller bortreist. Og her sitter jeg som en asosial liten... klump. Ja, for påsken har ikke vært snill med meg. Jeg kan sverge på at jeg har blitt litt tjukkere etter for mye godteri og for lite bevegelse.

Så det var min påske :) Hvordan var din påske?

Musikkanbefaling #1 - Det glade 80-tallet!

2010-04-05T01:06:00.015+02:00

Jeg har bestemt meg for å ha en egen spalte her på bloggen, dedikert til forskjellige sanger innen ulike sjangere. Dette er selvfølgelig fordi jeg har en fantastisk musikksmak, og hører på så mye forskjellig, så mye gammelt og så mye nytt, at jeg må bare dele det med dere. Her har jeg for eksempel listet opp ni sanger fra 80-tallet som jeg synes er fantastisk fantastiske. Kanskje bringer de frem noen gode minner?

Har du en favorittlåt fra 80-tallet som du bare ikke klarer å gå lei?

Jeg har fått meg ny jobb som undertøysmodell:

2010-04-04T02:19:00.001+02:00

Om du hadde fått muligheten, ville du stilt opp i et blad som FHM? Altså som undertøysmodell? Hadde jeg fått muligheten (og hatt kroppen til det) tror jeg faktisk at jeg hadde gjort det. Ville du?

Se her, jeg hadde jo vært en flott undertøysmodell:

Vil du ikke danse i regnet med meg?

2010-04-03T02:10:00.001+02:00

Jeg leser så mange klager om været om dagen. Folk, bloggere, som ikke liker regnet. Men dere, vet dere ikke at regn betyr mildere tider? Regn betyr at snøen forsvinner. Regn betyr at det snart er vår. Dere må ikke være så negative!

Selv elsker jeg regn. Det har jeg alltid gjort. Jeg romantiserer det nok en del, da. Jeg ser alltid for meg at mens regnet slår mot ruta, sitter jeg i en godstol ved vinduet med et pledd rundt meg, teen i ene hånda og en god bok i den andre. Dette skjer aldri. For det første har jeg ingen godstol ved noe vindu, og for det andre leser jeg sjeldnere enn jeg liker å innrømme. Sånn kan det gå. Men jeg liker fortsatt regnet - så lenge jeg er tørr.

Jeg leste en gang et sted at det ikke finnes noen som elsker regnet; bare de som elsker ideen av å elske regnet. Kanskje hadde de et poeng, de som sa det. Hva vet vel jeg. Alt jeg vet er at jeg elsker regnet!

Lykken ligger i en god film.

2010-04-02T12:25:00.000+02:00

Tastaturet sier ja. Hodet sier nei.

2010-04-01T01:52:00.008+02:00

Noen ganger er følelsen av å ikke være flink nok, nok til å få meg til å ikke engang prøve. Dette gjelder spesielt når det kommer til skrivingen min. Jeg leser så mye bra at jeg ikke klarer å tro at jeg noen gang kan skrive noe som er en brøkdel like bra.

Jeg har for første gang på mange år skrevet ferdig et helt første kapittel. Fire fullskrevne A4-sider på dataen. Til å være meg er det ganske stort. Jeg fullfører aldri noen av skriveriene mine. Nå skal det jo sies at jeg er langt fra ferdig, men jeg ble ferdig med første kapittel i hvert fall. Men etter at jeg tastet inn det siste punktumet og lukket dokumentet, har jeg ikke turt å åpne det igjen. Jeg har til og med klart å komme på en ny idé. Det er dette som skremmer meg. Jeg klarer aldri å fullføre skriveriene mine, fordi jeg alltid kommer opp med nye ideer jeg tror er bedre. Jeg starter heller på de nye ideene, enn å fortsette med de historiene jeg allerede har startet på.

Jeg er redd jeg aldri kommer til å klare å fullføre. En av mine store drømmer å skrive en roman – og få den utgitt. Dette kommer aldri til å skje om jeg ikke klarer å holde meg til én idé. Alt jeg skriver blir forkastet, før jeg har fått en sjanse til å like det.

Problemet er meg. Men problemet med meg er alle andre.

Jeg klarer ikke å komme over den kneiken der jeg vet at jeg er kapabel til å skrive noe som er verdt å lese. Samtidig har jeg denne bloggen. Der jeg skriver. Og mange liker det jeg skriver på bloggen. Og måten jeg skriver på. Noe av det beste jeg vet er å få anerkjennelse for ting jeg gjør. Det er en av mine største skavanker faktisk; jeg bryr meg for mye om hva andre synes. Derfor er det vanskelig for meg å skrive en historie jeg selv liker – jeg tror aldri at noen andre vil like det. Dermed gir jeg opp. Noe som er jævlig kjipt, for alt jeg vil gjøre er å skrive noe bra. Og inners inne tror jeg virkelig at jeg har det som skal til. Men hva om ikke andre synes det? Det er som en stemme i hodet mitt forteller meg at jeg ikke skriver bra nok. Jeg sammenlikner meg med alle andre, og ødelegger for meg selv på den måten. Jeg vet at det som må til er at jeg får trua på meg selv, skaper min egen stil og driter i hva andre synes. Antakeligvis kommer det uansett til å være én eller annen der ute i den store, vide verden som vil like det jeg skriver. Uansett. Får vi håpe!

Livet er overvurdert

2010-03-30T18:25:00.015+02:00

Selv om jeg sjelden skriver på bloggen om dagen, ville jeg bare forsikre dere om at jeg fortsatt ikke har noe liv, akkurat slik dere kjenner meg. Og siden jeg ikke har så mye å skrive om, tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om akkurat det. Det å ikke ha et liv.

For å kunne si at du ikke har et liv er det visse regler som må holdes:
⚉ Du må sjekke Facebooken din minst 25 ganger om dagen.
⚉ Du må oppdatere statusen din like mange ganger.
⚉ For ikke å snakke om bloggen. Minst 30 ganger daglig.
⚉ Du må sitte i ro til rumpa har sovnet, slik at du faller når du reiser deg, fordi beina har glemt hvordan det er å stå oppreist.
⚉ Du må spille Ordspill (eller andre online-spill) så mange ganger at du er på fornavn med alle de andre spillerne.
⚉ Du må vente med å tisse til det gjør vondt i blæra. Rett og slett fordi du ikke gidder reise deg opp.
⚉ Sitte og se på at noen andre spiller diverse spill. X-box for eksempel.
⚉ Du må blogge om det å ikke ha noe liv...

Nå skal det sies at jeg ikke har vært i form siden jeg kom hjem fra Berlin, men likevel. Jeg er ikke så veldig mye bedre når jeg er i form heller. Jeg kunne lett tilbragt en helg sammen med Fru Ordspill og Herr Pepsi Max, ingen problem. Er det noe jeg liker er det å kunne sove lenge om morgenen, sløve, og legge meg i samme pysj som jeg våknet i. Og god mat da. Jeg er glad i god mat også. Og ironi. Jeg liker ironi også!

Ordspill og utdatert filmanmeldelse

2010-03-28T20:59:00.017+02:00

Inspirasjonen er ikke helt til stede om dagen. Det kan ha noe med at jeg ikke er helt frisk. Eller det kan være på grunn av at min avhengighet for Ordspill (online NORSK scrabble) har kommet tilbake for fullt. Kanskje. Men fortvil ikke, mine kjære trofaste følgere. Jeg har flere skriveregler på lur (for de er jo så koselige å kose seg med under disse regnfulle vårdagene), og jeg tenkte nå at jeg kunne poste en filmanmeldelse jeg skrev for en stund tilbake. Den er om filmen The Wolfman. Siden denne filmen snart kommer på DVD gjør det jo ingenting. Må jo advare dere stakkars små som ikke vet bedre. Tenkte jeg da. Hva tenker du?

Jeg dedikerer herved denne anmeldelsen til Ida, som var så søt og faktisk ba om en. Anmeldelse altså, ikke dedikasjon.

Master of the... klisjé
The Wolfman beviser at det trengs mer enn kjente skuespillere for å lage en vellykket horror-film. Filmen spiller på skvetteffekten, og fokuserer på å skremme. Sluttresultatet blir en film som er skuffende lite skummel, og er kun én stor klump med klisjé strødd med dårligpulver.

Lawrence Talbot (spilt av Benicio Del Toro) mister moren sin når han er veldig ung. Han bevitner det hele, og faren sender han til en anstalt som skal hjelpe han med å takle traumaet. Flere tiår senere har han fortsatt ikke dratt tilbake til hjembyen. Når broren hans forsvinner og blir funnet drept, lemlestet faktisk, kommer han tilbake til den lille landsbyen for å finne ut hva som egentlig skjedde med broren. Kanskje du allerede nå klarer å gjette hva som skjer?

Med navn som Benicio Del Toro, Anthony Hopkins og Emily Blunt tilsia alt at dette skulle bli en vakker, skummel, interessant og nyskapende film. Men nei. Dessverre er den ingen av delene. Alle klisjeer i boka er brukt, og det kan nesten virke som at noen av skuespillerne ikke har trua engang. Når Anthony Hopkins skuffer, da er det noe galt. Eller begynner han bare å bli gammel?

Uansett er dette ikke en film jeg ville brukt kroner på. Det er ikke noe veldig imponerende med verken lyd- eller spesialeffektene. Jeg skvatt et par ganger, men det var cheap shots - ikke fortjente skvett.

Filmen får 4 av 10 fra meg. Det er en helt grei film i sin sjanger (horror), men vent med å se den til den kommer ut på DVD og en venn av deg leier den, slik at du virkelig ikke behøver å bruke penger på den. Bruk heller penga på en bolle!

Gutter er fantastisk feige

2010-03-27T11:41:00.002+01:00

Har du noen gang prøvd å nappe øyenbrynene til en gutt? Du skulle tro hvert eneste hårstrå var sydd fast i hjernen, så vondt de får. Jeg må bokstaveligtalt overtale gutten om at det ikke er farlig.

"Neida, det kommer ikke til å gjøre vondt, jeg lover."
"Du lyver, jeg vet det."
"Neida, jeg lyver ikke. Jeg lover at jeg skal være forsiktig."
"Hvis det gjør vondt skal jeg få klype deg i puppen så hardt jeg klarer."

Og sånn går no dagan'. Det er det samme med kviser. Jeg vet ikke hva det er, men selv om det er ekkelt som fy, får jeg så lyst til å klemme på de om han har noen. Det sier seg selv at det er veldig sjeldent jeg får lov. "Nei, ikke faen om du får røre den. Det er vondere enn å føde, jo."

Jenter, kjenner dere dere igjen? Eller er det bare jeg som har vært jævlig uheldig??

F e m e l l e !

2010-03-24T22:18:00.000+01:00

Endelig er dagen her. Femelle.no er lansert! Nettmagasinet for unge kvinner. Reidun Beate kontaktet meg for noen måneder tilbake, og lurte på om jeg ikke var interessert i å bli med på et prosjekt hun hadde lyst til å få i gang. Et nettmagasin. Jeg sa ja med en gang. Trengte ikke tenke en gang. Og det beste er at jeg har ansvar for filmredaksjonen! Vi er også så heldige og har Ulrikke på laget :)

Så med en gang, trykk her, og ta en titt på ditt nye yndlingsmagasin på nett :D

I'd sit on that toilet any day

2010-03-22T22:18:00.001+01:00

Mens jeg var i Berlin klarte jeg å miste stemmen. Romkameraten min, Stine, var stum da vi kom til Berlin. Mens hun ble gradvis bedre, ble jeg gradvis verre. Og så en dag våknet jeg og den var helt borte. Utrolig kjedelig, men alt det tullet jeg ville ha sagt kom da ut på et eller annet vis. Formen har vært god da, bortsett fra i går, da jeg lå i fosterstilling hele dagen og kun gikk fra hotellrommet for å kjøpe meg en brus (som jeg selvfølgelig mistet i bakken så den sprakk). Det skal sies at denne dårlige formen ikke hadde noe med halsen å gjøre...

Jeg gikk også igjennom resten av bildene jeg hadde tatt, og fant to/tre der jeg så representabel ut. Jeg er rett og slett ikke veldig fotogen. Jeg har bare flaks noen ganger. Uansett, her er noen flere bilder, som jeg lovet. Les mer om turen til Berlin i innlegget under :)

Jeg er en berlinerbolle

2010-03-22T16:18:00.002+01:00

Haha, så mye for all den bloggingen jeg lovte! Jeg har rett og slett ikke orket å tenke på bloggen, eller noe for den saks skyld. Men nå er jeg hjemme igjen, og den virkelige verden banker på døren - dessverre. Jeg savner byen og folket allerede. Berlin var fantastisk. Det er nesten så det er blitt min nye yndlingsby. Det er billig, flott, stygt, vakkert, eksentrisk, rotete, masete, nedtagget og ikke minst morsomt. Elever fra Norges Kreative Fagskole i Bergen og Trondheim var også med, og jeg har blitt kjent med en masse nye mennesker.

Fredag var jeg ute sammen med mennesker på et utested med en haug av etasjer og flere ulike rom, som spilte ulik musikk. Vi endte opp på et rom som spilte en masse gode klassikere, som the one that I want fra Grease. Hvor fantastisk er ikke det? Klokken halv syv om morgenen ramla jeg inn på hotellrommet. Lørdag var vi ute på et litt mindre sted, der det var et live latino-band av noe slag, og etter hvert litt mer vanlig musikk. Også et utrolig kult sted. Søndag morgen ramlet jeg inn i senga klokken halv åtte. Og der blei jeg liggende til i dag morges omtrent, da vi skulle reise hjem. Ølet i Berlin er farlig billig - det er alt jeg har å si.

Mandag til fredag hadde vi klasseopplegg hver dag. Akkurat nå er det så mye å fordøye at jeg ikke husker halvparten en gang, men det har vært spennende og lærerikt. Nå skal jeg begynne å jobbe med oppgave fra turen. Alle skal lage en sak, om hva som helst fra Berlin. Jeg skal skrive om film og Berlin, men fordi jeg mistet stemmen har jeg ikke fått gjort noen intervjuer. Alt jeg har er noen bilder. Så jeg begynner å bli litt stresset. Det hele skal være ferdig til torsdag morgen, da vi skal møte grafikere som skal hjelpe oss å lage avis- eller magasinsider ut av sakene.

Ja, dette ble et litt kjedelig "hva har jeg gjort den siste tiden"-innlegg, men da vet dere hvorfor jeg ikke har blogget på en stund. Jeg tror faktisk jeg fant meg selv i Berlin - med huet i en busk klokken halv åtte på søndagsmorgenen!

Bilder kommer seinere!

Bilder Berlin - dag 1 & 2

2010-03-17T10:17:00.001+01:00

Lever jeg til å se en ny dag gry?

2010-03-17T01:02:00.000+01:00

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive et langt og innholdsrikt innlegg om hva jeg har pådrevet i Berlin de siste to dagene, men når sant skal sies så har jeg akkurat sett "Paranormal Activity" for første gang, og jeg klarer ikke helt å konsentrere meg. Filmen var kanskje ikke så bra, men skummel var den læll.

Gullord fra min munn: "Stine, kan ikke du sjekke at det ikke ligger noen usynlige mennesker under senga?"

!?

Skal prøve å få skrevet noe litt mer verdt din tid i morgen :)

Drar for å gjøre Berlin utrygt

2010-03-15T08:00:00.009+01:00

Ja, dere. I dag drar jeg til Berlin. Om ikke veldig mange timene trasker jeg ut utgangsdøra, og den kommer jeg ikke til å se igjen før til neste mandag. Så lenge ikke de andre i klassen mobber meg så mye at jeg ikke orker å være der lenger da, og drar hjem. Klassetur er tingen. Jeg har vært i Berlin én gang før, men det var bare en dag. Derfor gleder jeg meg. Berlin er en utrolig kunstnerisk by, med mye kreativt liv. Og utelivet er visst det beste i hele Europa. Det sier jo litt. Om de slår Oslo, så må det jo være bra... Ikke at jeg bryr meg om slike ting da... Jeg regner med at sarkasmen er til å ta og føle på!

Vi har internett på hotellet, og jeg tar med meg mac-en, så jeg skal jo prøve å oppdatere dere på den spennende hverdagen jeg nå har i vente. Så da er dere forberedt - den neste uken vil det nok kun bli reisedagbok her på bloggen. Vi kommer til å være opptatte mesteparten av tiden. Hver dag er det opplegg, utenom på lørdagen og søndagen tror jeg. Jeg lover også at jeg skal være flink bloggpike og ta en masse bilder, for én gangs skyld (men dere kjenner meg såpass nå, at dere får ta det med en klype salt).

Det sakal også sies at klokken nærmer seg midnatt, og jeg er ikke halvferdig pakket. Med dette avslutter jeg dette innlegget, og legger igjen en aura av beautyness. Og bilder av Berlin da:

Alle bildene kommer fra denne nettsiden.

Desverre er det ikke meldt fantastisk vær, men det får gå.

I've been sleeping in the sky

2010-03-14T19:08:00.023+01:00

Jeg har hatt en fantastisk herlig helg. Bedre enn på lenge! Jeg har spist fritert blekksprut (urovekkende godt). Drukket masse øl. Blitt mobbet for måten jeg prater på av minst syv ulike personer (når gutten er på besøk legger jeg om fra vanlig oslodialekt, til en blanding av oslosk og trøndersk). Sett Raske Menn. Lært av Dr. Phil at man ikke skal ha sex på dansegulvet når man er på ball (hvordan i all verden skulle jeg kunne vite det da?). Spist fajitas (som nesten er taco, bare IKKE). Sovet sammen med fuglene langt oppe i luften (sekstende etasje ftw). Brukt alt for mye penger på alkoholholdige, brune væsker. Trasket i høye hæler til jeg ikke orket mer, og kjøpte meg nye sko. Sovet i skje med den beste gutten! Feiret storebror som er blitt gammal mann - the big 30. Sett storebror gråte for kanskje tredje gang i mitt liv (han ble rørt til tårer da alle vennene hans og familien har spleiset på Liverpool-tur til han til høsten). Spist happy meal og blitt happy.

Jeg klarte selvfølgelig å glemme kameraet hjemme da feiringen tok plass, men noen bilder har jeg fått tatt i løpet av helga:

Filosofisk

2010-03-14T15:27:00.000+01:00

Noen ganger lurer jeg på hvorfor vi mennesker spiser så mye usunn og ekkel mat. Så tar jeg meg en Big Mac, og da husker jeg det.

Love is in the air

2010-03-12T11:15:00.001+01:00

Denne helgen kommer til å bli så fantastisk. I kveld drar jeg inn til Oslo for å møte kjæresten min som ikke er kjæresten min, og så skal vi bo på hotell hele helgen, i Oslo. Hvor romantisk er ikke det?? Og i tillegg er det han som betaler. Enda mer romantisk, spør du meg!? Han har planlagt hele kvelden, og jeg får ikke vite noen ting, bortsett fra at jeg må kle meg litt pyntet. Noen som har noen ideer om hva det kan være vi skal gjøre?

I morgen skal broren min feire 30-årsdagen sin (fytti, han begynner å bli gammal), og det blir middag på Mona Lisa i Oslo, og sikkert en liten bytur etterpå. Så jeg håper på strålende vær denne helgen. Jeg skal selvfølgelig ta en masse fine bilder med det ROSA kameraet mitt.

Shit, er jeg heldig, eller hva? Bestemor sa til meg her om dagen at denne gutten kunne jeg ikke slippe taket på, han er ekte vare. Og jeg begynner å lure på om hun har rett!?

Neiida, selvfølgelig har jeg visst det hele tiden...

Hvem av dem tror du det er jeg skal på hotellweekend med?

Elt deigen, også kalt jukk mot speilet

2010-03-11T14:37:00.005+01:00

Jeg lever ennå. Som sagt var jeg på afrikansk dans i går, på Friskis & Svettis. Jeg tenkte jeg skulle ta en gratis prøvetime for å se om jeg trivdes, og eventuelt ville bli medlem. For det første har ikke Friskis & Svettis gratis prøvetimer, bortsett fra når de har kampanjer. Det visste jo ikke jeg, og måtte dermed punge ut med 150 kroner. Hvafornotull er det? Når jeg først står der ved skranken, kan jeg jo ikke ikke bli med på timen. Damen sa at jeg skulle få de kronene trukket fra da, om jeg bestemte meg for å bli medlem. Så jeg må jo nesten bli medlem. For å få tilbake pengene mine, mener jeg...

Timen i seg selv var helt grei. Er jeg ærlig med meg selv - og alle andre - ble jeg faktisk litt skuffet. Jeg trodde det skulle være morsommere. Men det kan jo være jeg ikke likte det fordi jeg hadde så vondt i magen... Jeg tror rett og slett at jeg ikke fikk det til ordentlig, fordi jeg ble ikke skikkelig sliten, og jeg er ikke støl i dag - bortsett fra at jeg har sjitvondt i skuldre og nakke. Nei, "elt deigen", "spre slangen" og "hyll solen" er ikke dansesteg jeg kommer til å gjenta med det første!

Carina skal trene...

2010-03-10T12:36:00.004+01:00

Jeg tenkte det var på tide å prøve seg på en liten videoblogg igjen. Jeg beklager at dere måtte se denne traumatiske videoen av meg på mitt verste. Trening gjør meg ikke godt.

"Dance With My Father Again"

2010-03-09T00:11:00.005+01:00

I kveld var jeg på besøk hos faren min. Jeg har ikke sett han siden før jul, og det var selvfølgelig jeg som ringte først, fordi sånn er det bare. Vil jeg ha kontakt med faren min, må jeg være den som holder den kontakten. Jeg har lenge vært usikker på om jeg har villet holde kontakten. Nå har jeg bestemt meg for at det vil jeg. Selv om han aldri ringer, vet jeg at han er glad i meg. Jeg har til og med vært usikker på om jeg ville ha han i bryllupet mitt, når enn den dagen kommer. Om den dagen kommer. Men det vil jeg. Nå vet jeg at det vil jeg. Jeg vil ha han der når jeg gifter meg. Jeg vil ha han der når jeg får barn. Jeg vil ha han der ved alle store øyeblikk i livet mitt. Uansett om jeg må være den som ringer. Litt urettferdig synes jeg det er, men jeg tror det er verdt det. For min egen skyld. Jeg tror jeg trenger å ha faren min i livet mitt, uansett hvor dårlig han kan oppføre seg til tider.

Faren min er ikke en mann som snakker om følelser og slikt. Han snakker egentlig ikke om så mye i det hele tatt. Han er en stille fyr som innimellom drikker litt for mye. Dette nye håpet om at forholdet vårt kan bli bedre, dukket opp i dag. Et lys i enden av tunnellen. Jeg var på besøk for å spise middag og bytte julegaver (siden jeg ikke har sett eller snakket med han eller samboeren siden før jul). Mens vi satt der og så på TV og snakket om alt og ingenting, tok han plutselig hånda mi og sa: "Det er så godt å se deg igjen jenta mi." Så slapp han, og begynte å snakke om hyenene vi så på TV. Det var det. Det var dét som skulle til. Den lille fillegreia var det som skulle til for at jeg bestemte meg for hva jeg ville gjøre; å holde kontakten med faren min!!

Film: Hell yes and hell no

2010-03-08T23:03:00.002+01:00

Da var det igjen på tide med en Hell yes and hell no. Denne gangen har jeg tatt for meg to romantiske komedier; en jeg likte og en jeg virkelig mislikte. Den ene filmen fikk meg til å le, den andre fikk meg til å rive meg i håret - og ikke på den positive måten...

Did You Hear About the Morgans? ~~versus~~ Couples Retreat

Did You Hear About the Morgans?
Hugh Grant har de siste årene vokst til å bli en sur gammel gubbe privat, men på lerretet underholder han fortsatt. Sammen med Sarah Jessica Parker har han her laget en helt OK romantisk komedie, som kanskje ikke har den mest kreative og gjennomførte historien, men absolutt gir en god latter eller to. Meryl og Paul Morgan er begge veldig fremgangsrike, og bor på Manhattan. De er det perfekte paret, bortsett fra én ting - de skal skilles. Når de to bevitner et mord og blir gjenkjent av morderen må de entre FBI's beskyttelsesprogram - som innebærer bytting av navn og location. De må flytte til en bittelitten småby i Wyoming, og blir fratatt all mulighet for kommunikasjon med verdenen hjemme på Manhattan. Selvfølgelig byr dette på mange problemer. Og hvordan tror du filmen ender?? Dette er en helt grei komedie. Parkers hår er forferdelig i denne filmen, men Grants vittige kommentarer gjør Did You Hear About the Morgans? til denne ukas HELL YES.

Couples Retreat
Kan denne filmen være starten på slutten for Vince Vaughn? Alt var lagt opp for at dette skulle bli en god komedie: gode skuespillere, en god story og den rette tida på året for utgivelse (hvem vil vel ikke drømme seg vekk til blått hav og sandstrender på denne kalde årstiden?). Dessverre skuffer den mer enn taco uten kjøttdeig. Jeg er en tøff kritiker, men om en film er morsom ler jeg. Da jeg så denne filmen lo jeg ikke én gang. Det morsomste i denne filmen er den søte gutten som spiller sønnen til Vaughn. At denne gutten på seks år var filmens høydepunkt sier litt. Denne filmen handler om fire par som drar på et "terapautisk" feriested, i den tro at det skal bli som en ferie - og at den terapautiske delen er frivillig. Et av parene er der for å redde ekteskapet sitt, mens de tre andre er der kun for moroas skyld. Det viser seg at parterapien ikke er frivillig, og at alle de fire parene kanskje hadde flere problemer enn de visste om. Med stjerner som Jason Bateman, Jon Favreau, Malin Akerman, Kristin Davis, Kristen Bell og Faizon Love på laget, skulle dette vært en fantastisk morsom film. Jeg ville så gjerne at den skulle være morsom. Men det var den ikke. Derfor er Couples Retreat denne ukens HELL NO.

Har du sett noen av filmene?
Hva syntes du om anmeldelsen?

Denne helgen har jeg . . .

2010-03-07T21:23:00.001+01:00

♡ Spist noe som må være verdens sunneste brød, kun for å klæsje på en masse Sjokade. Litt balanse i galskapen må det være!

♡ Stått på ski UTEN å måtte ha blitt dratt én eneste meter. Klage gjorde jeg heller ikke. Utrolig, men sant!

♡ Sett den norske filmen Upperdog. Sær, men god. Akkurat som meg!

♡ Spist kylling ved fire ulike tilfeller.

♡ IKKE spist taco . . .

♡ Stått i bilkø i nesten en og en halv time, og på den samme tiden beveget meg 20 kilometer.

Har du hatt en god helg? :)

Mikke, meg og syv sannheter

2010-03-03T23:37:00.004+01:00

Skjønne Tirill fra Theme-T har tagget meg i et slikt... som hun kaller det; "2000-tallets svar på barndommens kjedebrev". Jeg skal skrive syv sannheter om meg selv, og deretter utfordre syv andre bloggere til å gjøre det samme.

1. Jeg eier veldig mange bøker og filmer, men halvparten av bøkene har jeg aldri lest, og mange av filmene har jeg sett én gang og kommer aldri til å se igjen. Sannheten er at jeg liker følelsen jeg får når folk blir imponerte over hvor mange bøker og filmer jeg har. Jeg leser mye, og jeg ser mye film, men noen ganger føler jeg at jeg lurer folk til å tro jeg er smartere enn jeg egentlig er. Om noen nevner det, sier jeg de aldri imot.

2. Jeg kan spise taco opptil flere ganger i uken. Som regel minst én gang i uken. Det er som dop for meg. Taco gjør meg lykkelig en liten stund, før jeg begynner å få abstinenser, og jeg bare må ha det igjen. Første biten jeg tar av en taco-lefse eller et skjell, er noe av det deiligste jeg vet om. Ofte stønner jeg når jeg spiser taco...

3. Jeg har litt jenteskrekk. Jeg er alltid redd for hva andre jenter vil tro om meg, om andre jenter liker meg, om hva jenter sier om meg og så videre. Jeg har god erfaring i hvor slemme jenter kan være, og det påvirker meg i litt for stor grad i dag. Møter jeg jenter jeg ikke kjenner tar det lang tid før jeg virkelig tør å være meg selv.

4. Jeg har alltid påstått at jeg suttet på tommelen til jeg var fjorten, eller femten, men sannheten er at jeg ikke sluttet å sutte på tommelen før jeg var atten. Det var som en slags trygghet for meg, noe som alltid var der "for meg". Og jeg var avhengig, hvor rart det enn høres ut. Det var som med røyking. Jeg prøvde å slutte så mange ganger, men jeg falt alltid tilbake til gamle vaner. Heldigvis sluttet jeg da jeg fikk meg min første seriøse kjæreste. Hvor flaut hadde det ikke vært om han hadde funnet ut om det? Men når jeg tenker meg om så vil jo alle vite det nå...

5. Jeg studerer for å bli journalist, men jeg er egentlig ikke så interessert i nyheter. Jeg ser sjelden på nyhetene på TV, jeg leser sjelden avisene og setter meg sjelden inn i ulike saker som er store der og da. Det er faktisk litt urovekkende hvor lite jeg følger med i nyhetsbildet til tider...

6. Noen ganger bryr jeg meg litt for lite om hva jeg kler meg i. Hull i klær er ingen hindring her nei. Jeg har begynt å bli litt flinkere da, og har kastet noen av de hullete tightsene mine. Men noen ligger igjen i skapet, og blir fortsatt brukt. Hullete t-skjorter derimot er ikke noe problem. De blir brukt som bare det. Til og med jeg blir flau over antrekkene mine til tider. Jeg prøver å bli flinkere. Jeg liker jo klær; jeg bruker det hver dag faktisk...

7. Rett som det er står jeg foran baderomsspeilet og danser og synger for meg selv. Vi har en CD-spiller der inne, og det beste jeg vet er når jeg er alene hjemme og kan skru musikken på full guffe og synge for full hals og riste på det mora mi ga meg... Jeg tror fortsatt den dag i dag at det er dette som holder meg i form...

Så vil jeg egentlig bare utforde de som vil ta utfordringen. Så kjedelig er jeg denne flotte kvelden :) Og med det sier, jeg, Mikke og Minni god natt.

Se en god film, da vel

2010-03-02T18:54:00.001+01:00

Hva er vel bedre, når stormen står på som verst og mørket har slukt omgivelsene, enn å sette på en ordentlig god film og bare drømme seg vekk? Her lister jeg opp noen av mine absolutte favoritter, men jeg har utelatt mange. De får jeg ta en annen gang. Her kommer i hvert fall fem av mine yndlingsfilmer, og det burde være noe for alle her. Kanskje har du sett noen av de allerede?

True Romance (1993)
Skrevet av Quentin Tarantino, regissert av Tony Scott.
Med: Christian Slater, Patricia Arquette, Gary Oldman, Brad Pitt, Christopher Walken, Samuel L. Jackson og flere.

Dette er en typisk romantisk "boy meets girl"-film + masse blod, slossing og dreping. Rett og slett en klassiker! Clarence og Alabama treffes i en kinosal. Det viser seg at Alabama egentlig er en eskorte, innleid av Clarences sjef, for å holde Clarence med selskap på bursdagen hans. Men det er kjærlighet ved første popcorn-søl, og neste morgen er de gift. Gutt møter jente. Gutt og jente gifter seg. Gutt dreper jentes hallik. Gutt og jente stjeler halliks kokain. Slem mann jakter på gutt og jente.

Selv om den høres helt grotesk ut, er det faktisk en kjempebra film. En av de kuleste filmene jeg vet om. Og absolutt en film jeg anbefaler alle filmelskere å se. Den er tross alt skrevet av geniet Quentin Tarantino. I samarbeid med regissør Tony Scott, har de to laget et vakker og blodig film, som gir deg trua på ekte kjærlighet, om du ikke har det fra før av. Dette er faktisk en av de mest romantiske filmene jeg vet om! Dessuten har den en fantastisk soundtrack som jeg forelsket meg helt i (dessverre er ikke yndlingssangen med i traileren).

Igby Goes Down (2002)
Skrevet og regissert av Burr Steers.
Med: Kieran Culkin, Claire Danes, Susan Sarandon, Ryan Phillippe, Amanda Peet, Bill Pullman og flere.

Dette er en film jeg egentlig kun så fordi jeg var forelsket i Kieran Culkin (lillebroren til Macaulay Culkin som spilte i Alene Hjemme-filmene) da jeg var yngre. Men jeg så den, og elsket den. Jeg vet ikke hvor mange av vennene mine jeg har tvunget til å se denne filmen sammen med meg. Den er sær, spesiell, rar og fantastisk.

Igby Slocumb. Igby er en 17 år gammel gutt som ikke vet helt hvor han skal gjøre av seg. Han har en far på galehus, en mor som kanskje burde vært på galehus og en bror som ikke bryr seg så mye. Igby takler det hele ved å søke etter forhold hos "eldre" kvinner. Han er en smart gutt, men er blitt kastet ut av alle skoler han har gått på. Han rømmer hjemmefra, og ender opp i et bohem-miljø han kanskje ikke var helt klar for.

Denne filmen er utrolig fin, men som sagt, sær. Kanskje ikke noe for alle, men absolutt en film jeg skulle ønske flere hadde sett. Den er ikke veldig kjent, selv om jeg mener at det burde den være. Og det sier jeg ikke bare fordi jeg var stormforelsket i hovedpersonen. Joda. Neida. Joda...

The Breakfast Club (1985)
Skrevet og regissert av Jogn Hughes.
Med: Emilio Estevez (også kjent som broren til Charlie Sheen), Judd Nelson, Ally Sheedy, Molly Ringwald, Anthony Michael Hall og flere.

The Breakfast Club er den filmen som frelste meg. Etter at jeg så denne, har jeg gått til innkjøp av minst ti andre 80-tallsfilmer som også er kjempegode. Men ingen slår denne. Ingen.

Fem High School-studenter uten noe som helst til felles, blir satt sammen på skolen på en lørdag. Gjensitting. De er der for forskjellige grunner, noen mer alvorlige enn andre. De er alle helt forskjellige, og de krangler og griner og røyker og danser.

A brain... and an athlete... and a basket case... a princess... and a criminal. Does that answer your question? Sincerely yours, the Breakfast Club.

Skal du se én 80-tallsfilm i hele ditt liv burde dette være den utvalgte!

Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=dkX8J-FKndE

A Bronx Tale (1993)
Skrevet av Chazz Palminteri, regissert av Robert De Niro.
Med: Robert De Niro, Chazz Palminteri, Lillo Brancato, Francis Capra, Joe Pesci og flere.

Det skal sies at jeg ikke er noen stor fan av mafia- og gangsterfilmer. Det er rett og slett ikke my cup of tea. Men denne filmen er helt fantastisk bra. Jeg elsker den.

Det er på 1960-tallet. Robert De Niro spiller en italiensk bussjåfør og bekymret far. Hans unge sønn, Calogero, har blitt løpegutten til den lokale mafia-bossen. Når han blir tenåring er Calogero blitt enda mer innsveiset i gjengen, og han rives mellom lojalitet for familien, og lojalitet for Sonny, mafia-bossen han forguder. Når han møter ei jente, som i tillegg er afroamerikansk, er det ikke lett for en tenåringsgutt å vite hva han skal gjøre. Dette er en tragisk film om lojalitet, kjærlighet og "valgets kvaler".

Denne filmen forelsket jeg meg i fra første stund. Med god musikk, gode skuespillere og en interessant historie er ikke dette en film en lett kan skru av. En film jeg aldri blir lei av!

Nick & Norah's Infinite Playlist (2008)
Basert på boken skrevet av Rachel Cohn, regissert av Peter Sollett.
Med: Michael Cera, Kat Dennings, Aaron Yoo, Jay Baruchel og flere.

Tre uker, to dager og 23 timer har gått siden Nick ble dumpet av kjæresten Tris. Hun har allerede en ny kjæreste, og Nick sliter med kjærlighetssorg. Norah leter etter sin fulle venninne som har forsvunnet til et eller annet sted i New York. Nick og Norah kjenner ikke hverandre, men tilfeldigheter gjør at de to får en lang natt, hvor de blant annet treffer på strippende nonner. De kommer ikke helt overens, men én ting har de to til felles: musikken.

Det er vanskelig å forklare hva filmen handler om, for det er så mye som skjer. Handlingen er satt til én skjebnesvanger natt i Manhattan. Dette er en kjempesøt film om ung kjærlighet, musikk og kjærlighetssorg. Michael Cera er helt fantastisk, og spiller like bra i denne filmen, som alle de andre filmene han er med i! Han i seg selv er en god nok grunn til å se denne filmen. Det var derfor jeg gjorde det.

Nå skal jeg prioritere.

2010-03-01T01:05:00.006+01:00

I dokument-mappa mi på mac-en har jeg en rekke historier. Jeg har en masse halvsider med ideer og begynnelser til historer som jeg har skrevet, men det stopper også der. Som regel blir disse ideene bare liggende og støve uten at jeg noen gang leser på de igjen. Og så er det noen ganger jeg plutselig kan komme på noe jeg skrev for lenge siden. En idé jeg hadde, som aldri ble noe av. Jeg får plutselig en trang til å sette meg ned å skrive litt mer på ideen som aldri ble noe av tidligere. Sånn var det i kveld. For lenge siden så jeg en film som ga meg en idé som jeg selv syntes var fantastisk god. Men jeg skrev en halv side før det stoppet opp, og jeg ikke kom lenger. Dette er lenge siden. I dag så jeg en helt annen film, og plutselig kom jeg på denne ideen jeg en gang hadde. Jeg synes fortsatt det er en god idé, og jeg tror fortsatt det kan komme en god historie ut av det. Så jeg satte meg ned, og begynte å skrive. Jeg skrev en halv side før det stoppet opp. Utrolig frustrerende. Slik kan ikke en fremtidig forfatter jobbe. Hva er galt med meg?

Jeg er utrolig dårlig på å prioritere tiden min. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg hele tiden var inspirert, og at jeg sitter og skriver hele tiden. Men det stemmer ikke. Jeg skriver urovekkende lite for en som drømmer om å skrive bok. Problemet mitt er at jeg blir inspirert til å skrive når jeg ligger og skal sove. Da kverner jeg en masse ideer i hodet, og skriver noen ned i notatblokka mi som ligger ved siden av senga. Når jeg våkner morgenen etter er inspirasjonen vekke. Borte. Men nå har jeg bestemt meg, jeg skal bli flink til å prioritere skrivingen min. Ikke blogg-skrivingen, men historie-skrivingen min. Jeg skal bli flink til å sette meg ned og skrive. Bare skrive.

Jeg har hørt at enhver som drømmer om å skrive, burde sette seg ned minst én time hver dag og bare skrive. At en ikke trenger å være inspirert en gang. At en ikke trenger å ville skrive. Ikke trenger å ha noe å skrive. Men at man bare skal sette seg ned og skrive noe. Hva som helst. Ett eller annet. Dette skal jeg begynne med. Én time hver dag. Skriving. På fortellingen min. Jeg er nødt til å skjerpe meg, og prioritere drømmen min!!!

DET ER ROSA!!!!!!!!!!!

2010-02-28T20:18:00.002+01:00

Det ble til at jeg kjøpte meg et digitalkamera på fredag. Et rosa et. Og jeg kan ikke tro hvor mange det var som ville ødelegge for gleden min ved å påstå at det ikke var rosa, men lilla. DET ER ROSA!!! Uansett hva noen andre sier. ~~OK, det er kanskje litt lilla, men ikke si det til noen~~. Det tar ikke så fantastiske bilder som jeg skulle ønske, men det er bra nok til å ha med på fest, byen eller andre steder der jeg aldri gidder dra med meg speilrefleksen.

Fredag var siste dagen min i praksis. Jeg fikk kake i lunsjen, noe som var kjempehyggelig. Etter jobb dro jeg inn til Oslo, der jeg da kjøpte meg et ROSA digitalkamera, før jeg dro videre til Ingvild, som jeg bodde hos hele helgen. Derfra dro vi videre til Line, hvor det skulle være klassereunion nå som praksisen er over. Først sto vi utenfor bygget og ventet en stund, for det viste seg at ingen av oss hadde noen telefonnummer til de som var der allerede. Vi ble låst inn av en annen som bodde i bygningen, men så viste det seg at det var flere dører inne i bygget som måtte låses opp. Jeg tror vi sto i gangen i en halvtime før vi ENDELIG fikk tak i et riktig nummer (etter å ha snakket med 1880 cirka ti ganger). Og gjett hvor mange som var der? Vel, ikke mange. Dårlig oppmøte av journalistikkfolk altså.

Uansett var det kjempekoselig der, før Ingvild blei så kjempetrøtt og dårlig selskap at vi heller dro hjem og la oss. Etter en nydelig kebab selvfølgelig. Uansett deilig å våkne opp lørdag morgen i helt fin form. Lørdag slaffet vi inne, mens det var snøstorm utenfor, før vi kava oss opp av senga og dro på kino for å se på Shutter Island (les anmeldelsen min av filmen i innlegget under).

Hadde du en strålende helg, som meg?
Og nå, bilder som lovet, alle tatt med det nye kameraet :)

Anmeldelse: Shutter Island

2010-02-28T16:25:00.001+01:00

Jeg har alltid vært litt skeptisk til Leonardo DiCaprio. Jeg elsket han i Titanic og The Basketball Diaries, men dette er begge filmer som kom ut for mange år siden. Siden har jeg ikke vært så stor fan - jeg tror fløtepus-stempelet fra Titanic fortsatt sitter igjen hos meg. For han er jo en fantastisk skuespiller. Han er også en av de få mannlige skuespillerne som har klart å holde seg unna romantiske komedier. Det i seg selv er et pluss. Selv om jeg har vært skeptisk, har jeg stor respekt for mannen. Så da Shutter Island kom hadde jeg store forventninger. Filmen så kjempespennende, interessant og nyskapende ut - for hva annet kan en forvente av Martin Scorsese?

Filmen handler om Teddy Daniels (spilt av Leonardo DiCaprio) og Chuck Aule (spilt av Mark Ruffalo) - to etterforskere som blir sendt til Shutter Island, en øy der et stort mentaltsykehus er plassert, med de aller farligste, kriminelle og mentalt syke pasientene. De skal finne ut hva som har skjedd med en pasient som er sporløst forsvunnet. Litt etter litt skjønner Teddy at det er noe muffens, og han blir dratt inn i noe han ikke har helt kontroll over.

Jeg forventet meg en spennende, skummel, psykotisk thriller da jeg satte meg i kinosetet i går. Jeg hadde høye forventninger - kanskje litt for høye. Den var ikke så skummel som jeg hadde trodd og håpet. Soundtracken var litt overdreven dramatisk og skummel i forhold til hvor lite som egentlig skjedde i løpet av de to timene vi satt der. En psykotisk thriller var det, og helhetsinntrykket endte opp bra. Jeg likte filmen. Skuespillerne var gode, den fantes ikke kjedelig, og det var noe jeg ikke hadde sett før. Men litt skuffet ble jeg. Forventningene mine var som sagt høye, og det er aldri en god ting. Selv om den var noe forutsigbar ble jeg overrasket over slutten. Likevel er jeg imponert.

Shutter Island får 7 av 10 poeng fra meg!
Dette er absolutt en film jeg kan se igjen.

Har du sett den? Hva syntes du?
Skal du se den? Har du store forventninger?
Hva syntes du om anmeldelsen?

Et kjapt spørsmål?

2010-02-28T15:35:00.003+01:00

Som noen av dere kanskje ser, har jeg gjort om på bloggen. Jeg er veldig usikker på om jeg liker det. Kan ikke du hver så snill fortelle meg hva du synes?

Senere kommer det en anmeldelse av filmen Shutter Island og litt om min helg. Men først, din mening om utseendet på bloggen min? :)

EDIT: Jeg klarte jo IKKE å bestemme meg, og prøvde oppimot fem forskjellige headere før jeg nå har gått tilbake til den gamle, som jeg fikk mange gode tilbakemeldinger på. Jeg får prøve heller prøve litt mer, og se hva som skjer. Men takk for tilbakemeldingene alle flottinger <3

A Nightmare on Elm Street

2010-02-26T16:16:00.003+01:00

Jeg må bare få sagt det. Den nye Nightmare on Elm Street-filmen ser ikke bra ut i det hele tatt. Ta en titt på traileren og fortell meg hva du tror:

Dailemma

2010-02-26T14:21:00.006+01:00

Jeg vurderer å kjøpe meg et billig digitalkamera i dag. Jeg har et fra før av, men det vil ikke fungere. Jeg har jo også kjekkasens speilreflekskamera, men det gidder jeg aldri drasse med meg.

Jeg skal nemlig på et lite "reunion" med klassen i dag. Nå har vi jo alle vært i praksis i to måneder, så det blir litt pilsing og kanskje en liten tur ut. Da er det jo moro å ha med et kamera, men ikke speilrefleks. Det blir bare ødelagt.

Jeg skal prøve å se om jeg ikke får fikset det andre når jeg kommer hjem fra jobb. Hvis ikke tror jeg at jeg bare skal kjøpe et nytt. Et billig et. Er jo mye tilbud nå, for jeg mener, hvem bruker vel digitalkamera i disse dager!??

Hva synes du jeg burde gjøre?
Savner du flere bilder her?

Enda et bildeløst innlegg. Kjeeeeedelig!

Slutten på ett kapittel, starten på et nytt

2010-02-25T13:29:00.012+01:00

I morgen er min siste dag som praktikant i lokalavisa Akershus Amtstidende. Tiden har gått så usannsynlig fort. På mandag er det mars allerede. Kan du tro det? Før vi vet ordet av det begynner snøen å smelte og fortauene blir tørre. Vi kan bruke tøysko igjen, og la boblejakka ligge igjen hjemme. Bladene blir grønne igjen, og sola varmer. Shit, jeg gleder meg til våren.

I denne to måneder lange perioden som fulltidsarbeidende journalist i lokalavis, har jeg lært masse. Jeg har blant annet funnet ut at jeg absolutt ikke vil bli lokalavisjournalist. Men til gjengjeld har jeg funnet ut at jeg virkelig kunne tenke meg å bli filmjournalist.

Jeg kommer til å savne den gode lunsjen. All kaffen og kakaoen. Jeg kommer til å savne å sitte og skrive hele dagen. Jeg kommer til å savne å gjøre alt mulig annet enn det jeg egentlig skal, fordi oppmerksomheten min aldri er der den burde være. Jeg kommer til å savne å sitte og blogge når jeg burde skrive på artikler, og hele tiden være på vakt for ikke å bli oppdaget.

Jeg kommer til å savne hele greia, men samtidig er jeg veldig klar for å dra tilbake til skolebenken. Men jeg har nesten hundre prosent fått sommerjobb i avisa, og det er jo kjempeflott. Trenger alle pengene jeg kan få, før jeg flytter til Dublin :D

EDIT: Er det ikke morsomt at da Side2 linket til skriveregel-innlegget mitt i går, så står det i overskriften ukens skirveregel. Haha, jeg syntes det var litt morsomt ^^

Ukens skriveregel: Tegn og sånt

2010-02-24T21:09:00.000+01:00

Er du en av de som bruker tegn som disse - %, cm, ca, osv, o.l. - i tekstene dine? Glem det. Her skal det gå i prosent, centimenter, cirka, og så videre - og så videre.

Det er veldig mange som bruker mange forskjellige tegn og skriver forkortelser i tekstene sine, og det er egentlig helt greit. Veldig vanlig, og helt lov. Men vi fremtidige journalister lærer at vi aldri skal bruke forkortelser og tegn i tekstene våre. Vi skal skrive de. Med bokstaver. Og vet du hvorfor? Ja, helt riktig - det er selvfølgelig for at teksten skal være mer lettleselig og se mer oversiktlig ut.

Feil: %
Riktig: prosent

Feil: o.l.
Riktig: og lignende

Feil: m / cm
Riktig: meter / centimeter

Leseren stopper sjeldnere opp når det er færre tegn og forkortelser, som igjen gir teksten en bedre flyt. Og egentlig er det kun dét det handler om - å ha en god flyt i tekstene sine. Du må fordumme leseren din når du skriver. Du må tenke at dette er det ikke sikkert leserne mine vet hva betyr. Det blir det samme som når du skriver om noe som kanskje ikke alle kan noe om - da må du beskrive ulike ord og uttrykk. Dette blir det samme, bare at du trenger ikke beskrive noe. Bare skrive det med ord. Om det sier deg noe?

Prøv å tenk over det neste gang du leser en tekst med mye tegn og forkortelser. Tror du ikke den ville vært mye enklere å komme igjennom, hadde det ikke vært så mange teite tegn og forkortelser? For det er det de er. Teite...

Musikkanbefaling: Julian Casablancas

2010-02-24T17:02:00.015+01:00

Da jeg spurte dere i et tidligere innlegg om hva jeg kunne skrevet mer om, nevnte denne frøkna at jeg kunne anbefale noe musikk. Jeg skriver egentlig aldri om musikk, rett og slett fordi jeg hører på det meste som faller ned i fanget på meg. Jeg er heller ikke lidenskapelig opptatt av musikk, men det leserne mine vil ha, det skal de få! Og jeg har nylig blitt hekta på en ufattelig kul fyr.

Jeg vil tro, og håpe, at de fleste av dere har hørt om The Strokes - amerikansk rockeband med røtter innen garagerocken. Vunnet en masse priser. Ringer det noen bjeller? I følge wikipedia skal det komme et nytt album i løpet av 2010, men la meg komme til poenget.

Vokalisten i The Strokes, Julian Casablancas, har kommet med en egen CD. Og den er bare hårreisende kul. Jeg mener, til og med navnet hans ljomer KULT! Albumet heter Phrazes for the Young og er en blanding av synthpop og synthrock - om det sier deg noe.

Julian Casablancas Out of the Blue.
Min favorittsang på albumet.

Første gangen jeg hørte igjennom CD-en var det noen sanger som var kule, men ingen som impnerte kraftig. Jeg var egentlig litt skuffet, fordi det var så annerledes fra den rockestilen jeg var vant med å få fra The Strokes. JEG TAR DET TILBAKE. De siste ukene har jeg hørt mer og mer på CD-en, og jeg har bare forelsket meg i musikken. Stemmen til Casablancas er utrolig sjarmerende - styggpen, hes, fantastisk! Og, han er halvt dansk, så vi er praktisk talt naboer (selv om det skal sies at han er født og oppvokst i New York - men det er bare ubetydelige detaljer).

Derfor presenterer jeg den musikkvideoen for sangen 11th Dimension av Julian Casablancas (som forresten er helt fantastisk kul - ja jeg bruker ordet kul mye):

Jeg legger med musikkvideoen til min favorittsang fra The Strokes, Heart in a Cage:

Jeg skal ut å reise!

2010-02-23T20:43:00.000+01:00

Endelig er turen bestilt. Jeg skal til Portugal i sommer, med tre av de flotteste jente jeg vet om!! Vi er en jentegjeng på fire stykker, som har vært venner siden ungdomskolen. Ennå har vi ikke vært på en skikkelig ferie sammen. Vi har selvfølgelig planlagt en masse, men aldri gjennomført. Nå er turen kjøpt og betalt, så nå skjer det uansett! Sophias pappa har leilighet i Portugal (fordi han er portugisisk), så det er dit vi skal da. Jeg og Sophia var der sommeren 2008, så tenkte å poste noen bilder fra den turen :D

Gi meg en vaier

2010-02-22T14:02:00.001+01:00

Den siste uken har jeg begynt å lure litt på hva jeg egentlig vil med denne bloggen. Ulrikke skrev et fantastisk innlegg om hennes bloggoppskrift, og det gikk opp for meg at jeg ikke har noen. Jeg tror det er derfor jeg så ofte skriver helt meningsløse innlegg. Fordi jeg ikke har noen spesiell "oppskrift". Jeg vet liksom ikke hva dere forventer av meg. Jeg elsker å skrive om film. Jeg elsker å skrive lengre tekster om diverse temaer. Men ofte finner jeg meg selv skrive om dagen min, som for å være helt ærlig, jeg vet at ikke er veldig interessant. Og det er ikke det jeg vil skrive om. Kanskje senere, når jeg flytter til Dublin. Men ikke nå. Akkurat nå trenger jeg litt inspirasjon, og jeg tror dere kan hjelpe meg med det :)

Kan du fortelle meg hvorfor du leser/liker denne bloggen?
Hva håper du å få se når du kommer inn på bloggen min?
Hva kunne jeg skrevet mer om?

PS: Jeg har forresten skrevet et gjesteinnlegg på Ulrikkes blogg, om hvordan det er å studere journalistikk på Norges Kreative Fagskole i Oslo. Ta en titt da vel :)

Left & right in the darkness

2010-02-22T00:07:00.000+01:00

I dag har jeg bare vært hjemme, ligget i senga som ikke er en seng, sett på TV-serier og spist kanelboller. Det har vært en sånn dag hvor alt jeg tenker på er de jeg savner. Jeg savner kjæresten min som ikke er kjæresten min, som er på militær øvelse, og jeg savner min beste venninne som er teit og dro til Brasil for et halvt år. Jeg mener, hvem gjør slikt nå til dags? Det er bare råttent.

Meget bekymringsverdig, indeed

2010-02-21T19:08:00.006+01:00

Veldig mange bloggere bruker bilder fra ulike nettsteder type Google, WeHeartIt, Flickr, Photobucket og så videre. Det er jo selvfølgelig kjempemange fine bilder å finne ute på nettet, men den største feilen som blir gjort, er å ikke gi rett person - eller nettside - kreditten for bildet. Dette er et utrolig viktig punkt innen regelverket av publisering på nett - du skal IKKE stjele noen andres materiale på nett.

På veldig mange blogger ser jeg folk som skriver for eksempel: bildet er fra google, bildet er hentet fra weheartit, bilder fra photobucket. Dette er jo bare helt, helt feil. Det bekymrer meg at ikke flere mennesker er klar over at dette faktisk er ulovlig. Den rette eieren av bildet skal alltid ha kreditten. Google eier ingen av bildene du finner der. Trykker du deg inn på bildet kommer du jo inn på en helt annen hjemmeside. Det er i så fall denne siden du må linke til. Det samme med WeHeartIt. Trykker du noen ganger ekstra på bildet, kommer du inn til den originale nettsiden bildet er funnet på. Det er alltid disse originale sidene du skal linke til. Da har du i hvert fall gjort din del av "avtalen".

Er du på google og finner et fint bilde, kopier url-en til siden der bildet originalt ligger. Så er du safe. Om de fra den nettsiden har stjålet bildet igjen, er ikke det ditt problem. Da har du i hvert fall prøvd!

Haha, jeg håper ingen tror jeg er sinna. Jeg blir bare frustrert, og litt bekymret. Håper noen har lært noe ut i fra dette da!

Trykk på bildet for å komme til originalkilden:

Lazy sunday

2010-02-21T15:18:00.007+01:00

Jeg har hatt en strålende helg. Fredag dro Martine meg med til ei venninne i Oslo. Der drakk vi øl og vin, og jeg blei riiimelig fin... Vi dro ut, og rava rundt på et par utesteder før vi faktisk fant et sted det var plass til oss. Husker ikke helt hva det heter, men det var i Karl Johan-området. Haha, du skulle sett meg danse. Du skjønner det, når jeg blir full mister jeg alt av sjenertheten jeg lever med til daglig. Jeg gikk rundt på dansegulvet, ved bordene, over alt, og dansa for meg selv og lagde rare ansikter... Til underholdning for alle sammen. Moro...

Lørdag inviterte jeg den samme Martinen over på middag. Som mamma lagde da, selvfølgelig (noe positivt må det jo være ved å bo hjemme). Lasagne slår aldri feil! En stor posjon lasagne, tre kanelboller hver og to boller med chips senere vugget Martine seg hjem mens jeg blei sittende oppe til klokken halv fire og egentlig ikke gjøre noe nytte for meg. Jeg elsker sløvekvelder. I dag bare ligger jeg her, i senga mi som egentlig er en sofa, og hører på musikk, ser på TV-serier og filmer, og bare daffer. Jeg burde vel egentlig gått meg en tur, men come on, vi visste alle at det ikke kom til å funke veldig lenge... Neida, jeg skal skjerpe meg til uka. Jeg lover...

Men nå er selvfølgelig helga straks over. Æsj. Og tenk, jeg har bare en uke igjen av praksisen. Disse to månedene har gått så fort, og nå er jeg veldig klar for å komme tilbake til skolebenken. Full jobb hver dag blir litt for mye for meg, merker jeg. Skal bli deilig å være student litt lenger!

Gammelt bilde. Bare et eksempel på hvordan jeg kan se ut på dansegulvet etter noen øl. Det verste er at jeg egentlig kan danse...

All the bugs have gone to bed

2010-02-21T02:31:00.001+01:00

Klokken nærmer seg 02:30 og jeg sitter her og gjør ingenting. Bortsett fra å høre på power ballads herfra og til helvete. Det skal sies, det er få sanger som kan slå en ordentlig, skikkelig god power ballad. Scorpions, Europe, Foreigner, Aerosmith. I <3 IT!

God helg :)

2010-02-19T18:07:00.000+01:00

Ukens skriveregel: Hva er riktig?

2010-02-18T18:04:00.085+01:00

I dag tenkte jeg å ta for meg to litt generelle skriveregler. Og/å og hver/vær. De ble nevnt i kommentarfeltet der jeg spurte om hvilke skriveregler dere ville jeg skulle skrive om. Jeg hadde tenkt å skrive om det likevel, så da kan jeg like så greit gjøre det mens jeg ligger halvdød i min egen seng - som ikke er en seng, men en sofa - og synes synd på meg selv.

Og/å
Jeg har alltid skrevet riktig når det kommer til og/å - bare for å skryte litt - men jeg har aldri forstått meg på regelen.

"Å" er infinitivsmerket. Dersom vi bruker infinitivsmerket, skal det også etterfølges av et verb i infinitiv. Eksempler: å gå, å leke, å kose, å hoppe.
"Og" er en konjunksjon. Ordet binder ord og setningsledd med samme funksjon sammen. Eksempler: Per, Pål og Askeladden, mat og vin, ball og mål.

Dette er det som står i et språkkompendium vi journalister bruker, skrevet av en av våre egne som eksamensoppgave for noen år tilbake. Det hun skriver er helt riktig, men jeg forstår ikke en dritt av hva det betyr. Gjør du? En sterk svakhet jeg sliter med, jeg som skal bli journalist, er at jeg aldri husker hva noen av reglene heter. Jeg skriver riktig, jeg vet at jeg er flink til å skrive, men jeg vet ikke hvorfor jeg skriver riktig. Jeg bare gjør det. Et eksempel: jeg lærte meg i fjor hva et verb er...

Nevermind. En huskeregel jeg har laget meg når det kommer til og/å er at "å" brukes når noe gjøres. Å gå, å leke, å kose, å hoppe. Men når man gjør to ting er det jeg hopper og går. Uff, det er vanskelig å forklare, når jeg selv ikke forstår hvorfor det er sånn. En lærer på barneskolen forklarte det slik: "Svenskene sier att gjøra (eller noe sånt). Hver gang du lurer på om det er å eller og, tenk på hva svenskene ville sagt. Hadde de brukt att ? Kan du sette inn att så er det antakelig å du skal bruke."

Haha, makes sense? Forstår du noe av det her? For det er jeg usikker på om jeg gjør...

Hver/vær
Disse to ordene har jeg slitt med SÅ MYE. I alle år har jeg lurt på denne regelen. Hva er egentlig riktig? Jeg har alltid hørt at vær brukes om, ja, været, og ikke mye mer. Men det stemmer ikke helt. Endelig har jeg funnet meg en regel som hjelper meg når jeg sliter (som for å være helt ærlig, ikke er så sjeldent). Du kan vel egentlig si at jeg har funnet på min egen regel. Noen eksempler på når du kan bruke vær: ikke vær teit, vær sammen med meg.

Min fantastiske regel er at om du kunne skrevet være - da kan du skrive vær. Eksempel: Hvorfor skal du være så teit? (altså: ikke vær teit). Vil du være sammen med meg? (altså: vær sammen med meg.)

Dette var kanskje litt enklere å forstå? Det syntes i hvert fall jeg...

Jeg vil bare legge til en liten tilleggsregel når det kommer til orddeling. Om du skriver et ord, for eksempel bra, morsomt, ekkelt og så videre, og legger til kjempe foran, DA SKAL DET ALDRI VÆRE MELLOMROM. FEIL: kjempe bra, kjempe morsomt, kjempe ekkelt. RIKTIG: kjempebra, kjempemorsoms, kjempeekkelt. Haven't I taught you anything???

Grin grin grin

2010-02-18T16:48:00.003+01:00

Stakkars meg er blitt syk. Jeg skulle starte på jobb klokken 12 i dag, fordi jeg skulle jobbe sent. Skulle intervjue en kjent blogger senere i kveld. Men da jeg våknet med hodepine herifra til helvete, og en kvalme jeg ikke har kjent siden sist jeg var på byen (altså ikke lenge siden). Så jeg måtte avlyse intervjuet, holde meg hjemme fra jobb, og ligger nå hjemme og synes synd på meg selv.

Jeg ser vel noe ut som denne fyren. Hvis du ser bort fra at han er kinesisk. Og mann...

Trykkpåbildetforåkommetilkilden.

A mammoth for a mammoth

2010-02-17T17:36:00.002+01:00

Som den nerden jeg er har jeg selvfølgelig allerede sett meg igjennom Mammut-katalogen. Salget starter jo på mandag! Masse billige bøker? Det er lite som kan toppe det. Dessverre er jeg nesten blakk, og har egentlig ikke råd til å bruke penger på bøker. Men jeg mener, det er Mammut-salg jo. Og det er jo bare en gang i året. Er det ikke lov å sløse litt med pengene sine, noen ganger??

På bilder over kan du se seks av de bøkene jeg kunne tenke meg fra salget. Sånn i tilfelle du føler deg ekstra snill en dag og har lyst til å kjøpe en bok til meg... Neiiida... Joda. Neida... Joda...

Skal du kjøpe deg noen bøker på Mammut-salget? Vet du i så fall hvilke du skal kjøpe?

Nordmannsyndromet

2010-02-16T20:11:00.003+01:00

Det er noe som definerer oss nordmenn som folkeslag, og jeg kaller det nordmannsyndromet. La meg komme med en liten historie: Jeg og en venninne var i butikken i går. Vi skulle kjøpe oss middag, og hadde plukket ut grønnsaker som skulle brukes i en salat, kjøttdeig, og vi var på vei til hyllen hvor Toro-lasagnen sto. En mann kom bort til oss og spurte, med tydelig aksent, hva vi skulle lage. Lasagne, sa vi. Toro-lasagne. Han ble helt forferdet. Han var nemlig fra Italia. Han sa at mat var livet. Ingenting var bedre enn å lage mat. Han var lykkeligst når han lagde mat. Vi burde laget vår egen lasagne, sa han. Det var ikke vanskelig, bare å lage en god tomatsaus. Vi sa oss enige, men fortalte han at vi var fattige studenter som verken hadde råd, tid eller lyst til å lage egen lasagne. Han lo. Vi lo. På veien ut av butikken så vi han også hilse på en dame med et lite barn. Han hadde et stort smil rundt munnen, og det var nesten som han danset bortover bakken. Han var lykkelig, det lyste av hele mannen.

Tenk så trist det må være for denne mannen å komme fra et land - Italia - der alle er like hyggelige og pratsomme som han, til Norge, der alle ser i bakken og helst ikke vil prate med noen. Det er dét jeg kaller normannsyndromet. Har du noen gang gått på bussen, og alle sitter ved vinduet, med veska ved siden av seg? Det er nesten så man bokstavelig talt må bruke tegnespråk for å vise at du har lyst å sitte på det setet der vesken ligger. Vi nordmenn er rett og slett folkesky, og det synes jeg er forferdelig trist.

Nå snakker jeg ikke bare om alle andre. Jeg er akkurat likedan selv. Når denne kjempekoselige, italienske mannen kom bort og begynte å prate med oss, merket jeg at alt jeg ville var å si hade. Komme meg vekk. Men når jeg tenker på det i ettertid, var dette en av de hyggeligste menneskene jeg har truffet på lenge. Og han kjente meg ikke en gang. Likevel var han så interessert, så hyggelig. Hvorfor ville jeg da at han skulle gå? Misforstå meg rett, jeg var hyggelig tilbake, og jeg pratet med han og viste ikke tegn til at jeg ville han skulle gå. Men jeg blir helt nervøs av å snakke med fremmede. Det er jo ikke det at det ikke er hyggelig. Det er bare ikke hva jeg er vant til. Nordmenn snakker ikke til hverandre. Få gjør det i hvert fall. Jeg har jo sett folk som har fått helt sjokk og bare gått videre når en hyggelig fremmed har kommet med en spøk eller liknende ved frysediskens.

Det er nesten så jeg blir skamfull. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var en av de som klarte å snakke med fremmede som om jeg hadde kjent dem i evigheter. Jeg skulle ønske jeg kunne tørre å starte en prat med noen jeg ikke kjente, bare for å prate.

Hvorfor skal det være så skummelt å snakke med fremmede? Hvorfor er akkurat nordmenn så kalde mot ukjente? Er du selv en slik "kald person" som meg? Eller snakker du med hvem som helst, hvor som helst?

Bildet er lånt herfra.

Q&A og en verdig vinner

2010-02-16T09:08:00.005+01:00

Lyden er crap (er det noen der ute som vet hvordan jeg kan få lyden høyere i iMovie?), men det er bare å skru opp volumet, ta på deg øreplugger, og høre godt etter... Jeg vet dessverre ikke hvordan jeg skal få opp lyden :( Forhåpentligvis er det ikke alt for ille?

Jeg måtte også gjøre filmen litt kortere, så jeg snakker med smurfestemme i hele filmen. Den var så innmari lang...

EDIT: FAEN I SVARTE HELV***. Grunnen til at lyden er så lav er fordi jeg har hatt mikrofonnivået på mac-en på nærmest lavest. Ææææsj. Det er jo liksom ingen vits å lage en ny heller... Eller?

Og vinneren av That 70's Show ble... Tonje :D

En uinteressant oppdatering

2010-02-15T12:18:00.004+01:00

Jeg hadde en strålende Valentines Day med dinner and a movie. Maten var kjempegod (Mr. Hong-LOVE), men filmen? Not so much. Vi så The Wolfman, og jeg håpet virkelig at den skulle være god, men det var den ikke. Klisjé på klisjé på klisjé. Jeg trodde den skulle være skummel, men den spilte alt for mye på at vi skulle skvette, så vi hele tiden forventet å skvette, og dermed skvettet IKKE. Det skal ikke være lett. Men i hvert fall, denne filmen anbefaler jeg ei.

Jeg har forresten begynt å vurdere mulighetene for å bli filmjournalist? Hvor kult hadde ikke det vært? Jeg elsker jo film minst like mye som bøker, om ikke mer. Og jeg bruker ganske mye av fritiden min på å se på film. Urovekkende mye egentlig Nei og nei. Det skal ikke være lett å finne ut hva man skal gjøre resten av livet. Jeg mener, resten av livet er ganske lenge for de fleste av oss!!!

NB: Det ble ingen ukens skriveregel forrige uke, fordi jeg ikke hadde tid. Nei, det er løgn. Jeg visste faktisk ikke hvilken regel jeg skulle skrive om. Derfor lurer jeg på om det er noen spesielle skriveregler DU sliter med? Er det noe DU kunne tenke deg å lære om skriving, fra meg (som tidligere i dag klarte å skrive herlig med æ.. MED Æ. Flaut).

PS: Senere i dag skal jeg lage videoblogg med alle spørsmålene deres, og vinneren av konkurransen. Om jeg rekker å legge den ut i dag gjenstår å se. Men den skal i hvert fall lages :)

Bildet er lånt her.

Ja, du ja.

2010-02-12T15:37:00.005+01:00

Jeg tror at alle mennesker er nysgjerrige på sin egen fis. Men ingen tør å innrømme det. Jeg mener, når noen fiser, er det akkurat som at tiden står stille en liten stund, før de enten kan puste lettet ut, eller bli flaue. For enten lukter det, eller så lukter det ikke. Either way, jeg tror alle mennesker er litt nysgerrige på sin egen fis. Hvorfor ellers stopper tiden frem til de vet hvordan den lukter? Jeg snakker ikke om de lydløse, de du kun vet om selv. Da er det selvfølgelig nødvendig å vite om fisen lukter eller ikke. Men når en fis lager lyd, så alle vet at du feis uansett, da spiller det vel igjen rolle om den lukter eller ikke? Da er jo bare lukten en bonus... eller? Lukter du på din egen fis?

Selv fiser jeg ikke foran andre, bortsett fra ved uhell......

-----------

PS: Takk for kommentarene deres på mitt forrige innlegg. Det er et viktig tema som blir snakket alt for lite om her i Norge. På søndag skal jeg gå grundig igjennom de, og kommentere tilbake. Det var noen av kommentarene som virkelig traff.

-----------

PSS: Ikke glem spørsmålsrunden min her. Det er bare åtte stykker som har stilt meg spørsmål så langt. Kjedelig. Det er jo også en konkurranse, men du trenger jo ikke bli med på den. Spørsmål hadde uansett vært koselig :) Så ja, gå inn her! HER!

Pedofili: Sykdom eller legning?

2010-02-11T16:27:00.001+01:00

I går, før jeg la meg, svitsjet jeg litt rundt omkring på TV-en, noe jeg veldig sjeldent gjør. Jeg endte opp på NRK2, der de viste en dokumentar om et mentalsykehus som huser mennesker som er såkalte "sexually violent predators" - for det meste pedofile menn.

Disse mennene bor inne på denne anstalten 24 timer i døgnet, og får ikke gå ut. Ingen bruker vanlige klær, for de må alle bruke en lik "uniform". Alle som er satt på denne anstalten har tilbud om behandling for "sykdommen" deres, altså en mulighet til å bli "helbredet". Tar de imot behandlingen, vil de eventuelt etter hvert få en ny sjanse ute i den virkelige verden. Kun 25 prosent av alle mennene takker ja til denne behandlingen. De resterende 75 prosentene takker nei, og av hva jeg kunne forstå, er dette fordi de fleste mener at de ikke lenger har noe problem. De er ikke lenger tiltrukket av barn, og har dermed ikke behov for noen form for behandling.

Det var veldig rart å se pedofile menn snakke så åpent om hva de har gjort. Mange av de snakket jo med journalisten som var der, og flere var interesserte i å fortelle sin historie. Det verste for meg var at jeg etterhvert begynte å føle for disse mennene. De virket jo så normale. Så fulle av anger for hva de hadde gjort. Så empatiske, så snille. Men det er jo akkurat disse trekkene som har gjort at de har vunnet tilliten hos barn som de har misbrukt. Journalisten sa det også; det var nesten så han likte noen av disse mennene, men så kom han på hva de faktisk hadde gjort for å sitte der inne.

Alle mennene som bor på Coalinga (som sykehuset heter) har først vært i fengsel, før de blir overført til sykehuset. Her er det stor sjanse for at de fleste vil tilbringe resten av livene sine. På Coalinga er det tennisbane, kinorom, kantine. Se for deg en folkehøgskole, bare at det ikke er lov til å dra noe sted. Ved hver helligdag ble det stelt i stand fest, og ved bursdager blir det stelt i stand fest, og ved spesielle anledninger blir det stelt i stand fest. Det eneste negative for mennene er at de ikke kan dra noe sted. De er innestengt her. Antakelig for resten av livet.

I en del av dokumentaren, står journalisten sammen med en innsatt som lager en masse lemonade til kveldens Halloween-fest. Han snakker om hvorfor han likte fengsel bedre enn dette mentalsykehuset, han ler og tøyser, og virker egentlig som en skikkelig ålreit fyr. Så spør journalisten: Why are you here? Why were you in prison? Og mannen svarer: Oh, it was a daterape. Han sier det som om han akkurat fortalte at sitron er hovedingrediensen i lemonaden han lager.

Jeg tror pedofili er en legning. Ikke bare en sykdom. Jeg mener at det som skiller monstrene fra de syke, er de som gjør noe med lystene sine, og de som klarer å la være. Jeg vet ikke om jeg tror på at de kan bli "friske" fra denne sykdommen. Akkurat som de som først blir smittet med HIV alltid vil være syke, tror jeg en pedofil alltid vil være en pedofil. Det er en del av dem, og jeg vet ikke om jeg tror på noen behandling, uansett hvor mye anger og dårlig samvittighet de bærer på.

Jeg har ingen erfaring med pedofili, og jeg vet at jeg ikke helt vet hva jeg snakker om. Men dette er et viktig tema å ta opp, og dere skal bare vite at jeg ikke ønsker å tråkke på noens tær.

Men jeg er veldig interessert i å høre deres tanker rundt dette. Er pedofili en sykdom en ikke kan sloss mot? Eller er pedofili en legning, som dermed gjør de skyldige klare over akkurat hvor mye skade de påfører?

Konkurranse: Har du fantasien?

2010-02-10T21:17:00.002+01:00

Siden alle har det, tenkte jeg at jeg skulle ha det også. En spørsmålsrunde. Men jeg tenkte at jeg samtidig kunne lage en konkurranse ut av det. Men jeg vil fortsatt at du skal se på det som en vanlig spørsmålsrunde. Du MÅ jo ikke motta en gratis DVD-boks om du ikke vil ha en :P Da kan du skrive det i kommentarfeltet også!

Men her kommer reglene (ikke mye til regler, men likevel):

1. Still meg spørsmål i kommentarfeltet.
2. Du kan stille meg maks tre spørsmål.
3. Den som stiller meg det mest kreative spørsmålet vinner.
4. Du har frem til søndag kveld.
5. Jeg kommer til å lage en videblogg med alle svarene!

Og premien? That 70s Show - Sesong 1!
(PS: DVD-boksen er ikke ny, men i fin stand...)

Ignorer mitt bleke fjes, og bushy fæle øyenbryn. Jeg er usminket og hele sulamitten. Hvorfor tror du jeg gjemmer meg bak boksen? Så nå, still meg morsomme spørsmål :D

Se hvem sitt gjesteinnlegg som ligger på side2blogg.no :D

2010-02-10T19:42:00.001+01:00

Jeg visste ikke en gang om det før søte Soppen skrev det i kommentarfeltet mitt :D Vet ikke om det er Ida Wulff som har plukket det ut, men om det faktisk er det så er jo det en kjempeære!!!

Trykk på bildet for å komme til artikkelen!! Dette er jo kjempeflott, for da får jo bloggen til Tonje en masse besøkende også!!!

Love is in the air

2010-02-10T12:18:00.003+01:00

WOW. Det er alt jeg kan si akkurat nå. På mitt forrige innlegg har jeg fått 17 kommentarer!!! Det er faktisk flere enn jeg noensinne har hatt før. OG, på en uke har jeg fått nesten ti flere følgere på bloggen min via bloglovin'. Hvor fantastisk er ikke det? Jeg er så glad akkurat nå <3

Dessuten må jeg få nevne at jeg har gjesteblogget hos søte Tonje i dag, så du må ta turen over og lese mitt innlegg om min musikksmak (som er like bred som rumpa mi).

Ville bare titte innom og si at jeg er så glad i dere! Og alle dere nye følgere, introdusér dere selv :D

Jeg må nesten løpe tilbake til jobb nå, den travle journalisten jeg er, men senere skal jeg gå igjennom alle kommentarer jeg har fått :D Skal også skrive et innlegg som er en smule mer interessant enn dette!

---------------------------

PS: Jeg har også lurt på om jeg skulle sette i gang en konkurranse av noe slag. Men alt jeg eier og har er DVD-er. Kunne det vært en kul konkurranse, selv om filmene er åpnet? (Kule filmer da selvfølgelig.. Duuh!) Jeg lurer på om det bare er teit, skjønner du. Og om det er teit gidder jeg jo ikke. Så hva mener du?

Du kommer til å høre mer fra meg

2010-02-08T14:04:00.001+01:00

Akkurat nå sitter jeg på jobben og ikke gjør noen ting. Jeg har flere store saker å skrive, men de kommer jeg ikke i gang med før i morgen. Den saken jeg holder på med nå, er sendt til sitatsjekk hos kilden, og jeg fikk akkurat beskjed om at den ikke kommer tilbake før i kveld. Så nå sitter jeg her, med ingenting å gjøre. Da tyr jeg selvfølgelig til bloggen! Føler meg ubrukelig når jeg ikke gjør noen ting; dårlig praksiselev. Om jeg blogger hører de i hvert fall knatring på tastatur fra det lille hjørnet mitt...

Jeg har funnet ut at jeg vil jobbe med bøker. Å være bokredaktør i et stort forlag hadde vært det ultimate, men jeg vet hvor stor konkurranse det er innen bransjen, så jeg vil ikke satse for høyt. Kanskje jeg rett og slett bare skal starte opp mitt eget bokforlag? Det hadde vært noe, eller hva?

Men jeg kommer sikkert ikke til å ha tid til å starte et eget forlag. Etter at jeg selv har gitt ut noen bøker, kommer jeg nok til å være så opptatt med å reise verden rundt på diverse boksigneringer, sitte på settet der bøkene mine blir gjort om til filmer... Kanskje når alt styret rundt meg har dabbet av, og jeg er rikere enn J. K. Rowling, kanskje da kan jeg starte mitt eget forlag. Carina & Co. Eller Cappelen Carina. Eller Carina Damm. Carinas Aschehaug? Nei, jeg måtte funnet på noe ekstraordinært, noe fantastisk. CBB Bokforlag. Ja, det liker jeg. CBB = Carina Behrens er Best.

Hei, du skal ikke snyte av en drømmer!!!
For det er det jeg er. Og det er dét som kommer til å få meg frem i verden.

Hva er din drøm? Hvor ender du opp om ti år?
(Ja, for selvfølgelig, dette er jo bare tiårsplanen min...)

Film: HELL YES AND HELL NO

2010-02-07T21:08:00.001+01:00

Jeg har en ny post jeg har valgt å kalle "HELL YES & HELL NO". Her vil jeg ta en film jeg virkelig liker, og en jeg virkelig misliker. Er du med? Altså en anbefaling og en slakting. Ingen fast dag eller dato, men jeg skal prøve å få det til minst en gang i uka. Så hva tror du? Bra eller dårlig idé? De to første filmene jeg har valgt, er en film som satte et skikkelig trøkk i meg, og en annen som gjorde at jeg skrudde av midt i elendigheten.

Precious ~~versus~~ Post Grad

Precious
Precious var en utrolig sterk film, veldig virkelighetsbasert. Da Precious blir kastet ut av skolen fordi hun er gravid for andre gang, sender rektoren henne til en alternativ skole. Et klasserom der seks jenter blir lært å lese og skrive, for å få studiekompetanse. Det er i dette klasserommet Precious finner venner for livet, både i læreren og klassevenninnene. Dette er en film som fortjener mye oppmerksomhet. Den kommer til å åpne øynene på mange, og få folk til å sette litt mer pris på hvor enkelt de har det. Gabourey Sidibe imponerer i rollen som Precious, og selv om få av oss har sett noe til hun før, tror jeg ikke dette er det siste vi ser av henne. Med "gjesteopptredener" fra Lenny Kravitz, Paula Patton, Mariah Carey og Mo'Nique – som alle gjør en fantastisk jobb – er dette en film du burde sette av to timer og hundre kroner for å se. Absolutt dagens HELL YES.

Post Grad
Post Grad handler om Ryden som har hele planen lagt frem, hun skal få gode karakterer på High School, komme inn på et bra college, være flink pike, og få en toppjobb på et bokforlag hvor hun skal finne den neste "great american novel". Men en annen hun gikk på skole med snapper opp jobben hun skulle ha, og hun blir nødt til å flytte hjem til sin litt smågale familie. Dette er en typisk helamerikansk film hvor lite blir opp til fantasien. Den har sine øyeblikk, men det er mest takket være noen av skuespillerne. Alexis Bledel imponerer dessverre ikke, noe som irriterer meg, fordi hun er en veldig søt skuespiller som kan så mye bedre. Jane Lynch (fra bl.a. Glee) er også litt kjedelig i denne filmen, noe som skuffet meg ekstremt. Denne filmen var rett og slett kjedelig og veldig forutsigbar, og jeg skrudde av etter en time. Eneste grunnen til at jeg ikke skrudde den av før var fordi jeg måtte være sikker på at den var så dårlig som jeg trodde den var. Det var den. Post Grad er dagens HELL NO.

Randomness 1.0

2010-02-07T20:25:00.000+01:00

Husker dere jeg sa at jeg skulle bli flink til å gå turer, spise litt riktig, og rett og slett bli litt sunnere? Jeg har vært så flink, skal jeg si dere. Og dere som ikke tror meg kan bare gå og legge dere, for jeg har bevis:

Det siste her tok jeg bare med for at du skulle få din daglige dose av mitt vakre tryne! Og mens jeg snakker om det ser jeg at jeg må nappe øyenbryn snart. Kanskje jeg skal stikke å gjøre det med en gang. Vi snakkes <3

Jeg lever, så vidt

2010-02-07T10:31:00.001+01:00

Nei, hva kan en si? I går betalte jeg saftig for kvelden før. Jeg ble alt for full og endte opp på nachpiel hos en kamerat av storebroren min. Klokken ti morgenen etter våknet jeg på sofaen. Der ville jeg jo ikke være mer, så jeg gikk den timeslange turen hjem. Heldigvis ble jeg ikke dårlig før jeg kom hjem...

Da jeg først ble fyllesyk ble jeg så skikkelig fyllesyk også. Jeg ble bare liggende på baderomsgulvet og synes synd på meg selv. Digg med varmekabler. Så hele dagen i går gikk egentlig med på å ligge rett ut på sofaen, se på TV og "tvinge" i meg litt godteri.

Nei, jeg blir så flau. Det er ikke ofte jeg drikker, men når jeg først gjør det klarer jeg jo ikke slutte. Før du vet ordet av det våkner jeg morgenen etter med 50 prosent av minnet slettet, og en helvetes til hodepine. Kan noen klappe til meg?

Skulle gjerne vist bilder, for jeg vet de eksisterer. Men venninna mi er forferdelig treig, og har ennå ikke sendt dem til meg, selv om hun sa hun skulle gjøre det i går!

Hva gikk din helg ut på? Lå du også på baderomsgulvet?

TGIFRIDAY

2010-02-05T18:56:00.000+01:00

Det er helg, og jeg skal drikke for første gang siden nyttårsaften. Haha, blir spennende å se hvordan det går. I mens får dere kose dere så mye på denne fantastiske fredagen :)

New York, I love you

2010-02-04T23:36:00.000+01:00

Jeg elsker New York. Absolutt elsker New York. Men skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg har aldri vært der. Enda så elsker jeg byen. The city that never sleeps. The big apple. The big melting pot. New York, New York.

Jeg så akkurat på filmen "New York, I love you", og jeg må innrømme at det er en av de søteste filmene jeg har sett på lenge! Den fikk meg til å ville dra til New York, og... bare være. Skjønner du hva jeg mener?

Denne filmen er lagt opp av flere kortfilmer, satt sammen i en mengde småhistorier om noen av de ulike menneskene og situasjonene du kan møte på i New York. Merkelig, romantisk, rar, eksentrisk, vakker og undrende på en gang. Og med en imponerende liste av skuespillere, mesteparten av de aldrende skuespillere som var stjerner på 90-tallet og yngre skuespillere som er gode, men kanskje ikke har gjort de mest imponerende valg av roller tidligere. Christina Ricci, Orlando Bloom, Natalie Portman, Hayden Christensen, Ethan Hawke, Blake Lively, Andy Garcia, Rachel Bilson og Shia LaBeouf er noen av de kjente fjesene. Og la meg si deg, de får det til å funke!

Jeg er en sucker for romantikk, og denne filmen var virkelig romantisk, på en original måte. Ikke nødvendigvis mann og dame-romantisk, men mer... sånn som du tenker på, når du tenker på Paris. Skjønner du hva jeg mener da? Akkurat som at romantikken henger i luften, selv om kanskje ikke kjærlighet gjør det. Utrolig vanskelig å forklare på en "rasjonell" måte. Men ok, kanskje jeg skal prøve å fortelle litt om handlingen nå da.

I en by som New York blandes alle hudfarger, alle religioner, alle troer, alle personligheter, alle livssyn og alle meninger i ett. I denne filmen, uansett hvor forskjellige de alle er, og historiene deres, har de noe til felles. De alle elsker New York. Et sitat fra filmen: "That's what I love about New York. Everyone is from somewhere else." Er ikke det bare helt fantastisk?

I denne filmen møter du en overkåt forfatter som har en følsom side, en mann som stoler på en dame han ikke en gang vet hvordan ser ut, en bitter kunstner som drikker litt for mye, en lommetyv som selv blir lurt, og mange fler. En god blanding av all verdens personligheter som gjør det hele så perfekt!

"New York, I love you" var virkelig filmen for meg! Jeg håper du tar deg en tur på kino og ser denne, for den er virkelig verdt det. Om du liker en film som er litt annerledes. Selv om den kun er full av korte historier om ulike mennesker, sitter jeg ikke igjen med noe slags følelse av at den er uferdig. Jeg fikk vite akkurat det jeg trengte å vite, for å føle at jeg ble kjent med de foskjellige personlighetene.

Jeg håper du fikk lyst til å se denne filmen etter å ha lest denne anmeldelsen (som kanskje 1 prosent av dere gadd å lese hele av). Legg gjerne igjen en kommentar på forbedringspotensiale av skribleriene mine!

Nå er det natta <3

En liten fortelling

2010-02-04T16:20:00.001+01:00

Her om dagen sto jeg og pusset tenna, da jeg plutselig måtte på do. Bare nummer én da. Etter mye om og men bestemte jeg meg for å gå på do, mens jeg fortsatt pusset tenna. Jeg mener, jeg måtte skikkelig på do. To fluer i én smekk, tenkte jeg. Det hele gikk veldig fint, helt til det drapp litt tannkremspytt på det ene låret mitt (jeg er en veldig grisete tannpusser). Å sitte der på do, med en hvitgrønn flekk på låret? Jeg skal innrømme at jeg følte meg litt "skitten" der jeg satt. Men jeg fikk meg da en lang og grundig tannpuss! Og, jeg slapp å kjede meg mens jeg satt på do. Og jeg sparte en masse tid. Passet meg bra siden jeg var veldig trøtt.

Jeg er med i en fotokonkurranse

2010-02-04T12:00:00.005+01:00

Jeg har aldri vært med i en fotokonkurranse før, men når Martine postet denne konkurransen, bestemte jeg meg for å prøve. Det kan jo ikke skade? Dessuten er premien et Soft Focus Filter, og er det noe jeg trenger, er det mer kamerautstyr. Jeg hadde selvfølgelig anbefalt alle sammen å bli med i denne konkurransen, hadde jeg ikke så gjerne vunnet selv :P

Mitt bidrag i konkurransen er dette bildet, og under kan du lese historien bak mitt feriebilde:

Dette bildet er tatt på en øy i Hellas, sommeren 2009. Jeg og kjæresten hadde leid oss bil, og kjørte gjennom øya. Vi kjørte ved mange stup, noe som var forferdelig skummelt. Ofte var det ikke noe sikkerhet som passet på at vi ikke kjørte rett ut. Flere ganger så vi minnestener, hule, med bilder og lys inni. Fordi vi hadde sett det før, visste vi jo at disse var til minne om mennesker som hadde dødd ved disse veiene. Plutselig, mens vi kjørte ved kanten av et stup, så vi en slik minnesten, med denne ørnen oppå. En ørn laget av netting. Jeg synes den var forferdelig fin, og tok et raskt bilde av den, mens bilen var i fart. Jeg synes resultatet ble utrolig stilig, og derfor ble dette mitt bidrag til Martines konkurranse :)

Hold on to your toes, girls

2010-02-03T23:16:00.000+01:00

Jeg har gjort om på designet mitt, og som alltid fisker jeg etter litt komplimenter. Hva synes du om hvordan det ser ut nå? Selv er jeg storfornøyd :)

I dag fikk jeg sove helt til klokken ni, og det var ekstremt deilig! Jeg er jo ikke vant til å stå opp tidlig hver dag, og nå som jeg jobber fulltid på grunn av praksisen, blir jeg utslitt. Eller, egentlig er jeg bare lat, og jeg liker ikke å stå opp tidlig. MEN, frem til poenget. Jeg kunne sove til klokken ni i dag, fordi jeg og ei annen på jobben skulle jobbe 12 til 20 i dag, i stedet for 08:30 til 16. Vi skulle dekke et slikt et skirenn med over 300 deltagere. Barn fra 3-årsalderen og menn i 60-årsalderen var med i ulike grupper, og sjefen vår fikk for seg at at vi skulle ta bilde av hver eneste deltaker. Han må jo være sprø. Men vi gjorde vårt beste, og sto stille i snøvær i over to timer. Innen jeg var hjemme under teppet føltes det ikke langt unna at tærne ville dette av. Men de sitter fortsatt på, og jeg krysser fingrene for at de fortsatt er der når jeg våkner i morgen tidlig.

Så ja, det var min dag. Hvordan var din dag? Lost any toes lately?

Ukens skriveregel: Punktum

2010-02-02T20:53:00.003+01:00

Vet du hva jeg misliker? Alt for lange setninger som gjør at jeg ikke får puste, og kvæler meg innvendig til jeg er helt tom for luft og er død innen setningen er over and done with, som bare fortsetter og fortsetter og fortsetter... Skjønner'u?

Den viktigste regelen å huske når det kommer til punktum er å sette det ofte! En lang setning med mange kommaer blir fort slitsom å lese, og leservennligheten synker til bunns.

Vi vet alle (ja, jeg liker å tro at alle vet det her) at ord som og, men, som og etter ofte skal ha et komma foran seg. OFTE kan disse kommaene og ordene byttes ut med punktum. Om det ikke går, burde du sterkt vurdere å gjøre om på setningen din.

Nei: Her om dagen flyttet det inn en ny nabo, og han var dritheit.

Ja: Her om dagen flyttet det inn en ny nabo. Han var dritheit.

Ser du her at setningen får et mye sterkere budskap? Den får den lille piffen den trenger for å sette igjen et inntrykk hos leseren. Jeg lover deg, ofte vil du gjerne lage lange setninger fordi det er lettere. Noen ganger er det selvfølgelig nødvendig med lange setninger, men som regel er korte setninger best. Det gjør teksten mye mer oversiktlig, og leseren vil lettere huske det han eller hun leser.

Nei: Hver mandag ser jeg på Ullared på TV Norge fordi det er så latterlig at det er morsomt, og jeg liker å le av andre mennesker som driter seg ut.

Ja: Hver mandag ser jeg på Ullared på TV Norge. Det er så latterlig at det er morsomt. Jeg liker å le av andre mennesker som driter seg ut.

Er du enig med meg, eller kommer du til å lage en slik demondukke med mitt tryne, og stikke nåler igjennom?

På skolen lærer vi at flere korte setninger er mye bedre enn få lange. Vi vet jo at størrelse ikke har noe å si (?) men når det kommer til setninger så gjør det faktisk det. Jo mindre, jo bedre. Og selv synes jeg at lange setninger gir et eldgammelt preg over teksten. Flere korte setninger gir teksten et livlig preg, en hopper liksom fremover......

Jeg har selv gått igjennom denne teksten sånn cirka 107 ganger, og gjort om på setninger som er alt for lange. Jeg anbefaler alle å gjøre dette når dere er ferdige med et innlegg eller andre slags tekster. Som jeg har sagt, ofte kan en ikke komme rundt en lang setning, men som regel kan man det. Tenk deg ordentlig om, trenger den setningen egentlig tre kommaer? Eller kan du gjøre om minst to av de til punktum og ny setning?

We had a great run, you & I

2010-02-02T18:19:00.000+01:00

Æsj, du vil ikke tro hva som skjedde meg i går. Søndag kveld kom jeg og kjekken tilbake fra hyttetur på Oppdal. Vi kom til Rena, og jeg sov over til mandagen, da jeg skulle kjøre hjem. Bilen min hadde jo stått på Rena hele helgen, i frysende kulde, stakkar. Mandag ble jeg kjørt til parkeringsplassen utenfor militærleiren, der bilen min sto, sa farvel til kjekken, og satte meg inn i bilen mens han kjørte av gårde.

Tror du bilen min startet? Nei. Og den ville ikke starte heller. Det hele endte med at jeg måtte ringe kjekken, få han til å hente meg, og spandere togbillett på meg, slik at jeg kom meg hjem. I dag måtte jeg jo på jobb. Æsj altså, dårlig start på en ny uke. Men i dag ble dagen litt bedre da, selv om det er så kaldt at jeg kunne tissa på meg for å holde varmen (selv om alle vet at det ikke hjelper lenge). Heldigvis er det en på jobben som ikke bor langt unna meg, slik at jeg kan sitte på med henne til og fra jobb.

Dette ble et forferdelig tilfeldig innlegg, uten mål og mening. Jeg skal sette meg til å skrive en ukens skriveregel jeg, så kommer vel den i løpet av kvelden :)

Tut bært, ut og kjør

2010-01-29T14:51:00.004+01:00

6000 besøkere har jeg hatt. SEKS TUSEN!!! Er ikke det stort så vet ikke jeg :D

Om et kvarter setter jeg meg i bilen og kjører til Rena. En tre-timers kjøretur under disse forholdene (glatt som f***)? Det kan jo ikke gå bra. Men jeg skal prøve så godt jeg kan å komme frem hel, slik at jeg kan sette meg inn i en annen bil og kjøre i tre timer til, til Oppdal. Da er jeg heldigvis ikke aleine i bilen, om noe skulle skje. Nei, da er jeg nemlig med min kjæreste kjekkas, som jeg ikke har sett på en halv evighet. Og selv om jeg gleder meg vet jeg at lykken ikke vil vare evig, for i morgen skal vi antakelig stå på langrenn, og kjekkasen kommer til å bli min verste fiende. Men jeg skal ikke gi opp før jeg har prøvd.

Hva skal du i helga da? Pine deg selv, slik som meg?

Og ingenting fullfører fredagen slik som et random bilde, så her, værsssego'! You can thank me later...

Edit: Jeg fjernet det forrige innlegget. Jeg tenkte ikke over de andre partene involvert, og slettet det med respekt for deres privatliv. Men vit at jeg alltid vil sette pris på kommentarene deres, og støtten dere ga! Glad i dere, alltid <3

Prosjekt: Ukens skriveregel

2010-01-26T14:43:00.088+01:00

Som spirende journalist og skribent er det visse ting som irriterer meg når jeg leser andres blogger, artikler, bøker eller alt annet av tekst. Slike dumme småfeil, som lett kunne vært unngått. Skjønner du hva jeg mener? Derfor tenkte jeg å starte en slags ukens innlegg, med forskjellige skriveregler alle skribenter MÅ kunne! Og alle sammen, ikke ta det personlig. Jeg tenker ikke på noen spesielle mennesker når jeg skriver om dette, men det er visse utbredte feil som irriterer meg så forferdelig. Derfor, let me presentere:

Orddeling er en av de verste feilene du kan gjøre når du skriver. I hvert fall i følge meg. Leser jeg en tekst med særskrivingsfeil (orddelingsfeil), kan jeg sitte og irritere meg både grønn og blå i flere timer etterpå, selv om jeg er klar over at det ikke er så lett å vite hvilke ord som skal deles og hvilke som ikke skal det. Hovedregelen er vel egentlig at de fleste norske ord ikke skal deles. Dette er en dårlig vane vi har tatt over fra det engelske ordet. Beauty queen ser helt fint ut på engelsk, men skjønnhets dronning? NO WAY. Skjønnhetsdronning all the way, baby!

Å skrive rådyr steik, når du mener rådyrsteik, eller ananas biter, når du prøver å si ananasbiter, er HELT FORFERDELIG! Det du prøver å formidle forsvinner opp rumpa, og setningen får en helt annen mening. Akryl negler, kjempe spennende, samlivs partner, kjøkken klut, leke tøy. De er alle ord man sier i ett ord, men som flere, av en eller anne grunn jeg ikke kan forstå, skriver som to ord. Regelen er lett som en plett: sier du det i ett ord, skriv det i ett ord. Er du usikker, si ordet høyt for deg selv. Sier du det i ett eller to ord?

Det er veldig mange som sliter med særskrivingsfeil, og i min egen klasse av journalister, er det mange som har problemer med det. Kjempegode (ikke kjempe gode) skribenter, som skriver kjempegode tekster, men ødelegger hele gleden med å lese de, ved å stappe de fulle med delte ord som aldri skulle vært delt.

Derfor, du vet vel nå at du ikke spiser en ananas som biter, men ananasbiter? Og at den steika du kjøpte, ikke var rådyr (som i kostet mye penger), men laget av rådyr? Jeg fant denne på nettet: "Nyslaktet okse lever!" Skjønner du hvordan hele meningingen kan forsvinne ut av setningen? Hvem vil vel ha en levende nyslaktet okse? Vel, man vet jo aldri...

Nå er jeg veldig spent på hva dere synes om mitt lille prosjekt, og jeg vil gjerne ha kritikk om det er det du sitter inne med etter å ha lest denne teksten. Konstruktiv kritikk, selvfølgelig :)

Long time, no see

2010-01-25T08:40:00.006+01:00

Hei og god morgen alle sammen :) Hatt en god helg?

Selv har jeg spist, ledd, spilt Alias (opptil flere ganger denne helgen), vært med venner, møtt nye venner, sagt adjø til min beste venn (som dro til Brasil i går og blir borte i 6 måneder), vært på kino med lillebror og sett Avatar i 3-D, og slappet av. Ingvild klippet håret mitt også (bilde kommer senere). Så ja, jeg har hatt en begivenhetsfull helg. Sjelden jeg gidder å gjøre så mye på kun én helg!!

Og forresten, jeg har også jobbet litt med et prosjekt, men det finner dere mer ut om senere...

Hva gjorde du i helgen?

PS: Takk for alle kommentarene på forrige innlegg. Godt å høre det er flere enn meg, som IKKE bryr seg om hva slags drikkeflaske man bruker!!!

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Don't be a hater

2010-01-21T20:01:00.012+01:00

30 Seconds to Mars - Hurricane (feat. Kanye West)

Nettenestea hadde nylig et innlegg der hun kritiserer VOSS-vann. Hun skriver:

Gir VOSS-vann status? Gir man andre et inntrykk av at man er mye kulere og rikere enn de som drikker f.eks Imsdal? Eller enda “verre”, kranvann?

VOSS er latterlig. Ikke bare på grunn av prisen, men man får jo ingenting ut av å kjøpe det? Flasken er mer upraktisk å drikke av og man sender ut et patetisk budskap om at man virkelig bryr seg om hva andre mener.

Jeg har en VOSS-flaske. Den er i plastikk, og kostet 30 kroner på Deli de Luca. Jeg elsker VOSS-flasken min. Den har en stor tut som gjør at jeg får i meg masse vann av gangen, den er pen og stilren, og ja, kanskje den gir oss fattigfolk en liten følelse av luksus i en ellers så laber hverdag. Men om jeg bryr meg om hva andre mener? Hvorfor i all verden skulle folk bry seg om hva slags drikkeflaske jeg har???

Spiller det egentlig noen rolle hva slags flaske en drikker fra? Hvorfor ikke drikke av en VOSS-flaske? Har kanskje Annette dårlig erfaring med VOSS? Ikke vet jeg. But don't be a hater. Selv skjønner jeg ikke hvordor hun bryr seg med hva slags drikkeflaske folk har.

Ja greit, jeg føler meg kanskje litt kulere og rikere enn de uten VOSS-flaske, men herregud, gjør det noe da . . . ?

Jeg kan jo legge til at jeg også drikker Imsdal, og kranvann. Og jeg elsker det også! Fordi vann er godt. Hvorfor skal jeg behøve å velge en type vann å drikke? Spiller det egentlig noen rolle hvilken flaske jeg drikker av? Når VOSS-flasken min er tom, fyller jeg den med kranvann... OG JEG ER IKKE REDD FOR Å INNRØMME DET!!!!

Hva tenker du om saken?

Og nei, dette er ikke noe i mot Annette. Bloggen hennes er kjempefin, hun er flink til å skrive og all that jazz. Dette er bare min kommentar til hennes innlegg. Og jeg håper dere forsto humoren i dette innlegget :)