fredag 30. oktober 2009

Do it for me?

Nå har jeg prøvd å lage en videoblogg. Jeg la den til og med ut her på bloggen, men jeg fjernet den igjen. Jeg er ikke så god til å snakke inn i kameraet om jeg ikke har noe å snakke om, fant jeg ut. Hva snakker man egentlig om i en videoblogg?

Uansett. Jeg tenkte i hvert fall at jeg kanskje kunne ha en spørsmålsrunde!! Hørte jeg alle skrike JAAA i kor nå? Jammen, så bra! Da kanskje du gidder å legge igjen et spørsmål da, om ikke av nysgjerrighet, i hvert fall av ren høflighet? Tenk så flaut for meg om jeg ikke får noen spørsmål? =/

Ingenting er for flaut, ingenting er for teit, og ingenting er for dumt. En, to, tre, GO :)



Hoobalooba


Jada så, neida så. Har dere planer for Halloween da? Selv skal jeg bare være hjemme, henge lapp på døren hvor det står at vi ikke har noe godteri (jeg er blakk som tusen), og slappe av med ei venninne og se skumle filmer.

Hva med deg? :)

torsdag 29. oktober 2009

Jeg burde utfordre Eyvind Hellstrøm.

Jeg er langt ifra den naturlig fødte kokk. Det jeg lager er taco, Toro lasagne, gryterett (typ "alt du trenger er kjøttdeig og vann"), taco, og her for noen måneder siden lagde jeg hjemmelaget pizza for første gang (og deigen var av typen "bland med vann - ferdig på 1, 2, 3"). Den blei veldig god altså, men poenget mitt er at jeg ikke er veldig flink eller oppfinnsom når det kommer til mat. Da jeg bodde i Oslo spiste jeg kanskje fem/seks forskjellige retter til sammen, men da ser jeg bort i fra de gangene jeg spiste hjemme, eller noen andre lagde mat til meg.

, i dag bestemte jeg meg for at i dag skulle jeg prøve noe nytt. Det er litt synd på brødrene mine, som kun må spise det samme om og om igjen (for meg er det ikke noe problem, jeg digger det jo). Så i dag bestemte jeg meg for å lage fiskeboller i hvit saus, med poteter og kokte gulerøtter ved siden av. Det er jo så godt, så det må jeg jo nesten kunne. Dessuten har jeg lyst til å lære meg å lage forskjellig mat, for det er jo greit med litt variasjon når jeg flytter hjemmefra, får meg mannfolk og unger...

Uansett, jeg kom hjem fra skolen og satte igang. Og vet du hva? Bortsett fra at sausen var så tykk som rømmegrøt, så blei det perfekt. Det smakte i hvert fall perfekt!!

Er du en god kokk?
Hva lager du mest av alt?

onsdag 28. oktober 2009

Gjett hva jeg har brukt fridagen min på:



Jeg brukte kanskje én time på å lese økonomi, men tro meg, det er mer enn jeg vanligvis leser. Og de bollene, det var storebroren min som lagde deigen, og jeg som lagde selve bollene. Så egentlig har jeg ikke gjort noen ting i dag. Men noen ganger er det deilig å ikke gjøre noen ting også.

Enig?

Love is love!

Om du tar deg tiden til å se hele, er det så absolutt verdt det. En av de søteste kortfilmene jeg noensinne har sett <3


Drømmereiser (bokstavelig talt)

Det er lite som slår det å planlegge en ferie. Det er koselig, det er spennende, og mest av alt er det så utrolig GØY! Til og med de feriene man aldri kommer til å dra på, de som bare forblir i drømmene, hvor man bestemmer alt ned i minste detalj (hvilken tannbørste skal jeg ha med?), selv om det aldri kommer til å skje. Det er så morsomt. Det er en sjelden sjanse til å rømme fra virkeligheten, om bare for en kort stund. Man har noe å glede seg til, selv om det kanskje aldri kommer til å skje.

Jeg og bestevenninna mi har planlagt mange slike urealistiske ferier. Vi skulle kjøre Europa rundt vi, men nei, vent, Latin-Amerika rundt hadde vært mye kulere. Men hva med USA da, det er enklere, og billigere. Men det blir litt stress da. Hva med om vi kjører Norge rundt da? Koselig det også...

Jeg tror begge var klar over at det ikke kom til å skje, men alle de timene og kveldene vi brukte på å planlegge turen(e) var så morsomme, at det gjorde egentlig ingenting at vi aldri dro!

Hvor drømmer du om å reise?
Er du enig i at planleggingen er halve moroa? :D

Portugal august 2008. Savn <3

mandag 26. oktober 2009

To Hell and back again

Da jeg flyttet hjem igjen i sommer, var det egentlig ikke plass til meg. Jeg flyttet inn på lekerommet til lillebroren min, som da naturligvis var fylt opp av leker. Som sagt er det egentlig ikke plass til meg, og jeg sover fortsatt på sofaen inne på lekerommet til lillebroren min.

Jeg har hele tiden sagt til meg selv at det ikke er noen vits å gjøre noen innsats for å gjøre rommet levelig. Jeg skal jo uansett flytte ut til sommeren igjen, så jeg har ikke giddet å gjøre noe for å få det litt koselig en gang. Dessuten er jeg veldig rotete av meg, og klærne har som regel endt opp på gulvet i stedet for i skapet.

Da jeg våknet i dag fikk jeg sjokk. Rommet så ikke ut. Jeg ble faktisk virkelig satt ut. Kvalm! Har dere sett noen av de tv-seriene med folk som har det så rotete hjemme at de nesten blir syke? Rommet "mitt" var kanskje ikke så ille, men det var ikke langt fra. Jeg er kjempeflau over det, men dere skal få se bilder.

Jeg fant ut at jeg ikke kunne leve sånn. Sommeren er faktisk ganske mange måneder unna, og jeg kan jo like gjerne gjøre det beste ut av det. I hele dag har jeg holdt på å rydde her inne. HERRE, det tok lang tid. Men nå har jeg altså ryddet bort ganske mange av lekene til lillebror (han har jo et eget rom han kan ha mesteparten på), og faktisk gjort det slik at det er mulig å være her inne! Nå er det veldig koselig her, og jeg kan ikke skjønne at jeg ikke har gjort det før.

Så her kommer bildene. Som sagt er jeg utrolig flau over at jeg har latt det gå så langt, og jeg skammer meg virkelig over meg selv. Velger å legge ut bilder, i tilfelle det kanskje er noen der ute som har det på samme måte. Kanskje de finner litt motivasjon :)

Jeg merker at humøret stiger allerede, her jeg sitter på mitt fine, rene rom, som jeg nå faktisk velger å kalle mer mitt enn lillebror sitt. Og snart får jeg forhåpentligvis en seng inn hit også!


Bildet er egentlig større, men det bli sikkert for langt da, siden den ikke vil vises i original størrelse... Og det skal stå ryddet, ikke rydder.

søndag 25. oktober 2009

En tilfeldig skjebne?

Tror du på skjebnen? Tror du at ting skjer for en grunn? At alt har en mening?
Eller er alt tilfeldig?

Noen ganger er det vanskelig å tro at ting skjer helt tilfeldig. Jeg vil gjerne tro at alt skjer for en grunn. Negativt som positivt. Andre ganger virker ting så tilfeldig, at skjebnen nesten ha vært inne i bildet.

Ting kan være så kjipt som bare det, men jeg tror innerst inne at alt har en mening, tilfeldig eller ikke. Alt du opplever og går igjennom påvirker deg som person. Hadde du ikke fått de gode karakterene på videregående, hadde du kanskje valgt å gå en helt annen vei. Du hadde møtt helt andre mennesker, og vært en helt annen person enn den du er i dag.

Ting er så tilfeldig. Alt er tilfeldig. Samtidig er det vanskelig å tro at det ikke er en mening med det hele.

Jeg liker å tro at alt som skjer har en mening. At det alltid vil komme noe positivt ut av det negative, uansett om man er klar over det eller ikke. Livet er en kjedereaksjon: en ting ville ikke skjedd, om ikke "det andre" skjedde først.

Tror du på skjebnen, tilfeldigheter, eller kanskje begge deler?

fredag 23. oktober 2009

Hils på meg

Dere vet egentlig ikke så mye om meg, bortsett fra at jeg har seriøse selvtillits-issues, dype konsentrasjonsproblemer og en forstyrrende elsk for taco. Derfor tenkte jeg at jeg nå kunne fortelle dere litt om meg selv. Jeg mener, det er fredag, og dere har vel ikke noe bedre å finne på? Venner og fest er ut!


Jeg så lyset for første gang den 28. juli i 1988, og har fullført 21 av sånn cirka 70/80 år (får man da håpe). Så langt har jeg ikke hatt et ekstraordinært spennende liv. Foreldrene mine skilte seg da jeg var 2 år gammel, og min storebror 10. Faren min har litt problemer med å begrense alkoholen sin, og opp igjennom årene har vi holdt kontakt, men sakte men sikkert har det endt opp med at vi ikke snakker sammen i det hele tatt. Det har bare blitt sånn.

Seks dager at jeg fylte 9 år, ble lillebroren min født. Mamma hadde funnet seg en ny kjæreste. De var sammen i mange år, men han var ikke en ålreit mann. Eller, kanskje en bra mann innerst inne, men en mann med mange problemer. Lillebroren min har ikke lenger lov til å sove over hos faren sin. Det er rart det der, mamma har hatt en tendens til å møte menn hun tror hun kan hjelpe. Noe hun selvfølgelig aldri klarer. Men mamma i seg selv er den beste!


Min storebror på 29 og lillebror på 12. Det er ikke vanskelig å se at de har forskjellige fedre.

Da jeg var 18 år flyttet jeg hjemmefra sammen med min daværende kjæreste. Et år senere kastet jeg ham ut, og flyttet hjem igjen. Han var en tre år eldre rørlegger som var litt for glad i fest og alkohol. Jeg ble alltid satt i bakerste rekke, og orket til slutt ikke mer. Beste avgjørelsen jeg har gjort så langt i livet, tror jeg. Men selv om det endte ille, var det selvfølgelig positive ting, og en av de var katten min, Elvis:


Jeg er ekstremt rotete, men det ser ikke ut til at Elvis hadde noe imot det. Her i gamle leiligheten.

Da jeg flyttet hjem igjen, søkte jeg på journalistikkstudier på Norges Kreative Fagskole, og kom inn. Der går jeg nå andreåret, og neste år skal jeg til Dublin for å ta en bachelor i journalistikk og visuelle medier. Jeg var i Dublin i mai 08, og forelsket meg i byen og folket. Og så har de jo Starbucks der <3



Den 5. april 2008 var jeg og ei venninne på byen, fordi hun hadde bursdag. Selv om alle andre dro hjem, hadde vi bestemt oss for å dra på byen, og det gjorde vi! Der møtte jeg selvfølgelig en kar, og det er han som jeg i dag kaller Gubben. Vi ble sammen etter en måned, men gjorde det slutt i sommer fordi han er trønder i Trondheim og jeg nesodding i Oslo. Han jobber i forsvaret på Rena, og vi ser hverandre fortsatt så ofte vi kan. I desember skal vi for eksempel til London, akkurat som vi var forrige desember også!

Forholdet mellom oss to er rart, og komplisert. Vi er ikke sammen, samtidig som vi på en måte er det. Men er det ment til å bli oss to, så tror jeg på at det vil bli oss to :)

Helt siden jeg var 13 har jeg farget håret, og noen forsøk gikk dårligere enn andre:


Gult kombinert med oransje var ikke helt min farge.

Og sist men ikke minst, jeg var jo fjortis som alle andre, bare at min fjortistid kom da jeg var 19...



Jeg måtte vokse opp ganske tidlig, på grunn av problemer hjemme, og jeg utviklet depresjon da jeg gikk i niende klasse. En periode på rundt seks måneder satt jeg kun hjemme, inne på rommet mitt, og gjorde ingenting. Heldigvis ble det veldig mye bedre da kjæresten til mamma (faren til lillebror) flyttet ut. Dessverre fikk jeg veldig dårlig hjelp og oppfølging fra BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), men jeg synes jeg har klart meg ganske så bra likevel!!!

Oi, det ble et veldig langt innlegg, men forhåpentligvis har dere kommet dere igjennom det i live. Det ble en god blanding av moro og alvor, det her, men jeg håper dere sitter igjen med en fornemmelse av hvem jeg er, og at den fornemmelsen er positiv :P

Og om dere fortsatt henger med, her er noen småfakta du kanskje ikke visste om fra før av:


Og et siste shout-out før jeg lar dere stikke avgårde til alt og alle :)


torsdag 22. oktober 2009

Sookie & Bill 4 evah!

Har sittet og sett de to første episodene av True Blood med Sophian miin i kveld. Jeg har sett de fire første før, men jeg og Soppen fant ut at vi skulle se alle epsiodene sammen, og da må man jo starte fra "førsten" (et ord de brukte i oversettelsen). Og man skal ikke klage; serien har alt en jente kan ønske seg: heite vampyrer, morsomme homser og heite, heite sexscener!

Ser du på True Blood?


Jeg sniker meg unna, bare littebitt, om det er greit for deg?

Jeg har konsentrasjonen til en 8-åring med ADHD på speed. Jeg gjør ikke det jeg skal, selv om jeg vet at jeg burde (eller er det bør?). Jeg tenker på alt annet enn hva jeg skal tenke på. I stedet for å skrive oppgave, skriver jeg blogg. Jeg har ikke dårlig tid, men jeg har heller ikke god tid.

Jeg klarer viiirkelig ikke å konsentrere meg. Plutselig virker alt annet så mye viktigere. "Shit, jeg må nesten skrelle den klementinen nå." Økonomi-oppgaven som skal leveres 08:15 på fredag virker liksom ikke så viktig som den ene klementinen jeg fikk så innmari lyst på akkurat nå.

Konsentrasjon er noe rart. For noen kommer det kjempelett. Noen kan sette seg ned, åpne boka, lese uavbrutt i timesvis, lukke boka, og huske alt de har lest. Noen kan sitte i mange timer og dager å jobbe med en oppgave, og ikke én eneste gang snike seg unna.

Jeg er dessverre ikke en av de personene. Men det har du kanskje allerede skjønt!!?

Hvordan vil du beskrive din konsentrasjon?
Min er som sagt som den til en 8-åring med ADHD, høy på speed.

Har du forresten hørt den nye sangen til Rihanna? Den handler visst om Chris Brown og misbruket. RÅ:

onsdag 21. oktober 2009

Forandring fryder (litt for ofte i mitt tilfelle)

Jaja, så forandret jeg bloggen igjen. Så langt liker jeg det, men mine tanker om bloggens utseende har en tendens til å forandre seg veldig fra dag til dag, så vi får se hvor lenge den holder. Hva synes du? =)


Ett skritt nærmere rosinhud



Sånn ser jeg ut i dag. Bleik og sånn. Jeg må virkelig komme meg til et solarium. Jeg blir alltid så bleik om vinteren, og når jeg er bleik ser jeg kjempesliten ut, og når jeg ser kjempesliten ut ser jeg død ut. Og det vil vi vel ikke ha noe av. Så jeg må virkelig komme meg til solarium. Tar du sol?

I dag skal jeg intervjue et slikt datafirma, fordi vi skal skrive en artikkel om økonomien til et lokalt firma. Kjempespennende, sier du? Åjadda :)

Jeg har faktisk endelig fått lånt et skikkelig kamera av Gubben, men selvfølgelig har jeg mistet ledningen som skal til for å kunne overføre bildene over på dataen, så jeg må kjøpe en ny en før jeg gidder  å ta det i bruk.

tirsdag 20. oktober 2009

Den enkle utveien

Jeg er ikke den mest moteinteresserte jenta i verden, men som alle andre liker jeg å se bra ut. Det er jeg heller ikke så god til. Jeg har derfor bestemt meg for å (nesten) utelukkende bruke tights/strømebukser og kjoler, topper, lange t-skjorter osv. Det er enkelt, classy, og man kan ikke gjøre så alt for mange feil.

Problemet er at jeg ikke har så mange tights eller lange t-skjorter/kjoler, og heller ikke så mye penger, men jeg jobber med det. I desember skal jeg til London, og da skal jeg kjøpe med meg masse!

Hva slags stil har dere, jenter?
Noen gode tips til en uvitende som meg?
t&t

Det var en gang en bloggtjeneste...

Det er en konspirasjon på gang. Korrupsjon på høyt nivå.

Dere har kanskje fått med dere alt tullet på blogg.no? Det er i stunder som dette at jeg er stolt av å være en blogspotter. Ida Wulff ble fjernet på listen fordi hun nevnte negative ting om blogg.no, før hun igjen ble plassert på topplisten, da hun klagde på at de fjernet henne. Ulrikke Lund gikk nedover på lista, klagde på bloggen, og kom seg rett opp igjen. Walk of Shame ble tatt vekk, fordi blogg.no hadde fått så mange klager fra foreldre. Er ikke hele poenget med blogging at en skal kunne skrive om akkurat det en selv vil? Og lå ikke Walk of Shame på topplisten nettopp fordi de hadde så mange lesere?

Det skal ikke ti sjokoladeboller til for at en klarer å ignorere at blogg.no fusker med systemet. De velger litt selv hvem som er på topp, litt sånn etter hvem som er favorite of the day. Selv om de påstår at det er de med mest besøkende, helt uavhengig av hva de synes. B to the U to the L to the L to the S to the H to the I to the T... Og hva blir det?

Pass på, blogger du på blogg.no og snakker negativt om tjenesten, kan de gjøre blogglivet ditt til et helvete.

Det er i hvert fall slik jeg har forstått det, men hva vet vel jeg? Jeg bruker jo bare stusselige blogspot, and LOVIN' it <3



PS: Jeg snakker selvfølgelig bare om det slik jeg har forstått det. Det er noe muffens på gang, jeg bare påpeker hvordan jeg ser det. Snakker for meg selv, ingen andre!

lørdag 17. oktober 2009

Om du bare hadde vært en fremmed

Er det ikke rart hvordan man noen ganger kan fortelle en fremmed alt? Plutselig sitter du der og forteller om de dypeste detaljer og hemmeligheter til en du ikke kjenner. Hemmeligheter du kanskje aldri ville fortalt en venn. Ting du føler at ingen kan forstå. Plutselig føler du at denne fremmede vil forstå. De kjenner deg ikke, de kjenner ikke til detaljene rundt livet ditt. De vet kun det du selv forteller. Kanskje er det akkurat det som er så fristende? De kan ikke dømme deg på noe annet grunnlag enn hva du selv velger å fortelle.

Jeg er ikke den mest pratsomme, i hvert fall ikke når det gjelder fremmede. Jeg kan smile, si hei, slike små høflighetsfraser – om de gjør det først. Jeg tar sjelden initiativ til å småprate med noen jeg ikke kjenner.

Da jeg tok toget til Trondheim på onsdag, satt jeg ved siden av en eldre dame. Kanskje 60 år eller eldre. Hun var veldig pratsom. Selv hadde jeg egentlig kun lyst til å sette meg til å se film, høre på musikk, sove. Innimellom fikk jeg det, hun snakket ikke hele tiden. Men jeg merket at de gangene hun pratet, pratet jeg mye tilbake. Jeg fortalte om utdanningen min, fremtidsplanene mine, hvor jeg håpet å ende opp. Hun fortalte om jobben sin, barnebarna etc. Vi snakket om helt uinteressante ting, men vi delte en hel del informasjon med en fremmed.

Det jeg mener er at det er rart hvordan det noen ganger kan virke så naturlig å snakke med en fremmed, når det kan være så vanskelig å snakke med noen en kjenner.

Har du noen gang opplevd noe liknende?
Hvordan er du med fremmede?

fredag 16. oktober 2009

Titler er overvurdert.

Carina har inntatt bartebyen, og her skjer det... ingenting. Gubben er på jobb, og det er alle andre også. Så her sitter jeg da, og spiller Fable II på x-box, og ser på regnet. Men for all del, koslig det også.

I går dro vi på kino og så The Ugly Truth. En typisk film, med noen få morsomme poeng, og ingen overraskelser. En helt grei film. Vent til den kommer på DVD...

Det kommer nok ingen "ordentlige" innlegg før jeg er hjemme igjen. Som er til mandagen. Imens skal jeg nyte godværet (?), og kose meg med Gubben i Trondheim :)


En gang i Oslo.

onsdag 14. oktober 2009

Plagsomme folk.

Når folk sitter på et offentlig sted (aka. datarom på skolen), trenger de virkelig å snakke HØYT om hvem som kommer til å dø i den og den serien, fordi de allerede har sett episodene som ikke har kommet på TV ennå? Jeg VIL IKKE VITE hvem som dør, før jeg ser det selv. Kunne de ikke snakket lavt i alle fall, og ikke skreket det ut???

Som den serioholikeren jeg er, er det slike ting som irriterer meg. Herregud, jeg blir ikke irritert av noe nesten, men akkurat sånne ting, de irriterer meg SKIKKELIG!


Haha, jeg må le av meg selv... Er jeg ikke patetisk? :P

tirsdag 13. oktober 2009

<3


Min nye favorittsang!

Hei – PS – forresten, hvordan ser siden min ut nå? Jeg tror jeg liker det :)

"Mirror, mirror, on the wall, who's the greatest of them all?"

Er jeg den eneste personen i verden som ikke liker Kate Moss? Hun er pen nok, men jeg bare... har henne litt opp til halsen, kanskje. Det er et eller annet med henne jeg ikke takler. Jeg tror hun er litt kjerring, og greit nok; jeg mener at alle fortjener en "second chance", men herregud da, folkens. En skulle jo tro hun var en helgen, slik som folk forguder henne. Og som vi alle vet: hun er ikke en helgen! Jeg hater hun ikke eller noe, jeg tror jeg bare er lei av å se ansiktet hennes over alt.


mandag 12. oktober 2009

Ei tante som ikke er ei tante.

Det var en gang ei tante
hennes navn var Tante Rød,
og denne lille tanten
var ei man ønsket død.

Tanten var ei ubuden gjest
som hatet alle menn,
og denne lille tanten
var ei en jentes venn.

En liten gang i måneden
kom tanten på besøk,
hun bragte med seg smerte
og fikk jenter til å ta selvmordsforsøk.

Denne lille tanten,
hadde en sjel svart som en ravn,
denne lille tanten var hatet
og Tante Rød var hennes navn.

Jepp, det er den tiden av måneden, og bortsett fra at jeg endelig kan begynne å ta p-pillen igjen, er det ingenting positivt med det. Bortsett fra at jeg en eller annen gang kan få barn osv. Men når jeg ligger på gulvet og vrir meg i et smertehelvete, svett og jævlig, da tenker jeg ikke over hvor mye jeg gleder meg til å få barn. Bare så det er sagt liksom.

Too much information? NEVER!

Ja, så hva syntes dere om diktet mitt? Man skal aldri sette begrensninger for seg selv! Wergeland og Bjørneboe – eat your heart out!

søndag 11. oktober 2009

It's a sad days work

Det er noen travle dager om dagen. Fredag jobbet jeg, i dag (lørdag) jobbet jeg, i morgen jobber jeg, og mandag og tirsdag jobber jeg. Tirsdag og onsdag har jeg skole, og onsdag kveld bærer NSB meg til Trondheim og gubben min <3 Gleder meg sykt til det, og ikke bare fordi jeg endelig kan sove lenge om morgenen!

I dag var siste åpningsdag på jobben, H&M Bogstadveien 4. Kjempetrist! Vi jobbet som vanlig til klokken seks, og etter det pakket vi varer til klokken halv åtte. Så dro vi på middag på en Tapas-restaurant! Det var utrolig hyggelig, og den søte butikksjefen vår, Trude, hadde laget personlige kort til hver og en av oss, med et "brev" på innsiden + bilder og alt. Utrolig hvor mye hun husker om hver og en av oss! Det gjorde det bare så mye tristere, for jeg vet det skal mye til for å finne en så hyggelig sjef som henne. Men ja, frem til tirsdag skal vi pakke varer og hele butikken vil være tom i løpet av onsdagen. Blir så utrolig rart å ikke dra på jobb noe mer...

Jaja. Da håper jeg dere har meg unnskyldt om dere ikke hører så mye fra meg. Må gi mitt beste på jobben disse siste dagene!

torsdag 8. oktober 2009

Are you ready for your close up?



Jeg har så lyst til å bli flink til å ta bilder. Dessverre har jeg ikke noe ordentlig kamera, men gubben har lovet meg at jeg skal få låne hans Canon Eos 400D. Gleder meg kjempemasse til å begynne å ta bilder av alt og alle. Det er lite som er morsommere enn å få til et skikkelig bra bilde, enig?

Her er noen bilder jeg tok da vi var i Hellas i sommer :-) Hva synes du? Skal jeg fortsette å ta bilder, eller burde jeg bare gi opp her og nå? :-P

Klikk for å se dem i original størrelse!


De er forresten redigert med denne tutorialen!

tirsdag 6. oktober 2009

Har du en bruksanvisning laget for sosialt tilbakestående jeg kunne lånt?

Jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal snakke med mennesker, om jeg ikke kjenner dem veldig, veldig godt fra før av. Det er nesten så jeg får angst. Alt jeg sier og gjør blir nøye gjennomgått i hodet, både før og etter det blir sagt. Til tider føler jeg meg sosialt tilbakestående, og noen dager er verre enn andre. Jeg får faktisk helt angst, og en slags panikkfølelse sprer seg i hele kroppen.

Å nei, sa jeg noe dumt nå? Uff, ble hun fornærmet av det? Det var jo ikke meningen. Herregud, så dust jeg er, hvorfor sa jeg det? Åå, det var ingen som syntes den vitsen var noe morsom, nå mener sikkert alle at jeg er helt idiot. Nei, det er bedre om jeg bare holder kjeft. Men kanskje om jeg bare prøver litt hardere? Lurer på om de liker meg? Nei, de liker meg ikke. De synes sikkert jeg er kjempeteit...


Jeg har slike tanker omtrent hele tiden. Til og med når jeg er alene. Da analyserer jeg alt jeg har sagt og gjort, og konkluderer som regel med at jeg er en komplett idiot. Jeg vet jo innerst inne at jeg ikke er en komplett idiot. Jeg har gode venner som er glad i meg og en gubbe som holder ut uansett hvor mye dumt jeg sier. Fortsatt er det alle andres meninger som betyr noe. Jeg er hele tiden nervøs for hva folk vil tro om meg. Av en eller annen grunn jeg ikke klarer å begripe, er det veldig viktig for meg å bli likt. På den måten blir det til at jeg hele tiden prøver for hardt. Jeg prøver for hardt, og det legger folk merke til.

Det som irriterer meg er at jeg går rundt og er trist og lei, og synes så synd på meg selv, fordi jeg ikke klarer å bare være meg selv når jeg er blant andre. Det egentlige problemet er at jeg må begynne å bry meg om meningene til de som faktisk betyr noe – ikke alle andres. Og da kommer problemstilling nummer to: Om jeg er så klar over hva som er feil, hvorfor klarer jeg ikke gjøre noe med det?

Det irriterer meg at jeg bruker all min tid og energi på å tenke og bekymre meg over hva andre synes, når jeg bare burde være meg selv, og driiiite i hva alle andre synes.


Det skal ikke være lett, eller hva?
Har dere noen tips for hvordan jeg kan "komme ut av skallet mitt"?

Bilde er lånt herfra.

mandag 5. oktober 2009

L to the O to the L = LOL


Beste reklamen EVER!!!

#)=#($)/)"P=!**@#2

Herregud, herregud, herregud. Nå har jeg tatt meg vann over hodet. Jeg har jo denne økonomi-oppgaven som skal leveres i morgen, og enda har jeg ingen kilder. Ekspertkilder altså. Noen som jobber med økonomi innen det temaet jeg skriver om. Ennå har jeg ikke fått tak i noen. Jeg har til og med byttet tema på saken for at det skulle bli lettere å få tak i kilder. Men neida, så langt har alle jeg har ringt ikke villet si noe, fordi jeg er student. Ååå, blir så irritert, og frustrert, og stressa.

Når økonomi-oppgaven er unnagjort skal jeg sette av litt mer til å skrive litt bedre innlegg, men akkurat nå klarer jeg ingenting...

Alt går til helvete.

Uff, I could really need som encouragement right about now C")

søndag 4. oktober 2009

Bah, bah og atter baaah

Jeg var på bursdagfest i går!! Lenge siden jeg har vært på en ordentlig hjemmefest, så det var moro! Skulle egentlig komme meg hjem, men endte med at jeg sov på sofaen til Lise. Virket som en god idé, helt til jeg våknet i dag morges, og kom på at jeg måtte komme meg hjem. MEN; klokken elleve var jeg hjemme, og frem til nå har jeg ikke gjort noe produktivt I DET HELE TATT.

Bloggen ser kjedelig og jævelig ut akkurat nå, fordi jeg fant ut at jeg ville gjøre om på den, men midt i prosessen har jeg gitt opp, og jeg orker ikke mer. Jeg må også skrive en økonomi-sak som skal leveres på tirsdag, og lage ferdig podcasten som skal leveres i morgen. Æææsj.

Søndager er til for å ligge på sofaen og slappe av, ikke gjøre lekser... Men sofaen er tatt opp av storebroren min og alle vennene hans som skal se på fotball til klokken elleve i kveld. Siden jeg ikke har et eget rom å sitte på, skal det bli spennende å se hvor produktiv jeg kommer til å være med fullt hus rundt meg. Jaja. Får bare gjøre det beste ut av det.

Lover at bloggen skal se litt bedre ut etter hvert. Kjenner jeg meg selv rett kommer jeg til å ende opp med å slite med bloggen, og ikke leksene mine...

fredag 2. oktober 2009

A, B etC.

Det er oktober, og det er kaldt... Jeg har på meg knarker-jakka mi, og ikke den er varm nok en gang...

I dag sto jeg opp 0615, dro hjemmefra 0700, og nå, klokken 0757 er jeg på skolen. Klokken 1050 er jeg ferdig på skolen, og klokken 1205 er jeg hjemme igjen.

Jeg hater å stå opp tidlig, jeg er et eksemplarisk B-menneske. Men her sitter jeg da, og venter på at noen fra klassen min skal dukke opp, for jeg vet ikke hvilket klasserom jeg skal være i.

PS: Er det ikke forferdelig når folk tegner på seg øyenbryn? Sånn, sorte streker liksom? En ting om man gjør det skikkelig, og det ser naturlig ut, men ja. Du skjønner hva jeg mener. Er det ikke forferdelig?

Og forresten, er du A eller B?